Tanker rundt valget mitt.

Nå som ting er ute kan jeg endelig sette meg ned å skrive litt igjen.
Den siste uken har vært fylt med mange følelser og kroppen har jobbet på høy gir gjennom hele døgnet.
Selv om natten har kroppen min prøvd å fortelle meg hva som er riktig.

Men det tok en stund før jeg virkelig forsto at det var dette drømmene har fortalt meg, at jeg må ta dette skrittet for at JEG skal få det bra.
Jeg har alltid vært en som setter alle andre sine behov først, hvis andre trengte hjelp var jeg der gjerne, jeg har fungert som psykolog og støttespiller i alle år.

Hva som gjore at det plutselig gikk opp for meg at jeg aldri har brydd meg om at MINE behov skulle bli dekket vet jeg ikke.
Men sanheten er at jeg som oftest ikke har tenkt på at jeg faktisk har krav på å få dekket mine behov, og da aller mest fra meg selv.
Jeg har liksom ikke fortjent det, jeg har følt at jeg har vært til bry om jeg har bedt om hjelp, jeg har egentlig aldri fortstått at jeg faktisk trenger å få dekket mine behov for at jeg skal ha det bra.

Plutselig gikk det opp for meg en dag at jeg ikke kjenner SILJE, jeg kjenner Silje som hun som stiller opp for andre, hun som sier ja til det meste, hun som strekker seg langt for at alle andre skal ha det bra.
Jeg kjenner Silje som hun som tar kontroll over situasjoner, hun som lager mat for at andre skal spise, hun som ofte gir seg i en diskusjon og hun som har ufattelig lav selvtillit.

Men en dag gikk det opp for meg at jeg er så mye mer enn dette, det må jeg jo være!
Men for at jeg skal finne ut HVEM Silje er må jeg også ta noen nødvendige skritt og det viktigste var nok å gå fra Fredrik.
Ikke fordi han ikke er snill med meg, for det har han alltid vært.
Men fordi jeg og han holder hverandre igjen på utrolig mange måter.

Nå står jeg alene for første gang i mitt liv.
Jeg har tatt første skrittet på veien, og jeg kan forme den veien akkurat slik jeg vil.
Veien jeg nå lager er mitt eget liv, livet der Silje er i fokus for Silje.

Jeg sier ikke at det blir lett, jeg sier ikke at jeg ikke vil gå på noen blindveier men til syvende og sist tror jeg, eller jeg vet at jeg vil komme i mål.
Jeg vil etter hvert kunne svare på spørsmålet -Hvem er Silje?-

Jeg har mange gode venner rundt meg som støtter meg, alle på hver sin måte og det er slik det skal være.
Noen gir meg friminutt fra meg selv, noen stiller opp når jeg trenger hjelp, andre er der for å prate eller lytte, noen drar meg ut og noen får meg til å slappe totalt av.
Jeg er lykkelig selvom jeg er utrolig trist over at det måtte bli slik som dette.

Det er en rar følelse det der, å kunne være lykkelig men samtidig så utrolig trist.
Jeg er stolt men har også utrolig dårlig samvittighet.
Jeg er redd men også spent.
Men jeg vet at jeg har gjort det rette.

Dette ble utrolig langt plutselig, men sånn er det når jeg ikke har fått skrevet så mye jeg ønsker.
Og en ting til, Asti er forresten gravid, valpene er ventet om ca 3 uker men et innlegg om hvordan vi ordner det kommer senere en gang <3

Dette bilde er forresten nesten 3 år gammelt..
Har ikke nyere bilder på datan hos mamma ser dere.