Men sangen og videoen må dere bare se sammen, søteste filmen på lenge.
lørdag 30. juni 2012
En sang jeg hører mye på.
Men sangen og videoen må dere bare se sammen, søteste filmen på lenge.
Blogging for meg er.
Blogg var noe jeg startet med når jeg var lengst nede for 2 år siden.
Jeg satt stort sett hjemme fordi jeg ikke turte å møte folk, ensomheten tok meg, jeg følte meg ikke bra nok på noen måte og jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å kunne fungere normalt.
Jeg har alltid likt å skrive, dette var noe jeg savnet veldig når jeg fikk knekken, men jeg orket ikke sette i gang, fordi jeg viste ikke hvordan jeg startet.
Det endte med at jeg ut av det blå startet den første bloggen min, der fikk jeg utløp for tankene mine, fikk tilbakemeldinger på at jeg hjalp andre med det jeg skrev og jeg fikk sortert tankene mine på en helt ny måte.
Da var det gjort for meg, og blogging er blitt en stor del av livet mitt.
Både når jeg har det bra og når jeg har det mindre bra, og jeg kan ofte sitte å lese tilbake for å sammenligne før og nå.
Jeg vet at en del av de rundt meg mener at jeg er for åpen og ærlig på bloggen, noen liker ikke en gang konseptet blogg og forstår ikke hvorfor man skal fortelle hele verden hva man gjør og hva man tenker.
Jeg respekterer disse meningene, for det er ikke alle som forstår dette med blogging.
Men jeg forventer å få respekt tilbake igjen.
Blogging er ikke noe jeg kommer til å slutte med, greit nok at jeg vil bruke mindre tid på bloggen i perioder men slutte kan jeg ikke tenke meg å gjøre (enda).
Jeg har fått mange venner gjennom bloggen, noen jeg har møtt, noen jeg bare prater med utenom bloggen og mange jeg følger gjennom deres egen blogg.
Et blogg vennskap kan bety like mye som et hvilket som helst annet vennskap.
Du blir kjent med en person ganske bra gjennom en blogg, hvertfall om de blogger om livet generelt slik at du får et innblikk.
Jeg vet hvertfall at jeg setter stor pris på alle jeg har blitt kjent med gjennom bloggen.
Det er også dette med å kunne hjelpe andre som holder meg i gang, ofte får jeg mail eller brev på facebook fra dere lesere der dere spør om råd om ting jeg har skrevet om.
Noen av dere forteller at det er oppmuntrende å lese at en som har slitt med selvskading,depresjon, angst ol kan få det så bra som jeg har det nå.
Noen av dere forteller deres overgreps historie for å lette hjerte, og andre spør hva de kan gjøre videre med saken sin.
Slike ting setter jeg utrolig stor pris på, det er jo mye derfor jeg blogger også, for å kunne vise at livet er mer enn den depresjonen du sitter i nå, eller selvskading eller angst anfall.
Livet kan virkelig bli super bra hvis du legger jobb i det..
Bloggingen for meg fungerer bedre enn hvilken som helst anti depresiva ;)
Og jeg lover at jeg skal fortsette lenge enda..
Hvis det er noe dere lurer på for tiden må dere bare stille spørmål i kommentar feltet så tar jeg å svarer på de som måtte komme i eget innlegg :)
Jeg satt stort sett hjemme fordi jeg ikke turte å møte folk, ensomheten tok meg, jeg følte meg ikke bra nok på noen måte og jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å kunne fungere normalt.
Jeg har alltid likt å skrive, dette var noe jeg savnet veldig når jeg fikk knekken, men jeg orket ikke sette i gang, fordi jeg viste ikke hvordan jeg startet.
Det endte med at jeg ut av det blå startet den første bloggen min, der fikk jeg utløp for tankene mine, fikk tilbakemeldinger på at jeg hjalp andre med det jeg skrev og jeg fikk sortert tankene mine på en helt ny måte.
Da var det gjort for meg, og blogging er blitt en stor del av livet mitt.
Både når jeg har det bra og når jeg har det mindre bra, og jeg kan ofte sitte å lese tilbake for å sammenligne før og nå.
Jeg vet at en del av de rundt meg mener at jeg er for åpen og ærlig på bloggen, noen liker ikke en gang konseptet blogg og forstår ikke hvorfor man skal fortelle hele verden hva man gjør og hva man tenker.
Jeg respekterer disse meningene, for det er ikke alle som forstår dette med blogging.
Men jeg forventer å få respekt tilbake igjen.
Blogging er ikke noe jeg kommer til å slutte med, greit nok at jeg vil bruke mindre tid på bloggen i perioder men slutte kan jeg ikke tenke meg å gjøre (enda).
Jeg har fått mange venner gjennom bloggen, noen jeg har møtt, noen jeg bare prater med utenom bloggen og mange jeg følger gjennom deres egen blogg.
Et blogg vennskap kan bety like mye som et hvilket som helst annet vennskap.
Du blir kjent med en person ganske bra gjennom en blogg, hvertfall om de blogger om livet generelt slik at du får et innblikk.
Jeg vet hvertfall at jeg setter stor pris på alle jeg har blitt kjent med gjennom bloggen.
Det er også dette med å kunne hjelpe andre som holder meg i gang, ofte får jeg mail eller brev på facebook fra dere lesere der dere spør om råd om ting jeg har skrevet om.
Noen av dere forteller at det er oppmuntrende å lese at en som har slitt med selvskading,depresjon, angst ol kan få det så bra som jeg har det nå.
Noen av dere forteller deres overgreps historie for å lette hjerte, og andre spør hva de kan gjøre videre med saken sin.
Slike ting setter jeg utrolig stor pris på, det er jo mye derfor jeg blogger også, for å kunne vise at livet er mer enn den depresjonen du sitter i nå, eller selvskading eller angst anfall.
Livet kan virkelig bli super bra hvis du legger jobb i det..
Bloggingen for meg fungerer bedre enn hvilken som helst anti depresiva ;)
Og jeg lover at jeg skal fortsette lenge enda..
