Dagen min..

God kveld :)
Idag har det gått i hundre og ørten føler jeg..
Akkurat nå står tomatsausen på komfyren og koker, der håper jeg den hvertfall kan få stå en time selv om jeg helst skulle sett at den fikk kokt mange gode timer.
For i morgen blir det lasagne her i hus, og her er det veldig sjeldent vi har toro "1.2.3" lasagne, her blir det som oftest laget tomatsaus og ostesaus fra bunnen av, og det tar gjerne tid..
Men med at jeg lager tomatsausen i kveld så sparer vi litt tid etter jobb og skole i morgen, så da er det mulig å gjennomføre :)

Det er deilig med en jobb der vi skal være tilstede og sammen med brukerene, for når de vil sitte ute må vi sitte ute :D 

Idag startet dagen min 05.20, da var det opp og hopp til soloppgang, pakke nisten min og lufte hunden før jeg heiv meg på bussen for å dra på jobb.
Bussen har startet å kjøre en annen vei så det blir 10 eller 20 minutter å spasere til jobb, det kommer an på hvilken vei jeg velger, i dag hadde jeg litt god tid så da tok jeg den lange veien for å få litt "trening" også før dagen startet..
Den lange veien går gjennom kirkegården, så det er ro, fred og natur som er stikkordet på den turen..
Deilig måte å starte dagen på syns jeg..

Etter jobb var det å hive seg på bussen for å dra hjem, jeg hadde huset for meg selv frem til 19 i kveld, men istede for å slappe av slik jeg hadde tenkt ble det til at jeg måtte gå over å vanne alle plantene ute, luke litt, lufte hund, også kom ungene hjem igjen, da var det bading, nistesmøring også kveldsmat..
Nå er ungene i seng og jeg skal innta middag/kveldsmat og se en episode lost med min kjære..


Kirsebær treet vårt er i full blomst, som mye annet i hagen :)

Nærbilde av hagen..

Jeg har vært på en liten fototur i hagen for noen dager siden, her har dere et lite nærbilde av mine vakre små <3

Hage, jobb og bilkjøring..

Lenge siden nå, igjen..
Dagene går til hagearbeid, bilkjøring og jobb.
Lappen kommer nærmere nå og angsten stiger i takt med det, for hver dag jeg er nærmere målet om å få billappen blir angsten litt sterkere, og det skremmer meg, for hva om jeg ikke klarer det pga angsten?

Hagen begynner å bli kjempe fin nå, det har vært mange timer for å komme så langt jeg har kommet, mye svette og en del banning, men jeg går mot en sommer som skal blomstre, og en hage jeg kan være stolt av <3

Jobben går veldig bra, stor trives og venter på svar ang sommerjobb.
Krysser fingrene for at både jobb og lappen skal være i boks i sommer og at jeg endelig kan si meg ferdig med NAV..

Ellers er det fantastisk vær her nede, så hus får være hus og friluft blir prioritert, hage, terrasse og planlegging av neste vår i hagen..

Har du kjent frykten?

Har du noen gang kjent på frykt?
Den frykten som lammer deg, som slår puste ut av deg, holder deg våken og som overmanner deg?

Det har jeg og det gjør jeg hver eneste dag..
Hver eneste dag når jeg våkner kjenner jeg klumpen i magen før jeg ser på telefonen, frykten for at det skal være et tapt anrop som jeg ikke har hørt om natten, et anrop om at pappa er borte..
Hver gang telefonen ringer og frem til jeg får sett hvem som ringer, og hvis det er et ukjent nr blir pusten slått ut av meg umiddelbart, hver gang..
Når jeg legger meg har jeg aldri telefonen på lydløs lenger, av frykt for at jeg ikke skal våkne når den ringer..

For min virkelighet er at den når som helst kan ringe.
Min far er gammel, syk og vi er i bunn og grunn heldige for hver eneste dag vi har han..
Jeg vil ikke innse det, jeg tror at alt går bra, hver gang han havner på sykehuset døyver jeg frykten med å si ting som at det "bare er en lungebetennelse", han "bare er inne pga pusten", det "bare er en liten tur", selv om hele kroppen min skriker av frykt for at dette er siste gangen..

Det er så utrolig slitsomt, tungt og tøft å være ung og ha en far som i bunn og grunn kan gå bort når som helst, og du vet ikke om han vil dø alene eller om du vil rekke dit før det skjer..
Det er ekstra vanskelig i og med at jeg bare er 24 år gammel og hoved pårørende, ingen på 24 år skal måtte sitte i denne rollen, ingen uansett alder burde sitte slik jeg gjør..

