Muligens fødsel.

Jeg kom endelig hjem og hadde tenkt å skrive et langt innlegg med masse bilder om dagen.
Men slik gikk det ikke.
Uansett, kort fortalt har dagen vært perfekt, alt er klart for valpefødsel og jeg har bare gått å gledet meg.

Nå for en time siden så Fredrik at temperaturen var nede i 36,77 grader på Asti, noe som kan bety at fødselen er i gang.
Nå en liten time senere er den på 36.97 noe som bekrefter at fødselen kan skje iløpet av natten eller morgendagen.

Så jeg løper egentlig rundt å pakker med meg det jeg måtte trenge der inne også er det bare å hive seg i bilen for å handle inn kaffe og mat til natten.
Det blir hvertfall ikke god søvn på meg og Fredrik ser det ut som, nå må vi sove på skift til valpene er kommet rett og slett..

Alt er hvertfall klart nå, vi er så forberedt vi kan bli føler jeg og nå er det bare den værste ventetiden igjen.
Men jeg kjenner at adrenalinet er på plass og at jeg må puste godt på turen til byen for å roe meg ned litt..
Uansett kommer det oppdateringer når jeg vet noe mer.

Asti og tanker om valpetiden

Jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til valpevødselen nå.
Det er en spennende tid vi har i vente, og jeg håper bare jeg rekker inn til fødselen starter, fra temperaturen synker til 36,5-37 grader kan det ta alt fra timer til halvannet døgn før første valpen kommer, håper bare det ikke skjer på natten slik at jeg går glipp av det..
Men hvis jeg ikke får det med meg er ikke det det aller værste, jeg vil uansett få med meg så mye som mulig av valpetiden.

Jeg gleder meg hvertfall utrolig mye.
Er veldig spent på hvordan de kommer til å se ut, til de åpner øynene for første gang, begynner å vingle bortover og ikke minst til de begynner å leke med hverandre..
Det kommer til å bli en fantastisk sommer<3
Men jeg tror nok jeg kommer til å slite med å selge de, jeg ser for meg at man får et sterkt forhold til alle valpene på hver sin måte.

Og jeg tror nok det er mulig at jeg kommer til å tilbringe mye av sommeren inne i byen sammen med jenta mi og valpene.
Nei jeg gleder meg utrolig masse rett og slett..

Her er teddy, pappan til valpene<3


Her er asti dagen etter første parringen.


Kjekken.

Kjæreste parret<3


I full akt ;)

Her var vel Asti 7 uker drektig.


7 uker.


6 uker drektig.

Her er bildet tatt i går, 8 uker på vei.

8 Uker på vei<3
Valpene har begynt å sparke og snu seg inni magen og vi kan tydelig kjenne liv og høre hjerteslag<3

 

I teorien kan valpene nå komme når som helst, men den mest kritiske tiden er fra fredag og ut neste uke.
Jeg håper litt på at de kommer iløpet av den kommende helgen egentlig, jeg klør etter å hilse på de små.

Jeg håper også på at Asti klarer fødselen bra og at vi slipper keisesnitt som jo er en risiko for små hunder.
Vi satser også på at hun klarer å få valpene ut fra fostersekken selv, bite over navlesnoren og få liv i de på egenhånd slik at fødselen skjer naturlig.
Men vi har alt av redskaper klart hvis hun trenger assistanse<3

 

Tenk det at den lille søte jenta mi skal bli mamma snart, og at vi sitter med små valper og valpekos og stress  om en ukes tid.
Når valpene kommer begynner jakten på de perfekte valpeeierene til de perfekte små.
Det er viktig for oss at valpekjøperene er seriøse og at de passer til valpen de får.
Her kommer nok jeg til å være ganske streng, det er ikke hvem som helst som blir godkjent, det skal være riktig eier til riktig valp.

 

Sist men ikke minst håper jeg på at alle valpene er friske og levende.
Men det er ingen selvfølge så vi er forberedt på en eller to døde valper eller syke.
Man vet jo aldri.

Tilbake på den rosa skyen.

Idag har jeg virkelig tatt dagen som den kommer.
Jeg var oppe tidlig (klokken 8) og i halv 10/10 tiden ble jeg spurt om jeg ville være med en venninne å hjelpe en bekjent med å flytte..
Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men la meg bare si KAOS!!!!

I 13.30 tiden dro vi og jeg ble sittende hos venninnen min en stund før vi hentet ungen hennes på skolen.
Først nå er jeg hjemme og nå er det på med middag og kos med de minste ungene.
Senere i kveld tenker jeg at det blir en deilig tur i skogen på meg før jeg skal få farget håret..
Jada det er ikke mer enn 4-5 uker siden sist jeg farget det, men jeg liker ikke den etterveksten som har kommet ;)

Idag er humøret på plass igjen og godt er det.
Jeg har fått trent masse med flyttingen og jeg ser lyst på alt.
Endelig tilbake på min rosa myke og positive sky ;)

Imorgen er det å handle inn det siste vi trenger til Asti også skal jeg møte en venn på kvelden tenker jeg.
Ellers har jeg ikke noen store planer for resten av uken, tenkte jeg skulle starte på den ene engleboka jeg låner av Janne, også tenker jeg at det blir noen turer på kveldene resten av uken.
For alt jeg vet blir det fødsel iløpet av helgen også så jeg må være parat :)

Presset meg selv til det maksimale.

Sliten, glad og stolt er vel de orda som beskriver meg best akkurat nå.
Idag har jeg virkelig fått kjørt meg på angst treningen for å si det mildt.

Dagen startet klokken 8, og halv 9 var vi på vei inn til byen.
Fredrik møtte meg på bonzo, snill som han er også var det inn til søteste Asti.
Følelsen av å se henne igjen kan ikke beskrives, følelsen av den lille tungen som slikker fanatisk rundt i ansiktet mitt, hodet som kneker seg inn under haka mi og den deilige lukten av pelsen<3
Lykke, savn og glede<3

Hun har blitt så stor og god, og følelsen av å kjenne de små valpene bevege seg under hånden mens jeg strøk henne forsiktig over magen, sukk ja den kan ikke beskrives den heller..
Det kan vel nesten sammenlignes med å kjenne barnebarnet ditt sparke deg fra magen.
Gleden og forventningen til valpefødselen ble hvertfall forsterket, og når jeg la hodet på magen hennes og kunne høre de raske valpehjerteslagene gikk det opp for meg, jeg skal bli bestemor snart jeg..

Jeg fikk hvertfall fylt opp kosekvoten min.
Når Fredrik gikk ut en tur og jeg ble alene med Asti kom tårene, for jeg innså plutselig hvor utrolig mye jeg går glipp av og hvor høyt jeg savner henne.
Asti er like god som alltid, slikker forsiktig bort tårene mine og legger seg på fanget mitt<3
Men det var ikke bare triste tårer, det var også gode glade tårer fordi det var godt å se henne og ikke minst godt å kjenne livet fra magen<3

Etter en stund dro jeg på NAV for å ordne et møte, det viste seg plutselig at jeg hadde meldt meg ut fra NAV sist jeg sendte meldekort, heldigvis ble det rettet opp igjen slik at jeg får penger som normalt.
Men det hevet stress nivået mitt til max.
De som kjenner meg vet at NAV og buss er en av de største angst fryktene mine så før jeg gikk inn på nav skalv jeg så på hendene at jeg gikk å knyttet nevene til de var hvite.
Men jeg overlevde denne gangen også.

Nå venter jeg bare på telefon fra saksbehandleren min som jeg håper kommer iløpet av uken.
Jeg har også kikket etter leiligheter i dag og har funnet to som ser bra ut, men jeg venter fortsatt for å se om det er lov med hund.