Hvis det er noe dere lurer på for tiden må dere bare stille spørmål i kommentar feltet så tar jeg å svarer på de som måtte komme i eget innlegg :)
fredag 29. juni 2012
Når blogglysten er borte.
Hittil i år:
Har du vært i noe forhold dette året? Ja har vært og er.
Har du feiret bursdagen din enda? Har først bursdag i september men regner ikke med at det blir feiring, har ikke vært noe særlig feiring siden jeg ble 20.
Kysset to personer på èn kveld? Ja dessverre..
Vært på en diett? For å gå ned over 20 kilo må det nesten en diett til, lavkarbo og NOKA/lav kalori er de jeg har prøvd ut.
Møtt en spesiell person som har endret livet ditt? Ja, kjæresten min nå har endret livet mitt på den måten at jeg stoler mer på meg selv, og tror på at jeg kan bli frisk og "normal".
Det er også flere som har endret livet mitt på andre måter.
Vært utenlands? Gran canaria, tyskland, sverige <3 og danmark.
Hva tenker du på nå? At jeg savner kjæresten min <3Fått en ny jobb? Nei ikke de siste åra.
Gjort noe du angrer på? Ja har gjort flere ting jeg angrer på, men det er også ting jeg har lært noe av.
Har du vært i noe forhold dette året? Ja har vært og er.
Har du feiret bursdagen din enda? Har først bursdag i september men regner ikke med at det blir feiring, har ikke vært noe særlig feiring siden jeg ble 20.
Kysset to personer på èn kveld? Ja dessverre..
Vært på en diett? For å gå ned over 20 kilo må det nesten en diett til, lavkarbo og NOKA/lav kalori er de jeg har prøvd ut.
Møtt en spesiell person som har endret livet ditt? Ja, kjæresten min nå har endret livet mitt på den måten at jeg stoler mer på meg selv, og tror på at jeg kan bli frisk og "normal".
Det er også flere som har endret livet mitt på andre måter.
Vært utenlands? Gran canaria, tyskland, sverige <3 og danmark.
Hva tenker du på nå? At jeg savner kjæresten min <3Fått en ny jobb? Nei ikke de siste åra.
Gjort noe du angrer på? Ja har gjort flere ting jeg angrer på, men det er også ting jeg har lært noe av.
Siste....
Siste personen som ga deg en klem? Lille søster og mamma.
Den siste personen som ringte deg? Lillebror..
Når var sist du følte deg dum? Idag på morgenen.
Om kjærligheten:
Har du noen gang vært forelsket? Ja har vært og er forelsket<3
Tror du på kjærligheten? Ja jeg tror på kjærligheten, på ekte kjærlighet<3
Har du noen gang fått hjertet ditt knust? Knust og knust, fjortis kjærlighetssorg har jeg vært gjennom, og når jeg tenker tilbake nå så var det veldig ille der og da.
Har du noen gang falt for din bestevenn? Ja når jeg gikk i 8/9. klasse var jeg sammen med bestekompisen min.
Har du hatt flere enn fem faste forhold i ditt liv? Nei jeg har bare vært i et stabilt og alvorlig forhold der vi bodde sammen og var forlovet.
Siste personen som ga deg en klem? Lille søster og mamma.
Den siste personen som ringte deg? Lillebror..
Når var sist du følte deg dum? Idag på morgenen.
Om kjærligheten:
Har du noen gang vært forelsket? Ja har vært og er forelsket<3
Tror du på kjærligheten? Ja jeg tror på kjærligheten, på ekte kjærlighet<3
Har du noen gang fått hjertet ditt knust? Knust og knust, fjortis kjærlighetssorg har jeg vært gjennom, og når jeg tenker tilbake nå så var det veldig ille der og da.
Har du noen gang falt for din bestevenn? Ja når jeg gikk i 8/9. klasse var jeg sammen med bestekompisen min.
Har du hatt flere enn fem faste forhold i ditt liv? Nei jeg har bare vært i et stabilt og alvorlig forhold der vi bodde sammen og var forlovet.
Er du lykkelig? Jeg er veldig lykkelig for tiden <3 <3
Spiser du noe nå? Nei men skal straks starte på smågodt <3
Siste sangen du sang? Husker ikke, har blitt mange i dag :P
Siste du lo av? Tequila hehe.
Siste sangen du sang? Husker ikke, har blitt mange i dag :P
Siste du lo av? Tequila hehe.
onsdag 27. juni 2012
Ja jeg har ny kjæreste alt.
Jeg ser at noen av dere reagerer på at jeg "alt" har fått meg ny kjæreste.
Jeg føler egentlig ikke at jeg trenger å forklare noe for dere, for det dere mener, tror og tenker betyr ikke lengere noe for meg :)
Men i håp om at dere skal slutte å bry dere om det (selv om det ikke skjer kjenner jeg blogg verden godt nok) så kan jeg forklare fort.
Når jeg gikk ut av forholdet jeg var i hadde jeg allerede gått lenge uten de rette følelsene, når jeg flyttet ut forventet jeg store reaksjoner fra meg selv, men det kom ingen, da innså jeg at jeg hadde sørget ferdig for lenge siden.
Det siste året hadde jeg gjort alt som sto i min makt for å redde forholdet, jeg hadde prøvd alle måter som kunne prøves uten at det egentlig hjalp noe særlig.
Egentlig har jeg bare unngått å dra fordi jeg alltid har trodd at jeg ikke kunne klare meg alene.
Uansett, han jeg nå har blitt sammen med er en god venn også, det er en som støttet meg gjennom bruddet og som stilte opp for meg som en venn.
Det utviklet seg og har nå gått til det stadiet at vi har blitt kjærester.
Dette er ikke noe trøste forhold eller en erstatning, dette er kjærlighet på et plan jeg ikke har opplevd før.
Jeg nyter hvert sekund jeg har sammen med han (og ungene), jeg er lykkelig tvers igjennom og jeg har det veldig bra.
