Har du kjent frykten?

Har du noen gang kjent på frykt?
Den frykten som lammer deg, som slår puste ut av deg, holder deg våken og som overmanner deg?

Det har jeg og det gjør jeg hver eneste dag..
Hver eneste dag når jeg våkner kjenner jeg klumpen i magen før jeg ser på telefonen, frykten for at det skal være et tapt anrop som jeg ikke har hørt om natten, et anrop om at pappa er borte..
Hver gang telefonen ringer og frem til jeg får sett hvem som ringer, og hvis det er et ukjent nr blir pusten slått ut av meg umiddelbart, hver gang..
Når jeg legger meg har jeg aldri telefonen på lydløs lenger, av frykt for at jeg ikke skal våkne når den ringer..

For min virkelighet er at den når som helst kan ringe.
Min far er gammel, syk og vi er i bunn og grunn heldige for hver eneste dag vi har han..
Jeg vil ikke innse det, jeg tror at alt går bra, hver gang han havner på sykehuset døyver jeg frykten med å si ting som at det "bare er en lungebetennelse", han "bare er inne pga pusten", det "bare er en liten tur", selv om hele kroppen min skriker av frykt for at dette er siste gangen..

Det er så utrolig slitsomt, tungt og tøft å være ung og ha en far som i bunn og grunn kan gå bort når som helst, og du vet ikke om han vil dø alene eller om du vil rekke dit før det skjer..
Det er ekstra vanskelig i og med at jeg bare er 24 år gammel og hoved pårørende, ingen på 24 år skal måtte sitte i denne rollen, ingen uansett alder burde sitte slik jeg gjør..

Som ung pårørende møter du liten forståelse, takk og lov for at jeg er utdannet innen dette yrket, for da kan jeg sette de ansatte litt på plass..
For som ung pårørende får du mindre informasjon, hvertfall er det min erfaring..
Jeg får ikke vite at pappa er innlagt på sykehus før lenge etter det har hendt, eller nei, det er faktisk feil.
For etter han har havnet på sykehjem har dette blitt bedre..

Ja jeg er 24 år gammel og har en pappa på sykehjem, en pappa som er over 70 år og som er dement, har hatt slag og som har Kols av nest sterkeste grad..
Jeg har en pappa som ikke husker om jeg var der i dag eller i fjor, en som forteller den samme vitsen hver gang du kommer som om den skulle vært ny, en som er så utrygg at jeg må steppe inn i rollen som den sterke og den som skal berolige..

Pappa har egentlig aldri vært der for meg, stilt opp eller støttet meg slik andre fedre har..
Men jeg har alltid elsket han og sett opp til han, fordi han var en klok mann, en som viste og hadde opplevd mye..
Mange ville nok kategorisert pappa som en psykopat, og veldig krevende, han ville og vil helst at hele verden skal stå på pinne for han mens han selv ikke skal gjøre noe for noen.
Mange ville nok kuttet han ut for lengst, men jeg klarer ikke.
Selv om 90% av alle telefonene og samtalene dreier seg om han eller at han vil at jeg skal gjøre noe for han, klarer jeg ikke å bryte opp..
For pappa har bare meg, det har han alltid hatt og det har jeg alltid vist, innerst inne..

Det er jeg som står der uansett hva, det er jeg som tar de tøffe kampene og telefonene.
Det er jeg som har alt, fordi jeg er den eneste som orker å ta imot alt..
Jeg er ingen helt, jeg er bare veldig klar på at ingen mennesker noen gang skal måtte stå helt alene i verden, uansett hva...
Og hvertfall ikke når det går mot slutten..

Jeg har blogget mye om pappa, ingen vet vel egentlig helt hva jeg føler og tenker, ikke meg selv en gang..
Fordi det er så ufattelig skummelt å skulle fortelle det..
Fordi frykten er så stor.
Fordi jeg helt ærlig ikke tror jeg klarer å stå på to ben når den dagen jeg frykten mest av alt kommer..
Jeg er så ufattelig redd for at den kommer snart, og ingen vil vel at en slik dag skal komme for den de er glade i.

På en måte misunner jeg de som mister noen brått, missforstå meg rett nå..
De som mister noen brått mister noen, sørger, bærer de med seg.
Jeg mistet pappa for mange år siden, sørget, men han lever enda så jeg kan ikke sørge ut fordi kroppen fortsatt er her, jeg stiller opp, ønsker til tider at han skal få slippe fordi det ikke er et verdig liv lengere, men jeg kan ikke gjøre noe med det.
Jeg sørger over den pappaèn jeg ikke har, den jeg har mistet, men jeg har ikke lov fordi jeg fortsatt han "pappa" i live, jeg ser på et skall som jeg ikke kjenner mesteparten av tiden og tenker at min pappa ville ikke sittet slik..
Også hater jeg meg selv fordi jeg tenker slik, og fordi jeg egoistisk nok ikke vil miste han, det skallet av en far som av og til glimter til..

Pokker dette blir langt, men jeg vet ikke hvor jeg skal slutte, det er så mye jeg vil skrive, jeg tror jeg kunne skrevet en bok akkurat nå..
Mannen er borte og jeg har behov for å få ut alt som er innestengt..
Av og til er alt forbanna vanskelig..
Ikke kan jeg ty til noen heller fordi dette er min kamp, mine følelser som jeg ikke får ut bortsett fra når jeg er alene..
Min frykt for det jeg vet skal skje, men det jeg ikke vil vite at skal komme..

Har du noen gang kjent på frykten?