Så var det tid for å ta bussen hjem, jeg klarte jo så klart å velge den værste bussen nemelig skolebussen.
Stapp fult, ingen musikk og angsten tok seg opp, men jeg klarte nå å overleve det også selvom det var utrolig ubehagelig.
Munnen tørket ut, hjerte hamret, hendene skalv, hodet værket og jeg følte jeg ble kvelt, men jeg lever som sagt enda.

Men nå kjenner jeg at jeg skal roe ned resten av dagen, nå har jeg rett og slett fortjent å slappe av.
Jeg kjenner at kroppen har kjørt seg hardt i dag og at jeg skal ta det helt rolig i morgen også.
På torsdag blir det vel en tur til stoa for å handle inn til valpekassen og litt slikt.

Det snur fort.

Og så fort kan det snu dere.
Etter jeg fikk ut litt tanker på innleggene under her satt jeg meg ned i kjent Silje stil og tenkte.
For det at Asti er i byen betyr ikke at jeg trenger å gå glipp av alt når det kommer til valpene.
16-18 juni skal jeg sitte barnevakt for Asti og de små mens Fredrik skal en tur til sverige med familien, da får jeg masse tid sammen med de små nøstene.

Jeg har også muligheten til å overnatte hvis jeg ønsker det.
Jeg drar nok inn før fødselen og eventuelt overnatter til de kommer slik at jeg får med meg fødselen.
Jeg kjøper meg busskort slik at jeg kan dra til byen så ofte jeg har mulighet uten at det blir alt for dyrt, på denne måten får jeg også god busstrening.

Siden vi er så pass gode venner som vi er blir det ikke noe problem vil jeg tro.
Dette er noe vi tross alt var to om, og noe jeg ikke vil gå glipp av siden det er min hund.
Derfor velger jeg å snu det negative som kom i sta til noe positivt, for jeg vil se forandringen fra hver gang jeg ser de og det vil nok ikke Fredrik gjøre på samme måten.
Jeg kan følge de opp så mye jeg har energi til.
Jeg trenger ikke grave meg ned i dette.

Jo da jeg går glipp av masse med de, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med nå.
Det er slik det blir, men jeg kan fange så mye som mulig med bilder og filmer, få Fredrik til å filme de for meg og slikt.

Det er kjipt å gå glipp av ting men det blir bare slik.
Jeg kan ikke endre på det nå, nå må jeg heller fokusere på alt jeg kan gjøre for å få oppleve mest mulig med de.
Jeg må bare se slik på det.

Det blir en hektisk sommer med tanke på at jeg skal strekke til på alle måter, men jeg tror også det vil bli en fantastisk sommer <3

Seksuelle overgrep og senskader.

Fortiden min kunne nok vært bedre på de fleste områdene.
Ikke det at jeg aldri hadde det bra, for det hadde jeg.
Men jeg har også gått gjennom mye vondt som har satt sine spor.

Jeg vet at det er alt for mange jenter der ute som har opplevd seksuelle overgrep og voldtekter.
Jeg vet også at kroppen ofte går inn i en forsvarsposisjon der den prøver å fortrenge det vonde, og det er veldig vanlig, for hvem vil vel ha det vondt?
Kroppen er en merkelig mekanisme, den vil aldri glemme det du har vært gjennom men den vil heller ikke gi mer minner enn den vet at hodet vil tankle.

Hvertfall var min kropp slik.
Jeg gikk jo gjennom et seksuelt overgrep fra en i nær "familie" og en voldtekt et halvt år senere fra en kompis.
Kroppen min blokerte de værste minnene med en gang, jeg pleier å si det at hele 9-10. klasse året for meg er så og si sort.
Jeg kan ikke huske at jeg satt hysterisk å grein på kjøkkenet og sa at jeg ville dø.
Jeg kan ikke huske at mamma måtte hente meg på skolen fordi jeg fikk panikk.
Jeg kan så vidt huske at jeg brøt sammen på komfirmasjons leiren.

Jeg husker ikke dette fordi kroppen min hadde nok med å overleve, jeg var ikke klar for å ta til meg alt som hadde hendt.
Litt etter litt kom minnene jeg hadde glemt, filmene og bildene av det jeg gikk gjennom.
Når disse kom reagerte jeg på helt feil måte, jeg burde tatt tak i hver eneste film og bilde, men jeg brukte for mange krefter på å glemme det, slutte å tenke på det og på å sette på en maske.

Dette er ikke bra, det ser vel alle.
Det er ufattelig vondt når minnene kommer men det er så viktig at man tar tak i det og jobber seg gjennom det.

Det er også viktig for utenforstående og offer å forstå at slike overgrep vil påvirke livet videre rundt mange ting.
Ikke alle blir påvirket i like stor grad, og du vil bli mindre påvirket hvis du tar tak i opplevelsene og jobber deg gjennom det.

For og ta de største tingene hos meg som eksempel her.

• Sex:
  Det er kanskje ikke vanskelig å forstå at sex biten har blitt påvirket etter slike ting.
  Hos meg har sex blitt noe man skal ha for å glede mannen, mannen skal ta det han vil og nytelse skal ikke oppleves.
  Kler du deg fint og noen blir tent av deg skal de få lov til å få det de ønsker, for hvem er du til å nekte noen det?
  Dette er jo helt feil tankegang, men for meg var (og fortsatt er) tilstede i stor grad.
  Jeg opplevde begge gangene at det ble fortalt at det var min feil, at det var fordi jeg var deilig, at jeg hadde jo lyst selvom jeg sa nei for det kunne de jo se.
  Dette gjorde at jeg har et anstrengt forhold til den seksuelle biten rundt folk.
• Tillitt:
  Når du opplever at noen i næreste omkrets og en venn kan bryte tillitten din helt ned og utnytte deg på den måten jeg har så sier det seg selv at det blir vanskelig å stole på andre.
  Jeg gir aldri helt av meg selv, for jeg venter alltid bare på at de skal utnytte meg på den ene eller andre måten.
  Jeg forventer at venner skal utnytte meg med at jeg skal stille opp hele døgnet, at kjærester skal utnytte meg til sex, hus, mat, økonomi og ellers alt som kan utnyttes.
  Familie forventer at du stiller opp hele tiden, sitter barnevakt, vasker, prater, smiler og ler.
  Det riktige er jo å kunne tenke at om noen sier at de liker deg, ja da LIKER de deg.
  Hvis noen sier at du er en god venn så er du faktisk det.
  Ikke minst er det nok viktigst her å kunne stole på seg selv og at du vet best.
  
• Forhold til kropp:
  Mitt forhold til min egen kropp var lenge ikke eksisterende.
  Jeg hatet det jeg så, jeg nektet å se på meg selv og jeg missbrukte min egen kropp på det groveste med selvskadingen og sultingen/overspisingen.
  Jeg så på min kropp som skylden til alt det vonde, kroppen min fortjente derfor å bli missbrukt av andre og av meg selv.
  Jeg gikk fra å kle meg normalt til å pakke meg inn i store klær, til og gå med utfordrende klær.
  Jeg gikk fra å være normalt tynn til å bli tykk til å bli litt for tynn.
  Nå kan jeg se meg i speilet å oftest si at jeg ikke ser så værst ut.
  Jeg kan se bilder av meg selv og si til meg selv at jeg faktisk kan være pen.
  Men forholdet mitt til kroppen er ikke helt opptimalt enda, men det jobbes med.
  Jeg trenger fortsatt bekreftelser fra de rundt meg på at magen ikke er for stor, at arra ikke er så ille, at dobbelthaken min ikke gjør meg stygg ol.
  Jeg trenger også at folk rundt meg stopper meg når de mener at jeg kontrolerer vekten for mye, når de ser at det kan utvikle seg til et problem!
• Kontroll:
  Jeg har et utrolig stort behov for å ha kontrollen over meg selv og mine følelser, mister jeg den kontrollen føler jeg at jeg mister alt.
  Jeg prøver å slappe av, strekke strikken litt og litt på kontrollen min for at jeg ikke alltid må ha kontroll.
  Litt etter litt blir det bedre, jeg klarer å ikke tenke kontroll hele tiden.