Jeg har aldri hatt det så bra med meg selv heller som de siste måndene,jeg er tryggere på meg selv enn noen gang før, jeg kjenner meg selv bedre og jeg bryr meg mindre om hva andre tenker om meg.
Fordi jeg vet at jeg er en snill person som tenker på andres beste, jeg stiller opp der jeg kan stille opp og jeg er omtenksom.
Jeg kan gå med hevet hode ute å motta smil, jeg kan gjøre dagen til en fremmed bedre med å si hei og jeg kan gi kommentarer til de rundt meg.
Jeg ser ikke så værst ut, jeg har egene meninger som jeg kan stå for, jeg har egene ønsker, jeg har mine drømmer og mine håp.
Ikke minst setter jeg meg selv først (stort sett).
De som ikke kan respektere eller sette pris på dette går glipp av noe...
Om dere mener at jeg går fort frem bryr meg ikke, ikke et sekund faktisk.
Det eneste som bryr meg er at jeg hele tiden må påpeke at ikke hele livet mitt ligger på bloggen, det er mye dere ikke vet om meg før og etter bruddet.
Bloggen min er en liten del av meg og mitt liv, og enda mindre blir den nå tror jeg.
Rett og slett fordi jeg har andre ting å bruke tiden min på, jeg har andre å prate med om det jeg tenker på, andre å dele det med og andre som vil vite.
Ja jeg har fått ny kjæreste halvannen mnd etter jeg gikk ut av et forhold.
Ja jeg er lykkeligere enn på mange år.
Ja jeg er forelsket.
Ja jeg har selv tillit.
Ja jeg er lykkelig..
Prøv å ødelegg det de som vil, dere klarer det ikke!!!
Bruk heller energien deres på å nyte sommerdagene og livet, det føles så mye bedre ut :)
Jeg føler egentlig ikke at jeg trenger å forklare noe for dere, for det dere mener, tror og tenker betyr ikke lengere noe for meg :)
Men i håp om at dere skal slutte å bry dere om det (selv om det ikke skjer kjenner jeg blogg verden godt nok) så kan jeg forklare fort.
Når jeg gikk ut av forholdet jeg var i hadde jeg allerede gått lenge uten de rette følelsene, når jeg flyttet ut forventet jeg store reaksjoner fra meg selv, men det kom ingen, da innså jeg at jeg hadde sørget ferdig for lenge siden.
Det siste året hadde jeg gjort alt som sto i min makt for å redde forholdet, jeg hadde prøvd alle måter som kunne prøves uten at det egentlig hjalp noe særlig.
Egentlig har jeg bare unngått å dra fordi jeg alltid har trodd at jeg ikke kunne klare meg alene.
Uansett, han jeg nå har blitt sammen med er en god venn også, det er en som støttet meg gjennom bruddet og som stilte opp for meg som en venn.
Det utviklet seg og har nå gått til det stadiet at vi har blitt kjærester.
Dette er ikke noe trøste forhold eller en erstatning, dette er kjærlighet på et plan jeg ikke har opplevd før.
Jeg nyter hvert sekund jeg har sammen med han (og ungene), jeg er lykkelig tvers igjennom og jeg har det veldig bra.
Jeg har aldri hatt det så bra med meg selv heller som de siste måndene,jeg er tryggere på meg selv enn noen gang før, jeg kjenner meg selv bedre og jeg bryr meg mindre om hva andre tenker om meg.
Fordi jeg vet at jeg er en snill person som tenker på andres beste, jeg stiller opp der jeg kan stille opp og jeg er omtenksom.
Jeg kan gå med hevet hode ute å motta smil, jeg kan gjøre dagen til en fremmed bedre med å si hei og jeg kan gi kommentarer til de rundt meg.
Jeg ser ikke så værst ut, jeg har egene meninger som jeg kan stå for, jeg har egene ønsker, jeg har mine drømmer og mine håp.
Ikke minst setter jeg meg selv først (stort sett).
De som ikke kan respektere eller sette pris på dette går glipp av noe...
Om dere mener at jeg går fort frem bryr meg ikke, ikke et sekund faktisk.
Det eneste som bryr meg er at jeg hele tiden må påpeke at ikke hele livet mitt ligger på bloggen, det er mye dere ikke vet om meg før og etter bruddet.
Bloggen min er en liten del av meg og mitt liv, og enda mindre blir den nå tror jeg.
Rett og slett fordi jeg har andre ting å bruke tiden min på, jeg har andre å prate med om det jeg tenker på, andre å dele det med og andre som vil vite.
Ja jeg har fått ny kjæreste halvannen mnd etter jeg gikk ut av et forhold.
Ja jeg er lykkeligere enn på mange år.
Ja jeg er forelsket.
Ja jeg har selv tillit.
Ja jeg er lykkelig..
Prøv å ødelegg det de som vil, dere klarer det ikke!!!
Bruk heller energien deres på å nyte sommerdagene og livet, det føles så mye bedre ut :)
tirsdag 26. juni 2012
Bilder fra turen og litt annet.
Første kjærestebilde.
Horten/moss fergen på vei til sverige.
Fotball kamp på Fredagen (bare litt altså)
Elsk<3
:)
<3 <3
Bilde bevis på at jeg faktisk så kamp på lørdagen..
På vei hjem.
Og en passe drita Richard etter første dagen på Hove festivalen.
Og litt nye valpebilder..
mandag 25. juni 2012
Lykke og kjærlighet.
Hehe nå som det er ute kan jeg endelig skrive slik jeg vil på bloggen uten å tenke gjennom hvert ord og setning som kan avsløre meg..
Jeg trenger ikke lengere skrive på en måte slik at de som vet kan tyde mellom setningene, jeg kan rett og slett skrive slik jeg ønsker..
Jeg er lykkelig, jeg er boblende forelsket lykkelig.
Sånn lykkelig vet dere, når det kiler i magen, når du smiler og får sommerfugler i magen hver gang telefonen lager lyd.
Når smilet hadde gått rundt om man ikke hadde hatt ører, når hjerte slår fort hver gang klokken nærmer seg halv 4, når du nyter hvert sekund du er sammen med den du er glad i.
