Morsdag.. Ikke for stemødre.

Nå er det bare noen dager til morsdag og alle mødre (håper jeg) gleder seg til en dag der de blir feiret og hedret for den gode jobben de gjør.
For at de vasker hus, og lager mat, plastrer sår og tørker tårer, koser og trøster, oppdrar og veileder.
En mor er så mye, og en mor er viktig.
En dag som hvertfall jeg er oppvokst med at er mamma`n sin dag, der hun får litt ekstra oppmerksomhet, litt ekstra hjelp, en blomsterbukett og at kanskje mannen lager noe godt til middag.
En dag som bør feires, for hva hadde livet vært uten en mamma?

Her sitter jeg da, en STEmor (eller bonusmor som jeg liker å kalle det), jeg vasker hus, lager mat, plastrer sår, tørker tårer og snørr, trøster, koser, leker, oppdrar, veileder, hjelper med lekser og legging, vekker om morgenen, står opp om natten og alt som følger med, alt jeg vil si at en mor gjør.
Jeg ser på ungene som to enkelt individer jeg aldri vil klare å leve uten, og som jeg fint hadde gitt bort venstre hånden min til om nødvendig.
Men jeg er ingen MOR eller MAMMA og derfor er ikke morsdagen for meg, for jeg er jo BARE en stemor.
Så selv om jeg gjør en like god jobb, gir like mye av meg selv som jeg hadde gjort for mine barn og avlaster like mye som en mor ville gjort, er ikke denne dagen for meg ifølge veldig mange.

Da spør jeg meg selv da, hvilken dag er for oss stemødre?
Fortjener ikke vi en dag der vi blir skjemt bort litt ekstra for den jobben vi gjør (som IKKE er en jobb altså), for den innsatsen vil legger i barn som faktisk ikke er våre.
Dette er jo faktisk talt noe vi gjør fordi vi VIL, fordi vi ønsker å være en del av barnets oppvekst, fordi vi ønsker at barna skal bli så sterke de kan for å møte livet som vil komme.
Vi må faktisk ikke involvere oss så mye i barnas liv hvis vi ikke vil, eller hjelpe til med lekser, sitte oppe når de er syke, skifte på senger pga tiss eller oppkast midt på natten slik at pappa skal få sove.
Vi trenger ikke hjelpe med lekser, avslutninger osv hvis vi ikke VIL..
(Men for å si en ting til dette over her, vi MÅ ikke gjøre disse tingene, men etter hvert vil det bli forventet at vi stiller opp...)

Så hvor er vår dag?
Er det egoistisk av meg å i det hele tatt ønske en dag?
Jeg har jo tross alt ikke gått gravid med disse barna, født disse barna.
Jeg er jo bare stemor andehver uke, så kanskje jeg forventer for mye?

Jeg syns hvertfall vi stemødre og stefedre burde blitt satt pris på vi også, for mange av oss gjør en like god jobb som mødre og fedre gjør...
Så jeg hyller meg selv denne helgen med roser og god mat, også skal jeg hylle min fantastiske mamma på søndag.
Jeg skal også minne barna på å ringe til sin mamma for å ønske henne en god morsdag på søndag, fordi jeg vet at mødre setter pris på det, og jeg vet at det ikke blir gjort om ikke jeg gjør det ;)

Sånn for at ingen skal missforstå så mener jeg ikke at barna skal kjøpe gaver, lage kort osv til meg før de selv føler seg klare til dette, det er helt og holdent opp til barna om de ønsker å inkludere meg i morsdagen og dette blir jeg ikke skuffet over da de har en mor..
Men jeg ønsker å ha en dag der jeg blir vartet opp av mannen for den jobben jeg gjør ;)
(dette hørtes jo nesten ut som jeg henger ut min kjære, det gjør jeg altså ikke for han varter meg stadig opp altså, men det er noe med farsdag, morsdag (stemorsdag) som er spesielt, det er en dag der du blir satt pris på for jobben du gjør med barna du har rundt deg..)

Men en dag så blir jeg mamma fult ut, og da... Da blir det andre boller ;)