Kjære deg som leser dette, hvis du er et offer og sliter vil jeg si at jeg forstår deg, at jeg tenker på deg og at jeg vet hvor vondt det kan være.
Jeg vil også si at du kan få et bra liv, du kan få det bra med deg selv, for det var IKKE din feil selvom det kan føles slik.
Det var han sin feil som tok seg til rette, som overkjørte deg og ikke hørte på deg.

Du er sterk, hvis du leser dette har du alt overlevd til nå, du har valgt livet og valgt å kjempe.
De viktigste råda jeg kan komme med til deg er å prate om det, prat,prat og prat.
Enten med familie, venner, helsesøster,lege eller SMSO som er et senter mot seksuelle overgrep.
Du kan også sende meg en mail hvis du ønsker det : Siljeherigstad@hotmail.com

Hvis du er en pårørende vil jeg råde deg til å lytte, lytte og lytte.
Få personen til å føle seg trygg, lytt og kom med realistiske svar, aldri prøve å rette på følelsene til personen det gjelder.
For det hun/han sier er faktisk det som er riktig for den personen, det hjelper ikke at du forteller at fortid er fortid, eller at det bare er å tenke positivt på det, eller at det er så lenge siden.
Personen som har vært gjennom dette viser deg en utrolig styrke og ikke minst en tillitt som åpner seg, ta det til deg og vis at du er der!

Til deg som ikke kjenner noen som har opplevd dette, du kjenner nok noen men du vet bare ikke hvem.
Ta til deg råda som er kommet her og husk de til du sitter i situasjonen (som jeg håper du slipper å oppleve).

Dagens antrekk.

Fregne frøken ;)

Dagens antrekk, regner med at tightsen forsvinner fort, er vaaaarmt ute..

Stranda i går, godt å få litt farger på mine hvite legger ;)

Psykolog time uten angst.

For en mnd tid siden hadde Torsdag betydd angst, oppkast og 0 matlyst, nettopp fordi jeg skulle tatt bussen og hatt psykolog timer.

Idag er jeg helt rolig, har fått i meg mat, har sovet i natt og tar det hele med stor ro.
Ja for jeg gjør faktisk det, jeg tar det som det kommer.
Jeg dør ikke av å ta bussen opp til psykologen, det eneste jeg trenger å gjøre er å betale, sette meg ned og dra i snora når jeg skal av.
Hva er så farlig med det egentlig?

Det blir dobbel time i dag også, en hos hver hehe, så er det hjem å rydde litt, tur med lillesøster og kveldskos med familien.
Sola skinner i dag også, livet er fortsatt godt og jeg nyter hver eneste dag.
Ja for jeg gjør det :)

Men jeg lurer litt på hva dere som er innom vil lese om?
Er det noe dere lurer på?
Ang Asti og hva som skjer der kan jeg jo gå litt inn på det.
Hun skal være i byen frem til valpene er leveringsklare i august, rett og slett fordi hun trenger ro før og etter fødselen, og her hjemme har vi jo tequila som er ganske voldsom.
Ikke vet vi helt hvordan tequila hadde reagert på valper heller.

Jeg blir å pendle inn til byen så ofte jeg har mulighet til det gjennom sommeren, jeg overnatter når fødselen nærmer seg slik at jeg får den med meg og kan hjelpe Fredrik, og ellers sammarbeider vi bra rundt dette..

Rosa sky

For en sukkersøt og overpositiv blogg dette begynner å bli hehe..
Satt nettopp å leste gjennom de siste innlegga mine, og ser at det er jo så til de grader positivt, ja jeg svever omtrent på en rosa, lilla og rosa (ja skriver rosa to ganger hehe) sky for tiden..

Idag har jeg fått jobbet litt i hagen til mamma, kantklipper er utrolig gøy å bruke fant jeg ut av hehe, eneste irriterende er denne tråden man må dra ut hele tiden, men det kommer seg..
Ja også er det ikke en bra ide å klippe hele plenen med kantklipper hvis man er perfeksjonist hehe, blir jo aldri like langt over alt..

Ellers har jeg fått NOKA i hus igjen, og i dag startet dagen med en nydelig shake i sola<3
Slikket sol har jeg fått gjort, kikket på den ene skyen som var på himmelen og fantasert om hvor den ender opp, ja i det store og hele har dagen til nå vært kjempe flott..

Men jeg kjenner at det skremmer meg bitte litt at jeg er så positiv om dagene, for jeg vet at dette ikke kan vare evig, hvertfall ikke at jeg har så gode dager hver dag resten av livet.
Men så tenker jeg at selvom det kommer grå dager en gang så har jeg skrevet ned alt det positive og kan dra det frem da og se hva jeg har fått utrettet den siste tiden...

Jeg velger å nyte de fine dagene jeg, jeg velger å suge til meg all lykken og mestringsfølelsen jeg føler for tiden når jeg har den også tar jeg det som det kommer..
Ja dere leser riktig, Silje begynner å ta ting som det kommer, jeg prøver å slutte å bekymre meg for alt som kan skje også tenker jeg heller på her og nå.
Carpe Diem!

For jeg kan ikke endre alt det vonde som har hendt.
Jeg har ingen kontroll over hva som skjer i morgen.
Det eneste jeg faktisk kan gjøre er å leve her og nå.

Det betyr ikke at jeg ikke legger planer og ser fremover, for det gjør jeg.
Men jeg går ikke rundt å bekymrer meg for morgendagen, eller gårsdagen.
Det er her og nå som gjelder dere..

Og her og nå er livet fantastisk.

Bytur uten angst.

Idag har dagen gått i et.
Sto opp, gjorde litt husarbeid sammen med mamma før det var tid for å ta turen inn til byen for å møte Fredrik og ordne noen papirer og slikt.
Fikk skrevet under på det som skulle skrives under på før jeg tok turen på Arena senteret.

For noen uker siden hadde det betydd angst anfall, hetesjokk og ikke minst masse stress.
Idag kjente jeg bare litt på at det var varmt, men det er ikke så rart når det var rundt 20 grader ute og enda mer inne.

Før kunne jeg ikke stå på et prøverom fordi det ble for trangt, for varmt og for utrygt.
Idag prøvde jeg mange bikinier, bhèr og jeg beholdt roen hele tiden.
Jeg klarte til og med å finne litt undertøy.
For det har seg slik at jeg går ned i vekt for tiden, og da endrer det utrolig nok en del på puppene mine også hehe.
Så i fjor brukte jeg 85 D og i dag kjøpte jeg 75B.
Jepp kjempe forskjeld!

Så tok jeg og Fredrik turen hjem til leiligheten hans frem til mamma skulle hente meg igjen.
Var utrolig godt å se søteste Asti igjen, kjenner virkelig at jeg savner henne masse for tiden..
Fikk også pakket med meg en del ting igjen, det blir tommere og tommere i leiligheten merker vi.