Når du ser en hel kamp og ikke kan tenke deg noe bedre, rett og slett fordi du ligger i en trygg armkrok.
Når du kan se inn i noen nydelige blå øyner i evigheter uten å si et ord, bare drømme deg bort.
Når det å bli holdt rundt fjerner alt av vonde tanker, og ikke minst når du våkner opp sammen med noen du bryr deg om..
Lykke..
Jeg er så heldig at jeg også får to nydelige barn "med på kjøpet", hvor heldig er ikke jeg da, en fantastisk mann (ja kan ikke skrive gutt ser dere) og to herlige barn (og en sær katt).
Til dere som kanskje tror jeg går fort frem og slikt, bare slapp av.
Jeg har ingen planer om å gå inn i rollen som "stemor" med det første, eller samboer for den sak skyld.
Jeg skal bo for meg selv, fortsette å finne meg selv, lære meg å nyte tiden i mitt eget selskap og nyte forelskelsen.
Hverdagen vil innhente oss også en gang regner jeg med, men frem til den banker på skal vi skape masse gode minner som vi kan se tilbake på.
Kribling i magen, ensomhet når jeg legger meg alene, glede når jeg ser han igjen, lykke når jeg kan kile guttungen til han knekker sammen av latter, enda større lykke når alle tre hiver seg over meg for å kile meg..
Er det rart jeg har det bra eller?
Jeg trenger ikke lengere skrive på en måte slik at de som vet kan tyde mellom setningene, jeg kan rett og slett skrive slik jeg ønsker..
Jeg er lykkelig, jeg er boblende forelsket lykkelig.
Sånn lykkelig vet dere, når det kiler i magen, når du smiler og får sommerfugler i magen hver gang telefonen lager lyd.
Når smilet hadde gått rundt om man ikke hadde hatt ører, når hjerte slår fort hver gang klokken nærmer seg halv 4, når du nyter hvert sekund du er sammen med den du er glad i.
Når du ser en hel kamp og ikke kan tenke deg noe bedre, rett og slett fordi du ligger i en trygg armkrok.
Når du kan se inn i noen nydelige blå øyner i evigheter uten å si et ord, bare drømme deg bort.
Når det å bli holdt rundt fjerner alt av vonde tanker, og ikke minst når du våkner opp sammen med noen du bryr deg om..
Lykke..
Jeg er så heldig at jeg også får to nydelige barn "med på kjøpet", hvor heldig er ikke jeg da, en fantastisk mann (ja kan ikke skrive gutt ser dere) og to herlige barn (og en sær katt).
Til dere som kanskje tror jeg går fort frem og slikt, bare slapp av.
Jeg har ingen planer om å gå inn i rollen som "stemor" med det første, eller samboer for den sak skyld.
Jeg skal bo for meg selv, fortsette å finne meg selv, lære meg å nyte tiden i mitt eget selskap og nyte forelskelsen.
Hverdagen vil innhente oss også en gang regner jeg med, men frem til den banker på skal vi skape masse gode minner som vi kan se tilbake på.
Kribling i magen, ensomhet når jeg legger meg alene, glede når jeg ser han igjen, lykke når jeg kan kile guttungen til han knekker sammen av latter, enda større lykke når alle tre hiver seg over meg for å kile meg..
Er det rart jeg har det bra eller?
Hjemme igjen fra tur.
Hei alle sammen.
Da var jeg kommet meg trygt hjem til mamma igjen etter en fantastisk helg..
Det har vært en nydelig helg, selv om været har vært grått og litt små regn så og si hele tiden og det har vært mye kjøring.
Kunne virkelig ikke hatt det bedre, og det har uten tvil vært den fineste ferien jeg har vært på (ja jeg har ikke vært på mange heller).
I korte trekk har helgen bestått av nesten 7 timer i bil på Fredagen, sløving på hotell rommet før det var tid for romantisk middag<3
Middagen på Fredagen ble italiensk, den beste lasagnen jeg noen gang har smakt sammen med en deilig kald pils.
Det er ingen ting som er som å spise middag med en du er glad i, når du sitter med øyekontakt så og si hele tiden og glemmer alle andre rundt deg<3
Lørdagen var det stengt så og si alle plasser bortsett fra barer og resturanter, men vi fikk kikket litt rundt i gatene og kom inn i en fantastisk nydelig hage midt i sentrum.
Solen gløttet så smått frem og vi bare nøt hverandre og luktene..
Middagen denne kvelden ble kinesisk og jeg fikk for første gang smakt and, kjempe godt var det<3
Igjen hadde vi ikke øyner for noe annet enn hverandre.
St. hans kvelden ble brukt til å se fotball kamp i en god armkrok, og jeg fikk lært meg denne berømte off side (?) regelen, ikke dårlig ;)
Søndagen var det 8 timer i bil (med litt shopping inni mellom) før vi var hjemme hos han, der sovnet jeg på sofan mens han var på trening og når han var hjemme var det tid for kamp igjen.
Jeg fikk til og med sett min første straffekonk hehe..
Hele turen har med andre ord bestått av romantikk, kjærlighet, fotball og kos.
Sånn i korte trekk ;)
Nå er jeg hjemme hos mamma igjen og burde egentlig gå gjennom noen kasser som må bli sortert, men jeg har jo faktisk savnet dere her inne også litt så dere fortjener en oppdatering ;)
Og for de som ikke har forstått det alt, ja jeg har fått meg kjæreste ;)
En fantastisk, nydelig, deilig mann som jeg har det veldig bra sammen med..
Dere får ikke hilse på han helt enda, men når jeg får kamera kabelen min i morgen skal dere få noen få bilder fra turen, kamera har gått litt i glemmeboka i helgen dessverre..
Da var jeg kommet meg trygt hjem til mamma igjen etter en fantastisk helg..
Det har vært en nydelig helg, selv om været har vært grått og litt små regn så og si hele tiden og det har vært mye kjøring.
