Veien fra barndom til nå.

Barndommen min har som jeg kan huske vært fin, passe stabil og uten de store problemene..
Jeg har hatt en far og en mor som var skilt, en stefar, halvsøsken (som jeg fortsatt kaller helsøsken) og en del flytting..

Jeg husker en del krangler mellom mamma og pappa, jeg husker jeg ble brukt som mellommann fra pappa sin side (og sikkert litt mamma sin side) men jeg husker også at begge to alltid har vist meg kjærlighet på sitt vis..

Jeg har flyttet en del ganger, og akkurat i flyttingen er det spesielt en ting som har satt dype spor, det var når vi flyttet siste gangen.
Jeg gikk i 7. klasse og det var 2 dager til sommerferien.
Disse to dagene skulle vi ha kosedag hos læreren med grill og bading, og vi skulle til dyreparken, dette var to dager jeg hadde gledet meg til i mange uker..

Det ble bestemt at vi skulle flytte rett etter avslutningen som var 3 dager før skoleslutt, så når avslutningen  var over kjørte vi, det var da jeg måtte ta farvell med mine venner på skolen.
Dette er noe som har satt sine spor fordi jeg ikke fikk de siste dagene, jeg fikk ikke avsluttet som alle andre..
Hadde vi ventet de dagene hadde jeg følt at jeg hadde vært en del av klassen, en del av gjengen og ikke bare en brikke..

Bortsett fra denne episoden har flyttingen her og der gått greit, ingen store "traumer", men det er denne episoden som sagt som har satt spor..

Jeg ble en rebell på ungdomskolen, men egentlig først etter jeg opplevde første overgrepet, dette var fra en jeg hadde tillit til, en jeg så på som familie (det var ikke familie for meg altså) og en jeg stolte på.
Han gikk over alle grensene mine, lærte meg at NEI faktisk ikke betyr nei, han lærte meg at voksende ikke alltid mener godt..

Etter dette ble jeg nok ganske rebelsk, jeg husker svært lite fra denne tiden egentlig og i mitt hodet gikk alt bra, men jeg har fått fortalt at jeg måtte bli hentet på skolen pga gråte anfall (jeg tipper panikk angst) ol.

Inni her ble jeg også voldtatt av en jeg trodde var en venn, en jeg stolte på og en jeg hadde hatt et godt øye til før i tiden..
Dette beviste nok en gang at NEI ikke betyr NEI, at gutter og menn kun vil ha en ting, at de ikke er snille og at de ikke bryr seg om meg.
Jeg er verdiløs, jeg er ikke verdt noen ting, alle hater meg og alle vil forlate meg.

Selvskading ble også sentralt i denne perioden, ofte og mye.
Men jeg kuttet aldri dypt heldigvis, "bare" risp som var store nok til å blø, jeg var alltid redd for å gå for dypt slik at andre skulle merke det..
Jeg gikk alltid med utstyret på meg, hadde det på rommet og i sekken.
Jeg gikk ikke et sted uten for da hadde jeg ikke tryggheten min med meg..

Så kom første møte med rusen, det var gjennom en kjæreste som gikk bak ryggen min og jeg hatet det..
Dette gjore at jeg fikk et hat forhold til rus, jeg drakk lite og jeg nektet å røre noe annet..

Så kom depresjoner, angst og problemer med meg selv, inni her kom også litt rus inni bildet, men heldigvis kom jeg ut av det før det gikk for langt..
Selvskadingen sluttet jeg med når jeg møtte min kjære som jeg er sammen med nå, altså for 6 år siden.
For 1 år siden begynte jeg igjen desverre, vet ikke helt hvorfor men sånn ble det..

2011 ble et år som var sterkt preget av selvskading, dette er noe jeg angrer på nå, men på en måte forteller mine arr meg at jeg har overlevd.
For jeg har det, jeg har overlevd traumer, jeg har overlevd å blitt forlatt, jeg har overlevd og jeg har kjempet..

2012 har vært et år uten selvskading, et år jeg vil skal bli godt, et år jeg skal kjempe og et år jeg håper jeg kan si at jeg er blitt frisk på..

Barndommen min har nok satt spor, men det har vært en barndom med foreldre som elsker meg på hver sin måte, en trygg barndom tross i enkelt hendelser men jeg vil ikke skylde på mamma og pappa for at jeg har valgt de veiene jeg har valgt.
Det vil jeg skylde på overgrepa for.

Men også meg selv, for veien blir til mens du går.

Dette er nok et rotete innlegg, men også et av de mest personlige innleggene jeg har på denne bloggen..