Vi fikk også pratet litt om fordeling av diverse ting, og ellers hadde vi en fin tone.
Det er så deilig å kunne ordne et brudd slik vi gjør, ingen krangling, ingen uenigheter og ikke minst kan vi fortsatt være venner oppi dette.

Når jeg kom hjem var det tid for litt mat og en liten tur på butikken før lillesøster dro meg med ut på tur.
Hva er bedre trening enn en tur med en liten/stor jente på 11 år som omtrent sprekker av energi?
Så det ble nesten en times tur med jogg, rask gange og små løping.
Når jeg så kom hjem var det ingen bønn, rett i dusjen med meg hehe..

Været er så utrolig nydelig om dagene at de må bare nytes, jeg har også fult opp av planer så og si hele tiden noe som er utrolig deilig.
Jeg kjenner at jeg utvikler meg for hver dag som går, folk rundt meg sier det også, og det er så deilig.
Bare det å kunne si til meg selv at jeg faktisk kan klare ting er utrolig nydelig..

Livet er rett og slett herlig for tiden<3

Min utvikling på 2 uker.

Drikking:
Jeg skal ikke lenger legge det under en stol at vi har drukket alt for mye det siste året.
Om vi har vært på nippet til å ha et problem eller ikke vet jeg ikke, men det har blitt MYE drikking.
Jeg leser tilbake i arkivet fra Mai i fjor, og ser at det var hverdagslig å gjerne drikke mandag,onsdag, fredag og lørdag, og det var på en uke vi var flinke.

Øl ble brukt som en premie på de gode dagene, og som beroligende på dårlige dager.
Jeg er langt i fra stolt over hvordan vi holdt på og det er noe jeg virkelig kunne vært foruten.


Nå har jeg drukket to ganger de siste 2 ukene, den første var første Fredagen etter jeg flyttet til mamma, da hadde naboen fest.
Den andre var 16. mai, men da tok jeg det overraskende rolig slik at formen ikke skulle bli dårlig på 17.

Jeg har heller ikke savnet det etter jeg flyttet ut.
Jeg har ikke lenger behov for å drikke i helgene, jeg trenger ikke noen pils for å kose meg på en onsdags kveld.
Jeg har funnet andre måter å kose meg på, gå turer eller være med venner.

Angst:Angsten har som nevnt før blitt betydelig redusert de siste 2 ukene.
Jeg slapper så mye mer av og det virker som jeg stoler mer på meg selv og at jeg kan håndtere forskjellige situasjoner.

Jeg har fått mer selvtilitt den siste tiden, og kan fint gå å banke på døra til naboen før jeg sender melding først hvis jeg vil på besøk.
Jeg forstår hvis det ikke passer og forstår at det ikke er meg som er grunnen.
Jeg blir fortsatt stresset/får angst, men jeg håndterer situasjonen mye bedre enn jeg har gjort, jeg stopper opp og trekker pusten for så å spør meg selv hva som er problemet.

Selvfølelsen:Før trodde jeg at jeg ikke fortjente å ha det bra, for hva hadde jeg gjort for å fortjene det?
Ingen ting jeg gjore var godt nok, uansett hvor mye jeg stilte opp for andre klarte jeg ikke tro på at jeg var god nok, uansett hvor ofte jeg hørte det trodde jeg ikke på det.
Men nå begynner jeg å forstå at jeg faktisk fortjener å ha det bra.
Jeg har lov til å være lykkelig, jeg er faktisk flink som stiller opp for venner og familie hvis de trenger meg.

Jeg er faktisk en god venn å ha og jeg bryr meg om andre.
Alt dette gjør at jeg faktisk er et godt menneske og fortjener å ha det bra, jeg har lov til å be om hjelp, eller si at jeg trenger noen/noe.
Jeg har lov til å si nei hvis noe ikke passer eller hvis det er noe jeg ikke har lyst til.


Jeg har lov til å være glad i meg selv, jeg har rett til å si at jeg er flink til ting.
Jeg har lov til å nyte livet.
Jeg kan ikke forvente å bli likt av alle, for det går ikke an, men jeg kan stole på at de som sier de liker meg faktisk gjør det.

Jeg kan stole på at de som bryr seg om meg klarer å forstå at ikke alt passer alltid.
Jeg kan nå se fremmede inn i øynene når jeg prater med de.
Jeg kan be om hjelp i butikker, eller det er fortsatt vanskelig, men jeg gjør det selvom.
Jeg kan se forran meg og ikke nedover når jeg går.
Jeg er rett og slett tryggere på meg selv.

Kropp og kosthold:Akkurat her er jeg nok ikke blitt SÅ mye bedre enda.
Men jeg klarer å ta til meg når andre sier at jeg er pen, at jeg ser bra ut og at jeg har gått ned mye.
Jeg klarer å se på meg selv i speilet å tenke at kroppen min faktisk kan bli veldig fin, og at det ikke er mye igjen før jeg er der.


Jeg spiser fortsatt NOKA, men er snart tom her ute hos mamma.
Så i morgen må jeg inn til byen for å hente resten som ligger i leiligheten.
Jeg spiser også vanlig mat nå uten å tenke over det, rett og slett fordi jeg koser meg med maten.
Jeg har kuttet ut brusen, jeg drakk jo 1,5 liter med sukkerfri brus om dagen og på disse to ukene har jeg kjøpt en brus som fortsatt ikke er tom.

Klart det blir et glass her og der når jeg er på besøk hos andre, men her hjemme drikker jeg alltid bare vann.
Nå drikker jeg ca 2-3 0,7 imsdalflasker med vann om dagen (vann fra springen altså, kjøper ikke 3 flasker hehe).

Jeg tør å kle meg i tettsittende klær, jeg tør å gå i tights og jeg trives faktisk med det.
Haremsbuksene mine som er slitt og stygge har blitt byttet ut med tights eller dongeri bukser og jeg kjenner hva det gjør med meg.

Ellers:Jeg har gått fra å være en stille, kontrolerende og stresset person til å bli utadvent, sprudlende og glad.
Jeg går rundt å nynner for meg selv, jeg kan nyte mitt eget selvskap og trives med det.
Jeg har roen i kroppen til å lytte til andre uten å avbryte.

Jeg har bevis for meg selv og andre at jeg faktisk kan være sosial, at jeg er utadvent, og at jeg faktisk er litt smart.
Jeg er gira på å lære nye ting, oppleve nye sider med meg selv og ikke minst oppleve nye ting.

Jeg vil finne ut hva jeg liker og ikke liker, liker jeg å reise?
Liker jeg egentlig å sitte inne å se film eller liker jeg fart og morro?
Liker jeg redbull eller liker jeg det ikke?
Hva med sopp og blåskjell, eller rødvin?

Jeg vil teste alt som testes kan, jeg vil finne ut hva Silje faktisk liker og ikke minst hva jeg står for her i livet.
hvilkene verdier er viktige for meg?
Hvilkene krav har jeg til andre rundt meg for at jeg skal ha det bra?
Hvilkene behov er viktigst for meg å få dekket og hvordan kan jeg best mulig dekke behovet til de rundt meg uten å slite meg selv helt ut?

Jeg er klar for å ønske livet velkommen, jeg er klar for å gi livet en ny sjangse, og ikke minst klar for å gi Silje en ny sjangse til å få det bra..

Jeg har kommet langt jeg på 2 uker, og jeg nyter hver dag jeg kan utvikle meg.

Som dere forstår har jeg det veldig bra for tiden, brikkene faller på plass i livet mitt og jeg ser lyst på fremtiden.
Jeg leker med tanken om å smått begynne å jobbe igjen til og med :)

Veien blir til mens du går.

