Sliten, glad og stolt er vel de orda som beskriver meg best akkurat nå.
Idag har jeg virkelig fått kjørt meg på angst treningen for å si det mildt.
Dagen startet klokken 8, og halv 9 var vi på vei inn til byen.
Fredrik møtte meg på bonzo, snill som han er også var det inn til søteste Asti.
Følelsen av å se henne igjen kan ikke beskrives, følelsen av den lille tungen som slikker fanatisk rundt i ansiktet mitt, hodet som kneker seg inn under haka mi og den deilige lukten av pelsen<3
Lykke, savn og glede<3
Hun har blitt så stor og god, og følelsen av å kjenne de små valpene bevege seg under hånden mens jeg strøk henne forsiktig over magen, sukk ja den kan ikke beskrives den heller..
Det kan vel nesten sammenlignes med å kjenne barnebarnet ditt sparke deg fra magen.
Gleden og forventningen til valpefødselen ble hvertfall forsterket, og når jeg la hodet på magen hennes og kunne høre de raske valpehjerteslagene gikk det opp for meg, jeg skal bli bestemor snart jeg..
Jeg fikk hvertfall fylt opp kosekvoten min.
Når Fredrik gikk ut en tur og jeg ble alene med Asti kom tårene, for jeg innså plutselig hvor utrolig mye jeg går glipp av og hvor høyt jeg savner henne.
Asti er like god som alltid, slikker forsiktig bort tårene mine og legger seg på fanget mitt<3
Men det var ikke bare triste tårer, det var også gode glade tårer fordi det var godt å se henne og ikke minst godt å kjenne livet fra magen<3
Etter en stund dro jeg på NAV for å ordne et møte, det viste seg plutselig at jeg hadde meldt meg ut fra NAV sist jeg sendte meldekort, heldigvis ble det rettet opp igjen slik at jeg får penger som normalt.
Men det hevet stress nivået mitt til max.
De som kjenner meg vet at NAV og buss er en av de største angst fryktene mine så før jeg gikk inn på nav skalv jeg så på hendene at jeg gikk å knyttet nevene til de var hvite.
Men jeg overlevde denne gangen også.
Nå venter jeg bare på telefon fra saksbehandleren min som jeg håper kommer iløpet av uken.
Jeg har også kikket etter leiligheter i dag og har funnet to som ser bra ut, men jeg venter fortsatt for å se om det er lov med hund.
Så var det tid for å ta bussen hjem, jeg klarte jo så klart å velge den værste bussen nemelig skolebussen.
Stapp fult, ingen musikk og angsten tok seg opp, men jeg klarte nå å overleve det også selvom det var utrolig ubehagelig.
Munnen tørket ut, hjerte hamret, hendene skalv, hodet værket og jeg følte jeg ble kvelt, men jeg lever som sagt enda.
Men nå kjenner jeg at jeg skal roe ned resten av dagen, nå har jeg rett og slett fortjent å slappe av.
Jeg kjenner at kroppen har kjørt seg hardt i dag og at jeg skal ta det helt rolig i morgen også.
På torsdag blir det vel en tur til stoa for å handle inn til valpekassen og litt slikt.
Idag har jeg virkelig fått kjørt meg på angst treningen for å si det mildt.
Dagen startet klokken 8, og halv 9 var vi på vei inn til byen.
Fredrik møtte meg på bonzo, snill som han er også var det inn til søteste Asti.
Følelsen av å se henne igjen kan ikke beskrives, følelsen av den lille tungen som slikker fanatisk rundt i ansiktet mitt, hodet som kneker seg inn under haka mi og den deilige lukten av pelsen<3
Lykke, savn og glede<3
Hun har blitt så stor og god, og følelsen av å kjenne de små valpene bevege seg under hånden mens jeg strøk henne forsiktig over magen, sukk ja den kan ikke beskrives den heller..
Det kan vel nesten sammenlignes med å kjenne barnebarnet ditt sparke deg fra magen.
Gleden og forventningen til valpefødselen ble hvertfall forsterket, og når jeg la hodet på magen hennes og kunne høre de raske valpehjerteslagene gikk det opp for meg, jeg skal bli bestemor snart jeg..
Jeg fikk hvertfall fylt opp kosekvoten min.
Når Fredrik gikk ut en tur og jeg ble alene med Asti kom tårene, for jeg innså plutselig hvor utrolig mye jeg går glipp av og hvor høyt jeg savner henne.
Asti er like god som alltid, slikker forsiktig bort tårene mine og legger seg på fanget mitt<3
Men det var ikke bare triste tårer, det var også gode glade tårer fordi det var godt å se henne og ikke minst godt å kjenne livet fra magen<3
Etter en stund dro jeg på NAV for å ordne et møte, det viste seg plutselig at jeg hadde meldt meg ut fra NAV sist jeg sendte meldekort, heldigvis ble det rettet opp igjen slik at jeg får penger som normalt.
Men det hevet stress nivået mitt til max.
De som kjenner meg vet at NAV og buss er en av de største angst fryktene mine så før jeg gikk inn på nav skalv jeg så på hendene at jeg gikk å knyttet nevene til de var hvite.
Men jeg overlevde denne gangen også.
Nå venter jeg bare på telefon fra saksbehandleren min som jeg håper kommer iløpet av uken.
Jeg har også kikket etter leiligheter i dag og har funnet to som ser bra ut, men jeg venter fortsatt for å se om det er lov med hund.
Så var det tid for å ta bussen hjem, jeg klarte jo så klart å velge den værste bussen nemelig skolebussen.
Stapp fult, ingen musikk og angsten tok seg opp, men jeg klarte nå å overleve det også selvom det var utrolig ubehagelig.
Munnen tørket ut, hjerte hamret, hendene skalv, hodet værket og jeg følte jeg ble kvelt, men jeg lever som sagt enda.
Men nå kjenner jeg at jeg skal roe ned resten av dagen, nå har jeg rett og slett fortjent å slappe av.
Jeg kjenner at kroppen har kjørt seg hardt i dag og at jeg skal ta det helt rolig i morgen også.
På torsdag blir det vel en tur til stoa for å handle inn til valpekassen og litt slikt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)