Angsten, selvskading og frykt.

En lammende frykt så sterk at hele kroppen vil rømme.
En frykt som får kroppen til å riste så mye at det ser ut som du holder på å fryse deg ihjel.
En frykt som får svetten til å sile og ansiktet til å bli så rødsprengt at det ser ut som du har løpt maraton.
En frykt som gir en kvalme så sterk at du et sekund lurer på om du er syk.
En frykt som går under navnet angst!

Det er ikke ofte angsten slår ut for fult lengere, den kan ligge å luske på 4-5 på 10.er skalaen men sjeldent høyere..
Men på onsdag var den på 10, ja den sprengte til og med skalaen om den hadde gått høyere, for angsten slo ut for fult og jeg ble lammet..
Det som gjorde at den slo ut var et helt enkelt møte ang pappa, et lite møte som var over på 10 minutter og som langt i fra var farlig, men noe fortalte, eller noe lurte kroppen min til å tro at dette var kjempe farlig og at jeg derfor måtte løpe fra situasjonen..

Det tok flere timer før angsten gikk over, de som sier at et anfall bare varer noen minutter kan kysse seg selv en viss plass altså, for i mitt tilfelle er det hvertfall feil..
Jeg kom tilbake på jobb skjelven, rød, svett, kvalm og pratet som om jeg skulle vært på to timers hard trening, oppstykket, andpusten og veldig stresset.
Jeg prøvde alt jeg kunne for å roe det ned, puste dypt, konsentrere meg om noe annet, gå, ligge, sitte, prate om noe annet, flytte fokus, alt..
Men ingen ting funket, den satt bom fast og tårene var på nippe til å renne over..

Som sagt, etter noen timer gikk det over og da slo det meg, slik her hadde jeg det hver dag, i flere år.
Akkurat slik og værre til, hver eneste dag med flere anfall.
Oppkast, skjelvinger, svette, sinne, frustrasjon, redsel, frykt, konsentrasjons vansker, alt..
Og det slo meg at fy søren så sterk jeg var som holdt ut, som kjempet meg gjennom hver eneste dag!!!!!

I dag kom samme angsten tilbake, jeg var oppe hos pappa og fikk vite noe meget ubehagelig (som jeg velger å ikke dele her) det slo meg så ut at i det sekunder jeg forlot pappa kom reaksjonene.
Angsten slo inn igjen og jeg måtte nok en gang kjempe..

Når angsten kommer slik, kommer også trangen til å skade meg selv, for når ting var på det verste var det en avledningsmanøvre jeg brukte, som roet meg ned, som fungerte - der og da!!
Jeg har nå vært skadefri i litt over et år, uten så mye som et eneste risp, jeg er kjempe stolt av meg selv for at jeg har klart det, for tanken har vært der flere ganger men jeg har stått i mot..
Det har jeg også klart denne uken..
Men det skremmer meg når trangen kommer, når hodet prøver å lure seg selv med at det funker, det ikke er så farlig og at det bare er med denne gangen..
Jeg er redd for at jeg skal lure meg selv..

Det var hverdagen min før, men nå sitter jeg bare igjen med arrene som viser min kamp (og mine dårlige valg)

Kuttingen løste ingen ting, den skapte bare en ny avhengighet, en falsk trygghet, en ny vane som måtte utføres hver gang det kom et ubehag..
Så til dere som leser dette og kanskje tenker at det å skade dere er løsningen, det er ikke tilfelle, du vil ikke få det noe bedre med deg selv, angsten vil fortsatt være der og faktisk i større grad..
Du vil sitte igjen med arr som andre vil stirre på og stille spørsmål ved, du vil finne på bortforklaringer til barn og forklare med hodet senket til voksende..
Det vil ikke hjelpe deg...

Men etter denne uken har jeg innsett hvor sterk og sta jeg er, ikke minst hvor utrolig langt jeg har kommet ved hjelp av meg selv..
For det er meg og kun meg som har klart det..
Klart at støtten fra de rundt meg har betydd mye, men det er jeg som har tatt valget, det er jeg som har kjempet og sloss..
Det er jeg som har vunnet livet tilbake!!!!