Sol, sommer, grill mat og herlige folk.
Kan det egentlig bli bedre?
Jeg kjenner hvertfall at denne dagen har vært kjempe flott..

Veien blir faktisk til mens du går.
Man kan møte på blindveier, men da er det bare å snu også velge en annen vei.
Veien kan bli bratt og det kan hende du må krabbe for å komme opp av og til, så vil det bli strakt igjen.
Det vil være både sol, vind, regn, snø og skyer på veien, men det går over.

Kanskje møter du et hinder du må hoppe over, men da er det bare å ta sats og håpe du kommer greit over.
Kanskje snubler du og får et sår, men det vil gro og du vil bare sitte igjen med et lite minne.
Men husk alltid på veien du har gått, nyt de fine dagene og arbeid deg gjennom de dagene med dårlig vær.

For en dag i regnvær kan være like bra som en dag i sola, det er alt hva du gjør ut av det.
Det viktigste er å stole på at du lager din egen vei, vit at det vil komme hindringer, blindveier og dårlig vær, men husk alltid på å nyt øyeblikket.

Det er en grund for alt som skjer, du bare vet det ikke enda!

Dagens kloke ord fra meg;)

Ingen tvil lengere.

Da har vi vært hos vetrinæren med Asti for den årlige vaksinen og for å bekrefte drektighet.
Etter en times venting kom vi inn, og det var ikke akkurat tvil i vetrinærens øyne om at hun var drektig, hun mente også at det ikke var noe vits med ultralyd siden man ikke kan se antall valper eksakt, og siden hun var så langt på vei.

Kløra ble klippet, kroppen sjekket og alt var perfekt, og når du da får høre at Asti er den beste pasienten i dag og en drømme pasient gjør det et mamma hjerte stolt ;)

Det gikk bra å møte Fredrik også i dag, jeg fikk bekreftet at følelsene mine for han bare er vennskapelige og at jeg har gjort det rette valget.
Det var sårt og innse men også veldig godt, for da vet jeg at magefølelsen faktisk har rett når den prøver å fortelle deg noe..

Idag blir det jentekveld med Helene og Susanne, Ann Helen kunne desverre ikke i dag, men vi klarer nok å kose oss selvom.
Men før det skal det grilles hjemme, jeg elsker grill mat<3
Sola skinner fra en nesten skyfri himmel, kaffen er traktet, radioen er på og livet er herlig.

Jeg gleder meg utrolig masse til valpene kommer, bare dumt at jeg ikke får fulgt de opp så mye som jeg skulle ønske, men slik er det når jeg har valgt som jeg har valgt desverre, jeg kan ikke få i både pose og sekk og noe må derfor ofres.
I dette tilfelle er det en hverdag med valpene og Asti som må ofres, jeg har tvingt meg selv til å måtte ta bussen inn for å se de, jeg vet at jeg må hjem igjen iløpet av dagen, jeg vet at jeg sikkert vil gå glipp av masse.
Klart det er sårt, men det er også konsekvensen for valget jeg har tatt, og det må jeg bare leve med.

Men jeg skal få tatt masse bilder, og kamera kommer til å ligge inne hos Fredrik slik at han kan ta bilder når jeg ikke er der, på den måten vil jeg hvertfall få med meg litt mer..
Uansett, jeg GLEDER meg:)

Nå skal jeg ut i sola igjen, slappe av og kose meg..
Håper dere får en fantastisk dag alle sammen.

Jeg er stolt.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne.
Men du vet den følelsen som av og til kommer der du bare MÅ gjøre noe?
Den har jeg nå, jeg er rastløs men rolig, har musikken ved siden av meg og ro i huset..
Dette må benyttes til å få ned noen tanker.

Den siste halvannen uken har jeg kommet langt med meg selv, jeg har kommet langt men det er fortsatt en lang vei å gå.
Jeg har hatt betydelig mindre angst enn vanlig, før var det angst hver dag i forskjellige situasjoner, men denne siste tiden har jeg kun hatt et skikkelig anfall og det var hos psykologen min sist Torsdag, ellers har det bare vært ubehagelig angst uten anfall.

Jeg kan gå meg en tur i skogen uten angst for noen ting, jeg kan gå på butikken som er her og det går greit, jeg kan se en buss og det går bra og jeg kan gå ut på kvelden uten problem.
Jeg føler rett og slett at jeg har mer kontroll over meg selv.

Jeg har også begynt å se at jeg har krav på ting, at jeg faktisk kan og skal ha det bra ene og alene fordi jeg fortjener det.
At jeg skal ha lov til å ha lyst på ting uten å kjenne maktesløshet.
Jeg begynner å stole på at jeg faktisk kan klare meg selv, at jeg faktisk kan klare meg på egen hånd.

At jeg kan klare å handle mat alene, at jeg kan holde orden.
At jeg kan passe på at jeg står opp og legger meg til normal tid.
At jeg kan trives i mitt eget selskap, gå på besøk til venner og få besøk av venner..

Det er en ganske fantastisk følelsen skal jeg si dere, det å begynne å få troen på seg selv, og det å ha tro på at jeg kan klare ting ene og alene for at jeg skal ha det bra.
For det er i bund og grund det alt handler om, at jeg skal ha det bra, og at jeg er den eneste som kan få dette til å skje.

Ikke det at jeg ikke har hatt det bra, for det har jeg virkelig hatt.
Men jeg har aldri stått på egene bein, jeg har aldri måtte bli kjent med meg selv, jeg har aldri måtte lytte til meg og mine behov.
Jeg har gått fra mamma til samboer, jeg har alltid hatt tryggheten i en annen og det er ikke bra for noen å aldri oppleve at man klarer seg selv..

Så det er ikke det at jeg ikke har hatt det bra, men det er det at jeg var en sårbar 16 år gammel jente som fikk tryggheten og satset alt.
Den sårbare jenta har vokst og utviklet seg til en sterk (ja for jeg er sterk) jente med drømmer, håp og vilje for fremtiden.
En jente som ønsker å finne seg selv, finne ut hva jeg liker og hvordan jeg liker det, en som vil oppleve mestringsfølelser og en som ikke minst vil kunne stole på meg selv og de valga jeg tar..

Jeg skulle ønske at ting ikke måtte bli slik de er blitt for at jeg skal oppleve dette, men det er ingen utvei, det er dette som må til koste hva det koste vil.
Jeg liker ikke å såre noen, hvertfall ikke på den måten jeg har gjort nå, men hvis jeg noen gang skal få alt jeg ønsker meg må jeg ta steget nå, jeg må ta tøffe valg før ting faller på plass..

Jeg er faktisk stolt over hva jeg har klart og hvor langt jeg har kommet den siste tiden.
Jeg har klart å ta et ufattelig tøft valg der jeg har satt meg selv først.
Jeg har klart å stå for det jeg har valgt uansett hvor tøft det har vært.
Jeg har klart å beholde en god dialog med Fredrik videre.
Jeg har klart å skru av telefonen en hel kveld, og det er ganske stort for en som får angst om den er av.

Jeg har klart mye jeg, og dette er bare starten, hvor mye har ikke jeg egentlig å se frem til?
Hvor mye skal ikke jeg oppleve på veien?
Både når det kommer til opp og nedturer vil jeg alltid komme styrket ut av det, så lenge jeg velger meg selv og velger å stole på at jeg vet hva som er riktig..

Ja jeg er stolt og det har jeg all grund til å være.
For jeg har begynt å stole på meg selv, begynt å vise Silje at hun faktisk betyr noe for meg.

