Jeg er den type mamma.

Jeg får så ofte høre at jeg skjemmer bort min nydelige datter.
At jeg er en hønemor.

For mange kan det nok se slik ut, men for meg er min måte å være en mor på den rette måten.
Jeg er en mor som setter de grunnleggende behovene til min datter aller først.
Slik som nærhet, omsorg, næring, kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg startet helt fra starten av med bæresjal for å gi Annabell nærheten og tryggheten men også for å avlaste armer og rygg på oss.
Det tok ikke lang tid før jeg var bitt av basillen og jeg har hatt en god del bæretøy innom huset siden den gang.
Nå bruker jeg alt fra sjal, ring slynger, mei taier og bæreseler, så og si hver dag bruker jeg bæretøy på Annabell.
Dette bruker jeg gjerne hvis hun ikke sover lange nok dupper og dermed trenger hjelp med å få en god dupp, hvis jeg må lage mat og hun ikke vil ligge alene.
Hvis jeg må gjøre husarbeid og hun ikke vil ligge alene eller for kosen sin skyld.
Annabell elsker å sitte i bæretøy og lyser opp hver gang hun forstår at hun skal opp i sjal/sele.

Kanskje blir hun bortskjemt, fordi hun blir løftet opp og bæret på når hun gråter eller sutrer, kanskje blir hun bortskjemt og ikke klarer å sovne alene fordi jeg liker å bære henne og kanskje blir hun bortskjemt og ikke lærer å gå.

Eller ikke.
Annabell ligger foran skjema i utvikling, hun blir trygg på at hun blir hørt når hun har behov for det, hun lærer tidsnok å sovne alene og hun er kjempe sterk i bena så det å lære seg å gå tror jeg ikke blir noe problem.
Jeg tror bæring har flere fordeler enn ulemper.

Jeg er også en amme frelst mamma, og sjeleglad for at ammingen har gått som smurt fra dag en.
Jeg leste masse om amming før hun kom og var godt forberedt, det tror jeg gjorde at vi fikk en god ammestart.
Allerede fra første ammestund var jeg opptatt av å melke ut noen dråper for å sette i gang utdrivningsrefleksen og å få godt grep.

Jeg har ikke vært sår en eneste gang, jeg har hatt mer en nok melk, ja til og med så mye at jeg har gitt noen liter til melkebanken.
Jeg er for offentlig amming og har ikke vurdert å gjemme meg bort hvis Annabell har blitt sulten.
Jeg gir pupp som mat, kos, trygghet og nærhet.
                                      
Jeg lar kanskje puppen fungere som smokk, men det er jo litt det som er greia til puppen også, for fra tidenes morgen har puppen vært nettopp det, smokken.
Annabell er ikke glad i smokk eller flaske, men vi har heller ikke hatt behov for disse tingene.

Jeg er en mamma som setter barna mine først, kanskje litt for mye først slik at det går ut over mann og meg selv, men mitt biologiske barn og mine bonus barn er det viktigste som er og de går aller først                                  
Deres behov skal dekkes og de skal ses og høres på det nivået de er.
Jeg er en mor som tror at det jeg gjør vil skape en trygg, selvstendig, modig jente som vet at vi som foreldre er der for henne når hun trenger det, som lærer at det er ok å gi utrykk for følelsene sine og at hun blir sett uansett.
Hun skal bli respektert når hun gråter eller er sint, hun skal få lov til å oppleve trøst når disse tingene inntreffer og jeg har ingen tro på "trene lungene", <barnet må få gråte litt>, <5 minutters regelen under legging> osv.


Jeg har en datter som uten problem kan ligge å leke med seg selv over lengre tid, som kan ligge å pludre i vuggen eller sengen når hun våkner.
En datter som sjeldent er sur eller lei seg, og en datter som ikke sutrer.
Jeg har en datter som sier i fra når hun har fått nok og som er blid som en sol hele dagen.
En datter som elsker å leke, plukke og spise på alt hun ser.
En datter som er nysgjerrig på livet og alt rundt seg.

Et år siden sist, mye har hendt.

Hei alle sammen.
Nå er det litt over et år siden det siste innlegget jeg skrev her inne, og det har skjedd så utrolig store forandringer i livet mitt.

Jeg er fortsatt en ung stemor, men nå er jeg også en biologisk mamma.
Den 14. August fikk jeg en perfekt, frisk og rask datter som fikk navnet Annabell.
Svangerskapet gikk relativt greit, sett bortsett i fra bekkenløsning fra Mars som gjorde at jeg ble sykemeldt fra April og ut svangerskapet.
Jeg fikk også svangerskapsforgiftning på slutten og lå 3 dager på sykehuset der jeg ble satt i gang helt på slutten.

Fødselen er det beste jeg har opplevd, og på langt nær så vond som jeg hadde trodd.
Lystgassen var himmelsk og jeg kunne lett ha fødet mange ganger til hvis alle fødslene mine blir som denne var.
                                      
Datteren min er verdens beste og mamma rollen er det jeg er født til.
Jeg nyter hver eneste dag og har til nå bare hatt en dag der jeg var skikkelig sliten, bortsett fra det har jeg alltid gledet meg over dagene selv uten mye søvn og med en klagete baby.
                                     
Annabell har sovet nokså greit om nettene, våken alt fra 0-3 ganger om natten for mat men da havnet hun gjerne i sengen vår og blir liggende der, noe vi alle trives med.

Store søsknene er helt fantastiske, og jeg har fått enda sterkere følelser for de også etter dette.
Det å se den kjærligheten og gleden de har til og for Annabell er rett og slett rørende, de er så genuint opptatt av at hun skal ha det best mulig.
                                     
Begge to viser en utrolig glede og beskyttelse trang ovenfor Annabell, og det gjør at jeg er trygg på at hun vokser opp med to gode storesøsken.

Livet mitt har virkelig blomstret det siste året, og jeg har utviklet meg så utrolig mye selv.
Forholdet er bedre enn noen gang og jeg er så stolt over mannen min og hvor flink pappa han er til alle tre barna.


                                            

Jeg kjenner at jeg savner å blogge, men jeg kjenner også at jeg ikke liker tanken på å blogge for mange skjulte lesere, så jeg blir veldig takknemlig for en liten kommentar :)