Når du strever etter perfeksjonisme.

Stemor, bonus mor, husmor, kok, vaskehjelp, lærer, lekekamerat, venninne, samtalepartner, doktor, veileder, kjæreste, bestevenn, datter, søster, kollega, svigerinne, svigerdatter.

Disse rollene er mine, dette er de rollene personen Silje har, dette er det som definerer meg..
Alle disse rollene skal jeg mestre og klare perfekt.
For jeg har en eller annen syk trang innerst inne til å ha ting perfekt, til å være perfekt i alt, til å få tilbakemelding på at det jeg gjør er perfekt.
Ikke greit nok, ikke ok, ikke bra men perfekt..

Jeg hadde en lang periode før jeg begynte å jobbe der jeg støvsugde og vasket gulvene mandag, onsdag og fredag.

Badet var strøkent og klæra var rene, kjøkkenet var ryddig og bordene tomme.
Der det var hjemmelaget mat hver dag på bordet omtrent i sekunder mannen kom hjem, der jeg prioriterte å leke med ungene hver dag og si ja til alt de spurte om.
Jeg sa ja til venninner når de spurte om å finne på ting, jeg stilte opp for familien, jeg besøkte pappa to ganger i uken, jeg gikk til psykolog, jeg vartet opp mannen på alle måter, jeg sto opp på morgenen å smurte nister og jeg sto på og gav alt.
På toppen av dette hadde jeg min egen leilighet som jeg var i minimalt, og den skulle vaskes, jeg skulle hente posten, jeg skulle prøve å være der alene litt, men det hadde jeg aldri tid til, for jeg måtte jo være den perfekte husmor..

Dette gikk en periode, ja omtrent et år.
Så forsto jeg at det ikke går å være perfekt, ungene har ikke godt av å alltid få ja, jeg kan ikke stille opp for alle til en hver tid og samtidig ta vare på meg selv.
Enda mindre kunne jeg opprettholde dette når jeg skulle ut i jobb, jeg slet meg ut..

Så jeg måtte trappe ned, jeg måtte bli "egoistisk" jeg måtte prøve å tenke på meg selv.
Men det var ikke og det er ikke lett, når du har en trang til å gjøre alle glade, til å bli likt av alt og alle..

Nå er hverdagen en helt annen, for med to barn følger også oppdragelsen.
Selv om ungene ikke er mine biologisk sett, så føler jeg et ansvar, for det kommer jo en liten klatt en gang håper jeg, og da vet jeg hva jeg ønsker innen oppdragelse for den, og da føler jeg det må/bør være likt for de to som alt bor her, for at det ikke skal bli forskjellsbehandling de i mellom.
Derfor (med samtykke) har jeg sakte innført de tingene som for meg er viktig.
Og de som har barn vet at barn må oppdras hele tiden, man kan ikke si nei en gang og ja neste gangen, man kan ikke be de sitte fint en gang og la de herje 2 minutter senere.
Det krever at det blir fulgt opp hver gang for at det skal virke..

Utenom oppdragelsen skal jeg yte på jobb, hjemmet skal se sånn tålig ut, maten skal være sunn, mannen skal ha det bra, pappa skal få besøk, venninnene skal ha sitt, familien på begge siden skal ha sitt og inni her så skal også Silje ha sitt..

Det er vanskelig å fire på krava til seg selv, si at det er ok at ikke alt er perfekt, at det perfekte er umulig.

Huset ser ikke alltid perfekt ut lengere, det står ofte en tallerken her og der, det ligger litt leker i stua, badet er ikke alltid nyvasket, maten kan godt være en grandis inni mellom, pappa får ikke besøk to ganger i uken, jeg har ikke alltid tid til venninner, mannen får ikke alltid det han trenger og Silje blir ikke alltid prioritert.
Men det er nesten helt greit, nesten fordi jeg fortsatt prøver å bli vant til at det er slik det er, nesten fordi det er en del av meg som fortsatt vil ha det perfekt.
Men nesten er godt nok.

Jeg jobber fortsatt med denne Silje siden, for jeg syns det er vanskelig å skal kreve en plass, kreve at Silje skal ha det bra, prioritere meg selv når jeg burde prioritert andre, tenke på meg selv og sette meg selv først.
Men jeg jobber aktivt med det, og jeg kommer dit, en gang :)

Livet er ikke ment for å være perfekt, ingen kan være perfekte og de som prøver tror jeg ikke har det noe godt med seg selv, inne innvendig hvertfall..
Jeg kan hvertfall ikke ha det perfekt og være lykkelig samtidig, jeg må velge enten eller, og da velger jeg å være lykkelig og heller ha det sånn tålig hjemme..
Så lenge ungene har det bra, blir fulgt opp og får det de trenger, så lenge maten er sunn det meste av tiden, så lenge huset er sånn tålig og så lenge vi 4 har det bra, så prøver jeg å være fornøyd :)