Som ung pårørende møter du liten forståelse, takk og lov for at jeg er utdannet innen dette yrket, for da kan jeg sette de ansatte litt på plass..
For som ung pårørende får du mindre informasjon, hvertfall er det min erfaring..
Jeg får ikke vite at pappa er innlagt på sykehus før lenge etter det har hendt, eller nei, det er faktisk feil.
For etter han har havnet på sykehjem har dette blitt bedre..

Ja jeg er 24 år gammel og har en pappa på sykehjem, en pappa som er over 70 år og som er dement, har hatt slag og som har Kols av nest sterkeste grad..
Jeg har en pappa som ikke husker om jeg var der i dag eller i fjor, en som forteller den samme vitsen hver gang du kommer som om den skulle vært ny, en som er så utrygg at jeg må steppe inn i rollen som den sterke og den som skal berolige..

Pappa har egentlig aldri vært der for meg, stilt opp eller støttet meg slik andre fedre har..
Men jeg har alltid elsket han og sett opp til han, fordi han var en klok mann, en som viste og hadde opplevd mye..
Mange ville nok kategorisert pappa som en psykopat, og veldig krevende, han ville og vil helst at hele verden skal stå på pinne for han mens han selv ikke skal gjøre noe for noen.
Mange ville nok kuttet han ut for lengst, men jeg klarer ikke.
Selv om 90% av alle telefonene og samtalene dreier seg om han eller at han vil at jeg skal gjøre noe for han, klarer jeg ikke å bryte opp..
For pappa har bare meg, det har han alltid hatt og det har jeg alltid vist, innerst inne..

Det er jeg som står der uansett hva, det er jeg som tar de tøffe kampene og telefonene.
Det er jeg som har alt, fordi jeg er den eneste som orker å ta imot alt..
Jeg er ingen helt, jeg er bare veldig klar på at ingen mennesker noen gang skal måtte stå helt alene i verden, uansett hva...
Og hvertfall ikke når det går mot slutten..

Jeg har blogget mye om pappa, ingen vet vel egentlig helt hva jeg føler og tenker, ikke meg selv en gang..
Fordi det er så ufattelig skummelt å skulle fortelle det..
Fordi frykten er så stor.
Fordi jeg helt ærlig ikke tror jeg klarer å stå på to ben når den dagen jeg frykten mest av alt kommer..
Jeg er så ufattelig redd for at den kommer snart, og ingen vil vel at en slik dag skal komme for den de er glade i.

På en måte misunner jeg de som mister noen brått, missforstå meg rett nå..
De som mister noen brått mister noen, sørger, bærer de med seg.
Jeg mistet pappa for mange år siden, sørget, men han lever enda så jeg kan ikke sørge ut fordi kroppen fortsatt er her, jeg stiller opp, ønsker til tider at han skal få slippe fordi det ikke er et verdig liv lengere, men jeg kan ikke gjøre noe med det.
Jeg sørger over den pappaèn jeg ikke har, den jeg har mistet, men jeg har ikke lov fordi jeg fortsatt han "pappa" i live, jeg ser på et skall som jeg ikke kjenner mesteparten av tiden og tenker at min pappa ville ikke sittet slik..
Også hater jeg meg selv fordi jeg tenker slik, og fordi jeg egoistisk nok ikke vil miste han, det skallet av en far som av og til glimter til..

Pokker dette blir langt, men jeg vet ikke hvor jeg skal slutte, det er så mye jeg vil skrive, jeg tror jeg kunne skrevet en bok akkurat nå..
Mannen er borte og jeg har behov for å få ut alt som er innestengt..
Av og til er alt forbanna vanskelig..
Ikke kan jeg ty til noen heller fordi dette er min kamp, mine følelser som jeg ikke får ut bortsett fra når jeg er alene..
Min frykt for det jeg vet skal skje, men det jeg ikke vil vite at skal komme..

Har du noen gang kjent på frykten?

Loro Parque dyrepark på Tenerife.

På ferien vår var vi en hel dag i dyreparken Loro Parque.
En stor dyrepark med alt fra delfiner, gorilla, flere typer fugler, hvit tiger og spekkhoggere..

Dagen i parken var en opplevelse i seg selv, ungene elsket det minst like mye som oss.
Vi fikk sett på delfinshow og spekkhogger show, jeg vet at slike show er diskutert mye og ofte og jeg har full forståelse for det og er enig i at dette er dyr som ikke hører hjemme i fangenskap.
Men prøv å forklar dette til to barn som hadde sååå lyst til å se disse dyrene..
Uansett showene var kjempe flotte og jeg fikk tatt masse bilder gjennom hele dagen.