Bilder fra den siste tiden.

Lam <3

<3

Den usminket skjønnhet ;)

Skogen <3 har jeg fortalt hvor mye jeg elsker skogen?

Ikke mye tvil om at lille Asti er gravid<3
Blir en spennende sommer med valper.

Asti ville være med meg hjem til mamma så det ut til</3

17. mai toget.

Rosa russ <3

Dette er kort fortalt det de siste ukene har bestått av, turer, tanker, lam, meg selv, tog og Asti.
Kjenner det at det er tunge stunder når stillheten kommer, når jeg er alene kommer tankene, bekymringene og ikke minst samvittigheten snikende.

Men jeg kjenner at dette er rett, desverre uansett hvor vondt det gjør for både meg og Fredrik.
Jeg kjenner hvordan det hjelper for psyken og komme ut i naturen alene, helt mutters alene og bare kunne tenke og reagere slik jeg ønsker.
Den friheten, den tryggheten om at ingen oppdager meg, da kan jeg slippe løs alt av tanker og følelser.

Ikke missforstå meg, det er ikke slik at jeg går ut i skogen for å grine hver gang, noen ganger er det bare for å innse at jeg har noen stunder der jeg er lykkelig, for det er jeg oppi alt dette.
Jeg er lykkelig, og da stopper jeg opp for å nyte det..

Men de som kjenner meg vet at hodet mitt ikke alltid er der det skal være, det henger liksom ikke helt med.
Tenke måten min er på tryne til tider, ideene mine henger ikke på greip og jeg har en tildens til å overanalysere.
Men jeg begynner å komme meg, det er en lang vei å gå men jeg kommer til å komme dit :)

Koffeinspeeda?

Idag har jeg vært aktiv så og si hele dagen.
Eller fra klokken 12 sånn ca, men det er hele dagen for meg hehe.
En gammel venninne av meg spurte her på søndag om jeg ville finne på noe, vi har alltid vært fra og til venner hvis dere forstår?
Møtes og har det kjempe koselig, også går det noen månder eller år før vi prates igjen.
Dette er egentlig utrolig merkelig med tanke på at vi prater så lett og åpent sammen.

Mat har hun også fått i meg, deilig lakse lunch med pasta<3
Og så klart is til desert, hva passer vel bedre enn is når man har det tøft?
Ja så må jeg ikke glemme x antall kopper kaffe, en energi drikk og x antall glass brus, tror koffein kvoten min er godt fylt opp, kjennes hvertfall slik ut hehe.

Men dagen har ikke bare vært flott, det er vondt når du hører at du har såret en du er glad i, når du sitter på sidelinjen og faktisk ikke kan gjøre annet enn å være en venn selvom det ikke er det personen ønsker.
Men jeg må tenke på meg selv, jeg er utrolig glad i Fredrik det er ikke der det ligger, men jeg er glad i han som en venn, som en god venn men ikke noe mer.

Det jeg har lært i dag er at bak skyene er himmelen alltid blå, og at vi mennesker gjerne tenker mer negativt enn postivit.
Og at det er viktig og tenke på de gode periodene når nedturene kommer.
Og masse mer men jeg kommer ikke på det nå hehe.
Huff jeg tar tilbake alt jeg har sagt om at energidrikker ikke virker på meg.

Fingrene går jo i ett her jeg sitter mens jeg er super rastløs..
jaja sånn går det vel når man hiver i seg ALT for mye koffein hihi..
Imorgen blir det også full dag så da blir det nok ikke noe innlegg fra min side.
Jeg tror til og med jeg skal være litt gal i morgen, skru av telefonen slik at jeg kan slappe helt av og ikke få telefoner..
Men jeg har ikke helt bestemt meg enda, får se litt til..

Jeg er nemelig avhengig av telefonen, har jeg ikke den med meg eller på skjer det en katastrofe.
Men som mamma sa, hva kan jeg gjøre med det fra der jeg er?
Ingen ting, så da kan jeg bare skru den av (logisk sett) og heller kose meg med de jeg skal være sammen med..
Vel vi får se hvor gal jeg er i morgen ;)

Jaja nå må jeg nesten slutte å skrive, for nå¨blir det bare masse tull fra min side..
Dessuten føler jeg virkelig for å ta en røyk og da må jeg ut i det fantastiske været (det regner).
Jaja noen som sa at jeg var høyt oppe?
Jeg roer meg snart ned (håper jeg).

Oki doki, vi prates til 17. mai dere, så gratulerer med dagen på .... forskudd blir det ;)

Tanker rundt valget mitt.

Nå som ting er ute kan jeg endelig sette meg ned å skrive litt igjen.
Den siste uken har vært fylt med mange følelser og kroppen har jobbet på høy gir gjennom hele døgnet.
Selv om natten har kroppen min prøvd å fortelle meg hva som er riktig.

Men det tok en stund før jeg virkelig forsto at det var dette drømmene har fortalt meg, at jeg må ta dette skrittet for at JEG skal få det bra.
Jeg har alltid vært en som setter alle andre sine behov først, hvis andre trengte hjelp var jeg der gjerne, jeg har fungert som psykolog og støttespiller i alle år.

Hva som gjore at det plutselig gikk opp for meg at jeg aldri har brydd meg om at MINE behov skulle bli dekket vet jeg ikke.
Men sanheten er at jeg som oftest ikke har tenkt på at jeg faktisk har krav på å få dekket mine behov, og da aller mest fra meg selv.
Jeg har liksom ikke fortjent det, jeg har følt at jeg har vært til bry om jeg har bedt om hjelp, jeg har egentlig aldri fortstått at jeg faktisk trenger å få dekket mine behov for at jeg skal ha det bra.

Plutselig gikk det opp for meg en dag at jeg ikke kjenner SILJE, jeg kjenner Silje som hun som stiller opp for andre, hun som sier ja til det meste, hun som strekker seg langt for at alle andre skal ha det bra.
Jeg kjenner Silje som hun som tar kontroll over situasjoner, hun som lager mat for at andre skal spise, hun som ofte gir seg i en diskusjon og hun som har ufattelig lav selvtillit.

Men en dag gikk det opp for meg at jeg er så mye mer enn dette, det må jeg jo være!
Men for at jeg skal finne ut HVEM Silje er må jeg også ta noen nødvendige skritt og det viktigste var nok å gå fra Fredrik.
Ikke fordi han ikke er snill med meg, for det har han alltid vært.
Men fordi jeg og han holder hverandre igjen på utrolig mange måter.

Nå står jeg alene for første gang i mitt liv.
Jeg har tatt første skrittet på veien, og jeg kan forme den veien akkurat slik jeg vil.
Veien jeg nå lager er mitt eget liv, livet der Silje er i fokus for Silje.

Jeg sier ikke at det blir lett, jeg sier ikke at jeg ikke vil gå på noen blindveier men til syvende og sist tror jeg, eller jeg vet at jeg vil komme i mål.
Jeg vil etter hvert kunne svare på spørsmålet -Hvem er Silje?-

Jeg har mange gode venner rundt meg som støtter meg, alle på hver sin måte og det er slik det skal være.
Noen gir meg friminutt fra meg selv, noen stiller opp når jeg trenger hjelp, andre er der for å prate eller lytte, noen drar meg ut og noen får meg til å slappe totalt av.
Jeg er lykkelig selvom jeg er utrolig trist over at det måtte bli slik som dette.

Det er en rar følelse det der, å kunne være lykkelig men samtidig så utrolig trist.
Jeg er stolt men har også utrolig dårlig samvittighet.
Jeg er redd men også spent.
Men jeg vet at jeg har gjort det rette.