Kunne virkelig ikke hatt det bedre, og det har uten tvil vært den fineste ferien jeg har vært på (ja jeg har ikke vært på mange heller).
I korte trekk har helgen bestått av nesten 7 timer i bil på Fredagen, sløving på hotell rommet før det var tid for romantisk middag<3
Middagen på Fredagen ble italiensk, den beste lasagnen jeg noen gang har smakt sammen med en deilig kald pils.
Det er ingen ting som er som å spise middag med en du er glad i, når du sitter med øyekontakt så og si hele tiden og glemmer alle andre rundt deg<3
Lørdagen var det stengt så og si alle plasser bortsett fra barer og resturanter, men vi fikk kikket litt rundt i gatene og kom inn i en fantastisk nydelig hage midt i sentrum.
Solen gløttet så smått frem og vi bare nøt hverandre og luktene..
Middagen denne kvelden ble kinesisk og jeg fikk for første gang smakt and, kjempe godt var det<3
Igjen hadde vi ikke øyner for noe annet enn hverandre.
St. hans kvelden ble brukt til å se fotball kamp i en god armkrok, og jeg fikk lært meg denne berømte off side (?) regelen, ikke dårlig ;)
Søndagen var det 8 timer i bil (med litt shopping inni mellom) før vi var hjemme hos han, der sovnet jeg på sofan mens han var på trening og når han var hjemme var det tid for kamp igjen.
Jeg fikk til og med sett min første straffekonk hehe..
Hele turen har med andre ord bestått av romantikk, kjærlighet, fotball og kos.
Sånn i korte trekk ;)
Nå er jeg hjemme hos mamma igjen og burde egentlig gå gjennom noen kasser som må bli sortert, men jeg har jo faktisk savnet dere her inne også litt så dere fortjener en oppdatering ;)
Og for de som ikke har forstått det alt, ja jeg har fått meg kjæreste ;)
En fantastisk, nydelig, deilig mann som jeg har det veldig bra sammen med..
Dere får ikke hilse på han helt enda, men når jeg får kamera kabelen min i morgen skal dere få noen få bilder fra turen, kamera har gått litt i glemmeboka i helgen dessverre..
torsdag 21. juni 2012
Jenter og pakking.
Nå er alt pakket, tatt ut igjen, pakket på en annen måte, tatt ut enda en gang, pakket ned igjen og sekken er lukket.
Sminken er funnet frem og fått samme prosedyre som klæra over her.
Sko er funnet frem, men det er ikke så vanskelig med tanke på at jeg har 3 par, ikke den hardeste jobben da, tar like godt med alle 3, man vet jo aldri.
Parfymen er funnet frem, testet ut og resten av familien har godkjent valget.
Klær er lånt av naboen, må jo ha noe nytt som passer når jeg skal på tur må dere tro.
Middagen er spist, jeg tror det smakte godt, i mitt hode var det egentlig bare planlegging av antrekk som sto.
Det minner meg på at jeg må huske slettetangen min, hårsprayen, strikk og alt annet som skal til for å få håret riktig.
Ja også må jeg huske overraskelsen, den MÅ jeg ikke glemme..
Hvis noen menn leser bloggen min nå, og rynker på nesen å tenker at -å pakke for en helg tar meg max 5 minutter, en bukse, en shorts, tre skjorter og et par sko, hva er problemet?-
Jeg er jente!
Nå skal jeg puste ut frem til jeg må gå gjennom alt en gang til, må jo se om jeg har fått med meg alt ;)
Så må jeg gå gjennom vesken, den trenger ikke inneholde hele livet mitt denne helgen, har alt jeg trenger rundt meg jeg..
Så må jeg forsikre meg om at mamma kjører meg dit jeg skal, så må jeg få sove litt i natt også må jeg huske alt jeg skal huske i morgen tidlig før vi drar..
Og alt dette bare for en helg, skulle tro jeg skulle bort en månde ser jeg nå..
Men dette innlegget skulle jo ikke handle om mine vansker med å pakke.
Men for å nevne en ting, for et år siden hadde jeg også brukt 5 minutter, 3 haremsbukser, 3 topper, 1 par sko og en jakke.
Bra ting endrer seg syns jeg..
Uansett, nå har jeg glemt hva innlegget EGENTLIG skulle handle om, så da får jeg vel sette meg ut en tur, tenke gjennom alt en gang til, pakke ned det jeg trenger til håret også starte å telle ned timene..
Vi prates over helgen dere, ta vare på dere selv<3
Sminken er funnet frem og fått samme prosedyre som klæra over her.
Sko er funnet frem, men det er ikke så vanskelig med tanke på at jeg har 3 par, ikke den hardeste jobben da, tar like godt med alle 3, man vet jo aldri.
Parfymen er funnet frem, testet ut og resten av familien har godkjent valget.
Klær er lånt av naboen, må jo ha noe nytt som passer når jeg skal på tur må dere tro.
Middagen er spist, jeg tror det smakte godt, i mitt hode var det egentlig bare planlegging av antrekk som sto.
Det minner meg på at jeg må huske slettetangen min, hårsprayen, strikk og alt annet som skal til for å få håret riktig.
Ja også må jeg huske overraskelsen, den MÅ jeg ikke glemme..
Hvis noen menn leser bloggen min nå, og rynker på nesen å tenker at -å pakke for en helg tar meg max 5 minutter, en bukse, en shorts, tre skjorter og et par sko, hva er problemet?-
Jeg er jente!
Nå skal jeg puste ut frem til jeg må gå gjennom alt en gang til, må jo se om jeg har fått med meg alt ;)
Så må jeg gå gjennom vesken, den trenger ikke inneholde hele livet mitt denne helgen, har alt jeg trenger rundt meg jeg..
Så må jeg forsikre meg om at mamma kjører meg dit jeg skal, så må jeg få sove litt i natt også må jeg huske alt jeg skal huske i morgen tidlig før vi drar..
Og alt dette bare for en helg, skulle tro jeg skulle bort en månde ser jeg nå..
Men dette innlegget skulle jo ikke handle om mine vansker med å pakke.