Det jeg syns var så bra i denne parken var det at det var så utrolig rent og ryddig over alt, inne hos dyrene og ellers i parken.
Det var til og med dykkere inne i akvariet som skrubbet stenene!

De hvite tigerene var utrolig vakre.

Delfin showet var helt utrolig, for noen dyr er alt jeg har å si.
Vi storkoste oss fra første stund..

Det var alt fra høye hopp, dansing mellom delfinene, henting av ring, kasting og løfting av mennesker og mye mer..

De var så utrolig dyktige og de så så friske ut..

Her danser de sammen <3

<3

Hopp gjennom rokkering..

"løping" på halen..

Spekkhuggerene så jeg ikke så mye av, rett og sett fordi jeg kunne se gamle arr på kroppen til de eldre (dette er trolig ikke kommet fra denne parken da de fikk disse for noen år siden, ungen ble født i parken og var helt fin uten arr eller sår..)
Det var uansett et utrolig samspill mellom trenere og dyr, noen fantastiske triks fikk jeg også med meg før jeg måtte løpe avgårde med guttungen for at han kunne gjøre sitt fornøden ;)

Det var også mange forskjellige øgler der inne, jeg er svak for øgler, slanger og andre "krypdyr" så det falt i stor smak for meg, også så fotogen da ;)

Pingvinene var et kapittel for seg selv, her ble vi virkelig overrasket..

De har laget et anlegg i parken med ekte is, snø og omgivelser pingvinene vokser i i det fri, dette var så rent og ryddig og du så tydelig at pingvinene hadde det bra.

Det var flere typer sammen og du kunne se at de oppførte seg så naturlig det er mulig i en park, samspillet, gruppene, hvem som var sjef, klovn, sjenert osv..

Virkelig noe dere må få med dere hvis dere noen gang skal besøke parken..

Gorilla er jo utrolig flotte dyr, denne satt med ryggen til hele tiden hehe..

Mens denne var litt mer fotogen..

Det var også masse fugler, parken var jo fra starten en ren fuglepark, men de har utvidet den med dyr etter som årene har gått..

For en nydelighet <3

Det var en egen "fuglepark" der fuglene fikk fly fritt..
Der var det igjen veldig ryddig og de tok helt klart vare på fuglene, alle hadde vakre friske farger og levde livet så nære det du kommer i det fri..

<3

Som dere ser ble det tatt en del bilder her inne, men ikke alle ble like bra så dette ble et lite knippe av de som ble bra :)
Mulig det kommer flere senere ;)

Dagen var kjempe fin, maten vi spiste var god, prisen for 4 middager med drikke ble vel rundt 350 norske kroner, så prisen var typisk park pris, men det smakte godt og man må jo faktisk regne med litt ekstra penger i parker..

Vi tok bussen fra playa parisio som ligger helt sør på øye og til parken, turen tok 2 gode timer så det ble noen timer på bussen, men det var god plass, og god luft inne på bussen så da gikk det greit..
Vi fikk jo også sett mye av øya på denne måten..

Jeg kan virkelig anbefale alle en tur i denne parken, og å ta buss frem og tilbake fremfor å leie bil om dere ikke er kjente, parken ligger litt kronglete til i byen og det er ikke så alt for godt skiltet..

Det var verdt hver krone hvertfall...

Tenerife med barna+bilder.

Vi kom hjem fra en fantastisk uke på Tenerife i går, og jeg har så masse å fortelle, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne..

Derfor vil nok turen bli delt opp i noen innlegg for å gjøre det lettere å se tilbake på..

Jeg er så full av følelser, inntrykk, minner og deilige opplevelser at det føles ut som jeg skal sprekke, jeg har aldri følt det slik før..

Dette innlegget blir om reisen med barna, med mine fantastiske bonusbarn <3

(Det ble litt venting på flyplassen så heldigvis hadde vi nettbrett og DS)

Jeg hadde mine tanker om å dra med ungene, være oppå familien hvert sekund en hel uke, for det ble min, og vår første tur der vi skulle leve så tett inntil hverandre..

Jeg var redd for at ungene skulle sette seg på bakbena, være høyt oppe og ikke høre etter i det hele tatt.
Jeg var bekymret for at jeg ikke skulle få noe tid til å prate med Tor Erik, for at vi ikke skulle få tid til å være kjærester, for at jeg ikke skulle føle jeg hadde Silje tid og for at jeg skulle bli utslitt før turen var omme..

(På flyet ned)

Så feil man kan ta...

For turen har bare vært positiv hele veien.
Ungene har hørt etter, ja vi har omtrent ikke trengt å si noe til de fordi de oppfører seg så utrolig fint.
De har lekt masse sammen, badet sammen og løpt rundt sammen, så jeg og Tor Erik har klart å snike til oss en liten halvtime her og der mens vi begge to passer på ungene ;)

Vi har kommet så nærme hverandre alle sammen og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle bekymre meg slik..

