Jeg er stolt.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne.
Men du vet den følelsen som av og til kommer der du bare MÅ gjøre noe?
Den har jeg nå, jeg er rastløs men rolig, har musikken ved siden av meg og ro i huset..
Dette må benyttes til å få ned noen tanker.

Den siste halvannen uken har jeg kommet langt med meg selv, jeg har kommet langt men det er fortsatt en lang vei å gå.
Jeg har hatt betydelig mindre angst enn vanlig, før var det angst hver dag i forskjellige situasjoner, men denne siste tiden har jeg kun hatt et skikkelig anfall og det var hos psykologen min sist Torsdag, ellers har det bare vært ubehagelig angst uten anfall.

Jeg kan gå meg en tur i skogen uten angst for noen ting, jeg kan gå på butikken som er her og det går greit, jeg kan se en buss og det går bra og jeg kan gå ut på kvelden uten problem.
Jeg føler rett og slett at jeg har mer kontroll over meg selv.

Jeg har også begynt å se at jeg har krav på ting, at jeg faktisk kan og skal ha det bra ene og alene fordi jeg fortjener det.
At jeg skal ha lov til å ha lyst på ting uten å kjenne maktesløshet.
Jeg begynner å stole på at jeg faktisk kan klare meg selv, at jeg faktisk kan klare meg på egen hånd.

At jeg kan klare å handle mat alene, at jeg kan holde orden.
At jeg kan passe på at jeg står opp og legger meg til normal tid.
At jeg kan trives i mitt eget selskap, gå på besøk til venner og få besøk av venner..

Det er en ganske fantastisk følelsen skal jeg si dere, det å begynne å få troen på seg selv, og det å ha tro på at jeg kan klare ting ene og alene for at jeg skal ha det bra.
For det er i bund og grund det alt handler om, at jeg skal ha det bra, og at jeg er den eneste som kan få dette til å skje.

Ikke det at jeg ikke har hatt det bra, for det har jeg virkelig hatt.
Men jeg har aldri stått på egene bein, jeg har aldri måtte bli kjent med meg selv, jeg har aldri måtte lytte til meg og mine behov.
Jeg har gått fra mamma til samboer, jeg har alltid hatt tryggheten i en annen og det er ikke bra for noen å aldri oppleve at man klarer seg selv..

Så det er ikke det at jeg ikke har hatt det bra, men det er det at jeg var en sårbar 16 år gammel jente som fikk tryggheten og satset alt.
Den sårbare jenta har vokst og utviklet seg til en sterk (ja for jeg er sterk) jente med drømmer, håp og vilje for fremtiden.
En jente som ønsker å finne seg selv, finne ut hva jeg liker og hvordan jeg liker det, en som vil oppleve mestringsfølelser og en som ikke minst vil kunne stole på meg selv og de valga jeg tar..

Jeg skulle ønske at ting ikke måtte bli slik de er blitt for at jeg skal oppleve dette, men det er ingen utvei, det er dette som må til koste hva det koste vil.
Jeg liker ikke å såre noen, hvertfall ikke på den måten jeg har gjort nå, men hvis jeg noen gang skal få alt jeg ønsker meg må jeg ta steget nå, jeg må ta tøffe valg før ting faller på plass..

Jeg er faktisk stolt over hva jeg har klart og hvor langt jeg har kommet den siste tiden.
Jeg har klart å ta et ufattelig tøft valg der jeg har satt meg selv først.
Jeg har klart å stå for det jeg har valgt uansett hvor tøft det har vært.
Jeg har klart å beholde en god dialog med Fredrik videre.
Jeg har klart å skru av telefonen en hel kveld, og det er ganske stort for en som får angst om den er av.

Jeg har klart mye jeg, og dette er bare starten, hvor mye har ikke jeg egentlig å se frem til?
Hvor mye skal ikke jeg oppleve på veien?
Både når det kommer til opp og nedturer vil jeg alltid komme styrket ut av det, så lenge jeg velger meg selv og velger å stole på at jeg vet hva som er riktig..

Ja jeg er stolt og det har jeg all grund til å være.
For jeg har begynt å stole på meg selv, begynt å vise Silje at hun faktisk betyr noe for meg.