Men for å nevne en ting, for et år siden hadde jeg også brukt 5 minutter, 3 haremsbukser, 3 topper, 1 par sko og en jakke.
Bra ting endrer seg syns jeg..
Uansett, nå har jeg glemt hva innlegget EGENTLIG skulle handle om, så da får jeg vel sette meg ut en tur, tenke gjennom alt en gang til, pakke ned det jeg trenger til håret også starte å telle ned timene..
Vi prates over helgen dere, ta vare på dere selv<3
På slike dager som i dag.
Da var jeg endelig kommet meg inn i byen igjen.
Bussen var her vel og merke halv 12, men så møtte jeg Helene og noen venninner av henne også gikk timene.
Det er merkelig syns jeg, i snart 5 år har jeg bodd her i byen, i den mørke og triste leiligheten.
Dag ut og dag inn har jeg sett mer av naboen sin dør enn jeg har sett dagslys, filmer har jeg sett alt for mye av.
Nå blir jeg deppa når jeg kommer, ikke fordi jeg savner det men fordi det er så forbanna trist leilighet, plass og energi.
Ikke hjelper det når han sitter i total mørke fordi han ikke kan se film med lys på, når det eneste lyset jeg ser er det lille lyset som kommer inn fra stuevinduet, that`s it..
Total stillhet, jeg har ikke problemer med stillhet altså, men dette tar kaka.
Det får meg til å huske hvordan ting har vært, eller nesten huske hvertfall og jeg tenker med meg selv, hvordan holdt jeg egentlig ut?
Hvordan liv hadde jeg den gang?
Når vi sitter to voksende og 6 hunder og jeg føler meg så ensom som jeg ikke har gjort på lenge, da er det galt syns jeg..
Når jeg sitter her og bare tenker på andre ting enn valpene, ja til og med valpene klarer ikke gjøre det lyst her inne..
Når jeg sitter og irriterer meg over hvor uryddig og ukoselig det er blitt her hjelper ikke det stort..
På slike dager som i dag er jeg overbevist om at jeg har gjort det rette..
Det er jeg alltid altså, men på slike dager som i dag blir det sterkt bekreftet..
Og det er deilig.
Bussen var her vel og merke halv 12, men så møtte jeg Helene og noen venninner av henne også gikk timene.
Det er merkelig syns jeg, i snart 5 år har jeg bodd her i byen, i den mørke og triste leiligheten.
Dag ut og dag inn har jeg sett mer av naboen sin dør enn jeg har sett dagslys, filmer har jeg sett alt for mye av.
Nå blir jeg deppa når jeg kommer, ikke fordi jeg savner det men fordi det er så forbanna trist leilighet, plass og energi.
Ikke hjelper det når han sitter i total mørke fordi han ikke kan se film med lys på, når det eneste lyset jeg ser er det lille lyset som kommer inn fra stuevinduet, that`s it..
Total stillhet, jeg har ikke problemer med stillhet altså, men dette tar kaka.
Det får meg til å huske hvordan ting har vært, eller nesten huske hvertfall og jeg tenker med meg selv, hvordan holdt jeg egentlig ut?
Hvordan liv hadde jeg den gang?
Når vi sitter to voksende og 6 hunder og jeg føler meg så ensom som jeg ikke har gjort på lenge, da er det galt syns jeg..
Når jeg sitter her og bare tenker på andre ting enn valpene, ja til og med valpene klarer ikke gjøre det lyst her inne..
Når jeg sitter og irriterer meg over hvor uryddig og ukoselig det er blitt her hjelper ikke det stort..
På slike dager som i dag er jeg overbevist om at jeg har gjort det rette..
Det er jeg alltid altså, men på slike dager som i dag blir det sterkt bekreftet..
Og det er deilig.
God morgen.
God morgen alle sammen.
Idag kjenner jeg litt på samvittigheten min her jeg sitter, for snart skal jeg forsømme bloggen alt for mye.
I morgen tidlig drar jeg som nevnt til Sverige, og da blir det dessverre ingen tid til bloggen, jeg er ikke hjemme før mandagen og vet ikke hvor mye blogging det blir da heller..
Men siden det er St.hans og sommerferie for mange regner jeg med at dere har andre ting å gjøre enn å stikke innom bloggen min støtt og stadig ;)
Jeg håper på å få tatt masse bilder i Sverige hvis jeg bare husker det, og uansett kommer jeg sterkere tilbake ;)
Ellers i dag er planene å stikke innom de søte små i byen en tur, hjem til Mamma å spise middag også på farten igjen.
Det går i et om dagene og det er utrolig deilig.
Igår fikk vi pakket ned masse ting til leiligheten min også, så nå er alt det viktigste jeg trenger i orden av kopper og kar.
Nå lurer jeg bare på hvor jeg skal få plass til alt hehe..
Nå er det kaffe tid, blogg lesing, røyk også dusjen som kaller..
Blogges senere<3
Idag kjenner jeg litt på samvittigheten min her jeg sitter, for snart skal jeg forsømme bloggen alt for mye.
I morgen tidlig drar jeg som nevnt til Sverige, og da blir det dessverre ingen tid til bloggen, jeg er ikke hjemme før mandagen og vet ikke hvor mye blogging det blir da heller..
Men siden det er St.hans og sommerferie for mange regner jeg med at dere har andre ting å gjøre enn å stikke innom bloggen min støtt og stadig ;)
Jeg håper på å få tatt masse bilder i Sverige hvis jeg bare husker det, og uansett kommer jeg sterkere tilbake ;)
Ellers i dag er planene å stikke innom de søte små i byen en tur, hjem til Mamma å spise middag også på farten igjen.
Det går i et om dagene og det er utrolig deilig.
Igår fikk vi pakket ned masse ting til leiligheten min også, så nå er alt det viktigste jeg trenger i orden av kopper og kar.
Nå lurer jeg bare på hvor jeg skal få plass til alt hehe..
Nå er det kaffe tid, blogg lesing, røyk også dusjen som kaller..