(vakre bonusgutten min )

Før jeg reiste på denne turen var jeg veldig glad i barna, jeg kunne gitt de venstrehånden min hvis de hadde hatt behov for den.
Men jeg var også glad når mandagen kom og barneuken var over slik at jeg fikk kjæresten min litt for meg selv.
For det er ikke til å stikke under en stol at det er litt godt å ha voksentid og føle seg som første prioritert i et forhold av og til..

(Rød slush var en suksess )

Jeg hadde sett for meg at jeg skulle føle det slik når denne uken var over også, men her sitter jeg med tårer i øynene når jeg ser bilder av barna og kjenner at jeg mest av alt i hele verden skulle ønske de var her hos oss fortsatt, at jeg hørte barnelatteren rundt meg, at jeg hørte <Silje> bli sagt hvert 5. minutt..
Jeg savner de noe så sinn sykt at det kjennes ut som noen har revet ut hjertet, magesekken og tarmene mine på en gang, det er et tomrom jeg aldri noen gang har følt før..

Nå kunne de fått hva som helst av meg hvis de hadde trengt det, de har alt fått hele hjertet mitt <3

(fantastiske nydelig bonusjenta mi )

Vi har kommet så tett innpå hverandre på denne turen, og ungene stoler mer på meg enn noen gang, og jeg på de..
Det at barna kommer å kaster seg på deg for å få kos, sier at de er glade i deg, søker din oppmerksomhet, din trøst når natten er litt vanskelig, dine råd på situasjoner og dine meninger er så utrolig sterkt..
Når guttungen endelig lærte å svømme satt jeg med tårer i øynene og måtte jobbe hardt for å ikke begynne å gråte av stolthet på bassengkanten..

Når han knyttet sin første sløyfe følte jeg det på samme måte.
Når han smakte må ny mat, noe jeg vet at han ikke er glad i var jeg så stolt at jeg ville hoppe av glede..

Det samme når jentungen uten problem går å bestiller noe ved "baren", eller bytter håndkler der hun må prate engelsk kjente jeg at hun begynner å bli stor, at hun er ufattelig tøff og utadvent..
Den jenta der kommer til å komme så langt i livet hvis det fortsetter slik som dette..
Hun er så utrolig tøff og tar de fleste utfordringer på strak arm, hun hopper i det med begge bena og tar sats..
Hun har en omsorgsevne som er forbløffende og som ligner veldig på meg når jeg var liten, ja på det psykiske planet er det mange av mine positive egenskaper jeg ser igjen, og mange likheter fra når jeg var på den alderen..
Hun er så utrolig smart og lærer så ufattelig fort, det er nesten skremmende på en bra måte..

(vakringene<3 )

Ikke bare er de fantastiske, de er også så utrolig nydelige, når jentungen får et kamera foran seg poserer hun villig, virkelig fotogen med andre ord.
Guttungen er vel også fotogen på en måte, men han skal gjerne finne på tøys foran kamera ;)

Men ikke bare er de fantastisk nydelige, de er noen utrolig snille barn også..
Det har ikke vært noen krangling mellom de to eller noen situasjoner vi har måtte prate veldig strengt til de.
De hører etter første (av og til andre eller tredje hehe) gangen og gjør deretter..
Dette tror jeg ligger mye i at de vet at de ikke kommer noen vei heller, for har vi sagt noe så står vi ved det, og det vet ungene veldig godt..<3

Jeg er så stolt, glad og lykkelig over den nydelige familien jeg er så heldig å være en del av..
Livet mitt er så rikt og jeg føler meg nesten komplett (det eneste som mangler er jo en liten en ;) ).

Jeg har ikke blitt sliten i det hele tatt denne turen, energien har vært høyere enn noen gang og jeg har følt meg som den beste versjonen av meg selv..

Denne turen har virkelig vært den beste uken i mitt liv <3

Til sist må jeg jo skryte litt av min fantastiske kjæreste og bestevenn, for uten han hadde ingen ting av dette vært mulig..
Han er en så utrolig flink pappa på alle mulige måter og jeg er så glad for at nettopp han skal bli far til det barnet jeg en gang får og at det barne får dele min glede med denne familien jeg alt har..
Tor Erik er min store kjærlighet, min klippe, min beste venn og han jeg skal bli gammel med..
Han er alt jeg noen gang har ønsket meg og enda litt til..

Familien min er uten tvil alt for meg <3
Og nå ser jeg frem til mandagen kommer igjen slik at ungene kommer hjem...