Dette ble utrolig langt plutselig, men sånn er det når jeg ikke har fått skrevet så mye jeg ønsker.
Og en ting til, Asti er forresten gravid, valpene er ventet om ca 3 uker men et innlegg om hvordan vi ordner det kommer senere en gang <3

Dette bilde er forresten nesten 3 år gammelt..
Har ikke nyere bilder på datan hos mamma ser dere.

Fra forlovet til singel.

Da kan jeg fortelle hva som har hendt den siste uken og hva som er grunnen til at jeg har tatt litt avstand fra bloggen.

Jeg har i lengere perioder følt at forholdet mellom meg og Fredrik har bestått av rutiner og trygghet, men at kjærligheten har blitt mindre.
Sist søndag tok jeg steget fult ut og sa at jeg måtte ha en pause å tenke på, komme meg bort litt og få ting litt på avstand.

Jeg flyttet da hjem til mamma og brukte uken på å tenke, føle og kjenne på situasjonen.
Det jeg kom frem til er at jeg ønsker å bo for meg selv, og sette meg selv først.
Så jeg måtte da ta det tyngste valget jeg noen gang har gjort, gå fra den mannen jeg har tilbringt 6,5 år sammen med, planlagt å gifte meg og bli gammel med.
Det har vært beintøft, og jeg føler virkelig at dette er et nederlag for meg på mange måter.
Men når følelsene mine for han er mer vennskapelige enn kjærlige, og når jeg er en uke fra han uten å savne han slik jeg burde, så er dette det eneste rette.

Jeg setter rett og slett meg selv først for første gang i hele mitt liv.
Jeg setter mine behov, mine ønsker og mitt liv før andre rundt meg, og det kjennes riktig ut.
Det har på mange måter vært en tøff uke, jeg har kjent på frihetsfølelsen av å kun ta vare på meg selv, jeg har kjent på savnet av å være i leiligheten der det er trygt, jeg har kjent på lykken ved å ta et så stort skritt for meg selv og kun meg selv og jeg har kjent på sorgen over å måtte gi tapt noe jeg håpet skulle vare for evig.

Men av og til er det slik i livet at forhold tar slutt, at personer vokser fra hverandre og utvikler seg på forskjellige måter.
Det føler jeg vi har gjort, jeg føler at jeg har vokst masse det siste året, og at jeg begynner å få lyst til å leve, jeg vilkjenne på følelsen av å være selvstendig for første gang i mitt liv, jeg vil bo alene å bli kjent med Silje som person, jeg vil kjenne på mestringsfølelsen av å være helt alene.

Det vil bli tøft, og det er tøft å se at jeg har påført han så mye smerte som jeg nå har gjort, jeg skulle så virkelig ønske at ting ikke hadde gått så langt, men desverre er de det og da er det bedre at jeg gir han muligheten til å få det livet han fortjener..
Og ikke minst det livet jeg fortjener..
Jeg vet ikke hvordan bloggingen kommer til å bli fremover, men jeg kommer tilbake for fult når jeg føler meg helt klar for det.

Dette er altså det som har skjed i mitt liv den siste uken.
Forferdelig uvant å stå på egene bein, og jeg kjenner på frykten for å misslykkes, redd for at jeg vil angre og redd for at jeg skal gå ti skritt tilbake igjen.
Men det er dette som føles rett for meg, og jeg har valgt dette kun for meg selv.

Det er tøft, men det føles riktig, heldigvis er vi gode venner fortsatt <3

Jeg overlever, men det er tøft.

Hei alle sammen.
Jeg har fortsatt en pause fra bloggen men føler jeg bare må skrive litt for å fortelle at det går bra.
Jeg vil jo helst kunne dele alt med dere, og det har jeg jo også gjort hele veien, men dette blir for privat, for åpent og for nakent.

Jeg må skjerme meg selv og de rundt meg, jeg må holde dette privat enn så lenge.
Men jeg overlever, jeg har det knall tøft og jeg er super sliten men jeg overlever.
Det blir ikke mye søvn eller mat på meg og det merkes, jeg prøver å bli flinkere til å¨få i meg litt mat hvertfall men det går sent.

Men jeg kommer meg, tankene kommer seg og søvnen kommer seg, et steg av gangen er viktig.
Jeg veksler mellom masse følelser, gråt, latter, sorg, lykke, frustrasjon og glede.
Det er slitsomt, utrolig slitsomt men jeg kan ikke stenge det av lengere, det går bare ikke..

Jeg overlever, men det er tøft!

Jeg tar en pause fra bloggen.

Hei alle sammen..
Jeg har kommet frem til at jeg nok kommer til å forsømme bloggen litt fremover.
Det skjer saker og ting som jeg ikke vil skrive om for øyeblikket og jeg føler det blir unaturlig å blogge om noe annet også.

Det er mulig at det kommer bilde innlegg og overfladiske innlegg, men jeg lover ingen ting.
Jeg vet heller ikke når jeg kommer tilbake for fult eller hvor lenge dette oppholdet vil vare..

Jeg må bare få sagt hvor stor pris jeg setter på alle dere som er innom, hver eneste en av dere som titter innom bloggen for å lese det jeg har skrevet, det jeg har opplevd og det jeg vil dele.
Det gjør meg glad å se at dere velger å gå inn på min blogg av alle de 10000 vis av bloggene det finnes<3

Etter hvert skal dere få en forklaring på alt som skjer rundt meg, men akkurat nå holder jeg meg litt unna heller..

Aktiv uke, hvorfor lytte til kroppen nå?

Imorgen er det klart for en ny uke, nye muligheter og hele den pakka der.
Uken starter med et brak egentlig, buss trening opp til pappa og gå tur hjem om været tillater det.
Litt spent på å se formen til pappa i morgen, håper han er på godt lag og at historiene sitter løst, det gjør alt så mye lettere <3

På Tirsdag har jeg ingen planer enda men håper å få til en tur opp til pappa da også, han drar jo hjem fra avlastningen på Fredag så jeg vil prøve å stikke opp så ofte som mulig denne uken, så får jeg heller slite meg selv ut litt og ha god samvittighet noen dager..

Onsdag skal jeg ta meg "fri", det er hvertfall planen min til nå, men mye mulig det blir til at jeg finner på noe da også.

Torsdag er vel den dagen jeg gruer meg mest til, da er det buss trening, dobbel psykolog time, besøke pappa og eventuelt gå hjem igjen, ergo kommer det til å gå i ett fra klokken er 11.30 til rundt 16.30 før jeg er hjemme igjen.
Så er det middag, tur med Asti, og alt som hører med før jeg kan legge meg.

Fredag skal lillesøster komme inn på overnatting, muligens lillebror også.
Kjenner vel alt nå at det kommer til å bli passe slitsomt med tanke på uken jeg har forran meg, men jeg har ikke akkurat så mye valg når jeg har sagt at det er greit.

Lørdag og Søndag kan jeg endelig slappe av, ingen planer som jeg vet om nå.
Egentlig kjenner jeg at om jeg skulle lyttet til kroppen min nå burde jeg ha slappet av hele uken, for Torsdagen kommer til å kreve all energi jeg kan få.
Men hvorfor høre på kroppen nå etter 23 år når jeg heller kan kjøre på å skyve alt jeg ikke vil tenke på til sides?

Da er det mye bedre å gi til andre, også kan jeg kollapse til Lørdag og reise meg igjen på Søndag..
Ja det høres ut som en fantastisk plan hehe..