Blogges senere<3
onsdag 20. juni 2012
tirsdag 19. juni 2012
Den er min..
Da var leiligheten min, mitt navn står på papiret, depositum er betalt og planleggingen starter for fult.
Jeg har fått sett leiligheten enda en gang, planlagt i hodet mitt hvordan ting kan bli, drømt meg bort og startet å bekymre meg nok en gang.
Så mye jeg trenger, så lite jeg har.
Men alt ordner seg for snille piker (og jeg er veldig snill så dette må gå bra ;) )
Vi har tittet litt rundt leiligheten, alt ligger rett rundt meg, det er snakk om gå avstand til alt jeg trenger.
Fineste stranda ligger 30 minutter gange unna (tipper jeg), parken ligger 30 sekunder unna, butikken like så.
sola har jeg på verandaen fra formiddagen til sene kvelden, blomster kan jeg endelig kjøpe meg, for tenk, de vil få sol!
Jeg har fått fri mulighet til å gjøre akkurat det jeg ønsker med leiligheten, mulighetene er mange..
Om rundt en uke får jeg nøkkelene, om rundt en uke kan jeg starte å flytte inn tingene mine, om halvannen uke sover jeg i min egen leilighet, der jeg bestemmer (ja og husverten da) og der jeg velger hvordan det vil være.
Lykke vil noen si (inklusiv meg) og frihet vil jeg si..
Dette tror jeg blir bra, nå må jeg bare prøve å få tak i alt jeg trenger, hvis ikke blir jeg sittende på gulvet å se i veggen en stund, spise papp og kose meg masse.
Men alt ordner seg for snille piker (og jeg er fortsatt snill).
Jeg har fått sett leiligheten enda en gang, planlagt i hodet mitt hvordan ting kan bli, drømt meg bort og startet å bekymre meg nok en gang.
Så mye jeg trenger, så lite jeg har.
Men alt ordner seg for snille piker (og jeg er veldig snill så dette må gå bra ;) )
Vi har tittet litt rundt leiligheten, alt ligger rett rundt meg, det er snakk om gå avstand til alt jeg trenger.
Fineste stranda ligger 30 minutter gange unna (tipper jeg), parken ligger 30 sekunder unna, butikken like så.
sola har jeg på verandaen fra formiddagen til sene kvelden, blomster kan jeg endelig kjøpe meg, for tenk, de vil få sol!
Jeg har fått fri mulighet til å gjøre akkurat det jeg ønsker med leiligheten, mulighetene er mange..
Om rundt en uke får jeg nøkkelene, om rundt en uke kan jeg starte å flytte inn tingene mine, om halvannen uke sover jeg i min egen leilighet, der jeg bestemmer (ja og husverten da) og der jeg velger hvordan det vil være.
Lykke vil noen si (inklusiv meg) og frihet vil jeg si..
Dette tror jeg blir bra, nå må jeg bare prøve å få tak i alt jeg trenger, hvis ikke blir jeg sittende på gulvet å se i veggen en stund, spise papp og kose meg masse.
Men alt ordner seg for snille piker (og jeg er fortsatt snill).
Livet`s bok.
Ro, stillhet, kaffe og sol.
Alt ligger til rette for at hodet mitt kan tenke, kroppen føle og fantasien vandre.
Livet mitt har endret seg totalt siden mai, livet mitt har startet.
Det at jeg tok det steget, valget for meg selv og min fremtid var det beste jeg kunne gjøre.
Klart jeg viste at det kunne bli tøft, skummelt og nytt, men jeg hadde hele tiden god støtte rundt meg på alle kanter.
Mennesker som oppmuntret meg, bygde meg opp og gav meg det jeg trengte i den perioden.
Mennesker som viste at de var glade i meg og stolte.
Det er takket være meg selv og disse menneskene at jeg er kommet så langt som jeg har i dag.
Livet, ja jeg må stoppe opp av og til å spør meg selv hva livet egentlig er?
For i 2 år har livet mitt vært å gå hjemme, tro at jeg er/var syk, at jeg måtte ha hjelp og støtte til alt jeg gjore, alkohol var viktig for å kose seg med, belønne seg med, trøste seg med og bare for å ha noe å gjøre.
Mat laging, handling og planlegging var mitt lille friminutt, da kunne jeg bruke hodet til noe annet enn å gå i vakum.
Være oppe lenge og sove lenge, ikke vite hvordan vær det er ute før jeg bestemmer meg for å gå på butikken.
Mitt liv har vel egentlig stått på vent.
Nå ser jeg på livet som en bok med innledning.
Første siden er skrevet alt, men resten er blankt, livet er slik jeg former det.
Jeg begynner å leke med tanken på å smått starte å jobbe.
Jeg ser frem til å drikke kaffe på verandaen min, gå turer i parken, lese en bok akkurat når jeg ønsker det, høre på den musikken jeg vil høre på og se den filmen jeg ønsker å se.
Livet fremover ser jeg for meg at kommer til å bli kjempe fint.
Sommeren, høsten, vinteren, våren.
Jeg tror jeg kommer til å oppdage mange sider ved meg selv som jeg ikke trodde jeg hadde, jeg kommer til å overraske meg selv på mange måter og jeg kommer til å vokse veldig med det å være alene, ansvarlig for kun meg selv (og Asti) og ta de valgene jeg syns er best for MEG!
Drømmene mine, håpa mine og ønskene mine for fremtiden kommer stadig frem, alltid noe nytt jeg vil gjøre og oppleve.
Og nå kan jeg gjøre det, nå kan jeg klare det, det handler bare om prioritering.
Jeg ser også frem til å spise middag på verandaen sammen med "trygghet<3", jeg ser frem til å kunne få besøk i MIN leilighet, jeg ser frem til å gå turer, tilbringe kalde høstkvelder med en kopp kakao sammen med noen jeg bryr meg om.
Jeg ser frem til mye..
Livet vil alltid by på opp og nedturer, og noen nedturer vet jeg at kommer til å bryte meg langt ned, det har jeg fått erfart alt og det er ikke på langt nær ferdig enda.