Hvor starter jeg. (bilder)

Ja altså hvor skal jeg starte ang helgen hehe..
Denne helgen var jo min første helg helt alene hjemme, jeg skulle slappe av, gjøre alt jeg ville gjøre som å ta en heeeel dag med egenpleie, se alle filmene jeg ikke får sett ellers, lese en bok, nyte stillheten og alt dette..

Veeeeeeel.........
Fredagen har jeg jo skrevet om.
Litt for mye alkohol, litt for sent i seng, litt for dårlig form dagen etter.
Men for en kveld da... Kjempe deilig å få litt tid alene med deg kjære Kinemor, prate, kose oss og bare komme på gli igjen<3

Bilde er tatt på Tirsdagen, men var dette jeg endte opp med på Fredagen også..

Igår var formen helt elendig, jeg lå mer eller mindre rett ut fra Kine dro til Helene og Ann Helèn kom innom for jente kveld.
Energien var vel ikke akkurat på topp til å begynne med, og ost og kjeks fristet ikke så alt for mye..

Hahahaha...
Har man hvitløksbagett igjen må man jo bare ha dette som nattmat.
Jeg klarte faktisk å lage den uten å brenne ned kåken..

Men gud så godt det var når jeg bare startet, eneste minuset var at jeg ikke spiste stort etter ost og kjeksa som vi spiste i 16-17 tiden, først nå har jeg fått i meg en NOKA shake, 3 potetgull flak og that`s it...
Det ble også liiiiite søvn i natt og jeg våknet gry tidlig pga en viss jente som startet å mase..
Vel så her sitter jeg, har fått mannen hjem igjen, begge to er vel like trøtte tror jeg hehe..

Hvordan grimase eller hva jeg driver med her har jeg ikke peiling på, men det er sikkert en bra mening bak bildet hehe..

Formen min er helt på bærtur og jeg drakk jo ikke i går!
Men det kjennes ut som jeg har vært på fylla en uke i strekk.
Men det er bare min egen feil, for jeg utsetter å spise alt for lenge og da kommer jeg til et punkt der jeg blir skikkelig kvalm og dårlig, prøver jeg å spise vokser det bare i munnen og jeg må gi meg..
Så akkurat i dag er det all ære til NOKA shakene, selvom de også er litt vanskelige å få ned..

Veeeel... Nattmat ala Silje med Kine som fotograf ;)
Ikke alle bildene som egner seg på bloggen, ikke fordi det er lite klær (for klæra var på ;) ) men fordi jeg ikke vil meg selv SÅ vondt hihi..

Vel vel, kvalmen gir seg nok etter hvert, blir hvertfall en tidlig kveld i kveld, og jeg kan sove nokså lenge i morgen før jeg skal opp å møte pappa en tur..
Tror kanskje det er derfor jeg har litt vondt i magen også, dårlig samvittighet for at jeg ikke har besøkt han i helgen :-/
Men jeg sa det til han på Fredag at jeg kommer opp en tur på mandag, så jeg har mitt på det rene..

Selvskading. (kan være triggende)

Denne teksten kan være triggende for noen, hvis du sliter med selvskading og blir trigget av at andre skriver om det så er det best du forlater siden uten å lese!

Når jeg var yngre, da snakker vi 13-14 år gammel oppdaget jeg selvskadingen og hva denne kunne gjøre for meg.
Jeg opplevde følelsen av å få puste igjen etter en kamp med meg selv, jeg opplevde å slappe av, jeg fikk rett og slett alt jeg ikke kunne gi meg selv når jeg skadet meg selv..

Når jeg møtte Fredrik for litt over 6 år siden kastet jeg alt og sluttet, jeg hadde noen som kunne ta bort smerten bedre enn kniven.
Men i fjor i januar var det noe som sa stopp, nå trengte jeg denne hjelpen igjen, og selvskadingen ble igjen en del av min hverdag.

Jeg var ganske kraftig når det kommer til skadingen på denne tiden, her snakker vi om så og si hver dag over en lengere periode på mange månder.
Spesielt ille ble det hvis jeg drakk, eller hvis noe trigget meg, slik som pappa, svigermor, krangling eller følelsen av å ikke være god nok.

Jeg gikk fra å kutte meg på armene til å kutte på låra, for kuttet jeg på låra så ingen andre enn meg det!
Låra mine ser ikke bra ut etter den tøffe behandlingen de har fått, men jeg er ikke flau over det for hvert eneste arr er et bevis på at jeg har overlevd!

Men dette innlegge skulle handle om at det går an å komme bort fra selvskadingen hvis du bare får hjelp.
I mitt tilfelle er det noen ting som er viktige for at jeg skal holde meg unna..

1. Ikke bli sint.
   Pårørende blir redde og reagerer gjerne med sinne og forakt, men det hjelper ikke den som har det vondt.
   Jeg forstår at pårørende blir redde når de ser blodet renner og den du er glad i har det så vondt at hun/han må skade seg selv.
   Men prøv å behold fatningen, pust og forklar deg rolig mens du hjelper den som sliter, tør blod, hold rundt og si at det vil gå bra.
2. Oppmuntring.Igjen og igjen og igjen, en dag uten selvskading, ja så fortell at du er stolt.
   Si at den som sliter er flink, at hun/han ser bra ut, støtt og oppmuntre den som sliter hele tiden, det blir ikke for mye.
3. Trygghet.
   Vis at du er der, ikke skyv den som sliter bort og ikke vær avisende.
   Trygghet er viktig, for meg var selvskadingen også en prøve for Fredrik, for å se om han fortsatt sto ved meg, når han viste meg at han ikke ble skremt og rømte fikk jeg bekreftelsen jeg trengte.
4. Ærlighet.
   Prat med den som sliter, si hva du tenker og føler om at hun/han skader seg selv, vær åpen og ærlig.

Det er mulig å slutte, selv har jeg holdt opp nå siden januar en gang, låra mine har ikke lengere sår og skorper og jeg er inne i en god periode.
Men jeg vet at jeg kan gå på en smell igjen, derfor vil jeg ikke si -aldri mer-, for det kan jeg ikke love..

Men det er mulig å slutte, det er mulig å finne noen som liker deg og som gir deg det du behøver som selvskadingen også gir deg..
Du må bare tørre å satse!

Jeg vil ikke og kommer heller ikke til å legge ut bilder som viser skadene, rett og slett fordi at det i seg selv kan være triggende..

Selvskadingen gir deg noe der og da, en ro eller en rus alt etter hvem du spør.
Men i etter tid, når du sitter med masse arr og tenker tilbake så har den ikke gitt noe annet enn plager.
Selvskadingen er ikke løsningen på det som er galt, det du må gjøre er å ta tak i problemet, og tankene for å få det bedre med deg selv.

Jeg angrer på at jeg startet, men jeg er ikke redd for å vise arra mine, for det er som nevnt over her et bevis på den kampen jeg har kjempet, et bevis på at jeg har klart det, jeg lever..

For du må ha det ganske jævlig inni deg når det eneste som hjelper er å skade deg selv, og påføre deg selv fysisk smerte!
Jeg har klart det, jeg lever og jeg har ikke kutt på kroppen lengere.

Masse bilder fra kvelden.

Vanskelig å få på skoa ja )

Vakreste Kinemor <3

<3

Nattmat ;) salat er alltid godt ;)

Ingen mer beskrivelse ;)

Titt titt ;)

Kvelden var super, masse latter, tårer, smil og morro.

Bra samtaler og kjekk bytur..
Formen er litt så som så, litt tørst, dehydrert og trøtt, men det kommer seg, ut på en tur ut med Asti også hjem fo å rydde litt.
Men det ser overraskende bra ut her da..