Men akkurat nå ønsker jeg ikke bruke energi på nedturene, jeg sa at jeg trengte en dag eller en uke, og i går var uken min over, fra og med i går skal jeg se fremover frem til neste gang det smeller.
Nyte dagene, nyte gleden og nyte alt rundt meg.
Idag skal jeg skrive under kontrakten med leiligheten, idag skal jeg skrive den viktigste signaturen jeg har skrevet for meg selv noen gang.
Idag starter livet jeg selv skal skrive om.
Idag skal ting falle på plass...
Alt ligger til rette for at hodet mitt kan tenke, kroppen føle og fantasien vandre.
Livet mitt har endret seg totalt siden mai, livet mitt har startet.
Det at jeg tok det steget, valget for meg selv og min fremtid var det beste jeg kunne gjøre.
Klart jeg viste at det kunne bli tøft, skummelt og nytt, men jeg hadde hele tiden god støtte rundt meg på alle kanter.
Mennesker som oppmuntret meg, bygde meg opp og gav meg det jeg trengte i den perioden.
Mennesker som viste at de var glade i meg og stolte.
Det er takket være meg selv og disse menneskene at jeg er kommet så langt som jeg har i dag.
Livet, ja jeg må stoppe opp av og til å spør meg selv hva livet egentlig er?
For i 2 år har livet mitt vært å gå hjemme, tro at jeg er/var syk, at jeg måtte ha hjelp og støtte til alt jeg gjore, alkohol var viktig for å kose seg med, belønne seg med, trøste seg med og bare for å ha noe å gjøre.
Mat laging, handling og planlegging var mitt lille friminutt, da kunne jeg bruke hodet til noe annet enn å gå i vakum.
Være oppe lenge og sove lenge, ikke vite hvordan vær det er ute før jeg bestemmer meg for å gå på butikken.
Mitt liv har vel egentlig stått på vent.
Nå ser jeg på livet som en bok med innledning.
Første siden er skrevet alt, men resten er blankt, livet er slik jeg former det.
Jeg begynner å leke med tanken på å smått starte å jobbe.
Jeg ser frem til å drikke kaffe på verandaen min, gå turer i parken, lese en bok akkurat når jeg ønsker det, høre på den musikken jeg vil høre på og se den filmen jeg ønsker å se.
Livet fremover ser jeg for meg at kommer til å bli kjempe fint.
Sommeren, høsten, vinteren, våren.
Jeg tror jeg kommer til å oppdage mange sider ved meg selv som jeg ikke trodde jeg hadde, jeg kommer til å overraske meg selv på mange måter og jeg kommer til å vokse veldig med det å være alene, ansvarlig for kun meg selv (og Asti) og ta de valgene jeg syns er best for MEG!
Drømmene mine, håpa mine og ønskene mine for fremtiden kommer stadig frem, alltid noe nytt jeg vil gjøre og oppleve.
Og nå kan jeg gjøre det, nå kan jeg klare det, det handler bare om prioritering.
Jeg ser også frem til å spise middag på verandaen sammen med "trygghet<3", jeg ser frem til å kunne få besøk i MIN leilighet, jeg ser frem til å gå turer, tilbringe kalde høstkvelder med en kopp kakao sammen med noen jeg bryr meg om.
Jeg ser frem til mye..
Livet vil alltid by på opp og nedturer, og noen nedturer vet jeg at kommer til å bryte meg langt ned, det har jeg fått erfart alt og det er ikke på langt nær ferdig enda.
Men akkurat nå ønsker jeg ikke bruke energi på nedturene, jeg sa at jeg trengte en dag eller en uke, og i går var uken min over, fra og med i går skal jeg se fremover frem til neste gang det smeller.
Nyte dagene, nyte gleden og nyte alt rundt meg.
Idag skal jeg skrive under kontrakten med leiligheten, idag skal jeg skrive den viktigste signaturen jeg har skrevet for meg selv noen gang.
Idag starter livet jeg selv skal skrive om.
Idag skal ting falle på plass...
Tanker om flytting og planer til helgen.
God morgen alle sammen.
Begynner å bli en vane at jeg er tidelig oppe nå, hvertfall av og til ;)
Nesa er fortsatt ikke min beste venn, men den oppførte seg nokså bra i går heldigvis.
Hvertfall til kvelden kom, da rant det både fra øyner og nese, menmen med rett selskap så overlevde jeg det også..
Nå er det full nedtelling til helgen, skal nemlig en tur til sverige, og ikke bare en liten rask harry tur, men hele helgen <3
Det er da du vet at du har vært lite ute å reist (eller funnet på noe) i ditt liv, når du gleder deg til en helg i sverige slik andre gleder seg til en uke i thailand ;)
Men jeg trenger ikke masse luksus jeg, er glad bare for å se noe nytt, om det er nabo byen eller nabolandet spiller ikke så stor rolle.
Neste uke vil gå til pakking tipper jeg, må få pakket ned alt jeg kan få bruk for den første tiden i leiligheten, og uken etter flytter jeg inn.
Gleder meg bare mer og mer jeg nå, skal bli så deilig å ha noe eget, bestemme selv (det gjør jeg nå også da) når jeg skal sove og stå opp, hva jeg skal ha til middag (hvis jeg husker å spise), hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det.
Sitter også å tenker gjennom hva jeg kan planlegge av mat (ja de som kjenner meg vet at jeg liker å planlegge handleturene mine ;) ) fremover som er billig og godt.
Har en følelse av at det blir mye kylling, koteletter og fisk fremover, sammen med deilig salat<3
Er ikke så vanskelig av meg sånn sett, men det er mange måter man kan variere det på heldigvis så jeg tror ikke jeg blir lei hvis jeg bare planlegger bra.
Det som blir rarest er nok å skal lage mat til bare meg.
Jeg er liksom vant til å tenke mat til to eller flere, og dette tar jeg som oftest på øyemål, men nå må jeg endre det til å lage mat til en (eller to med Asti etter hvert).
Men det skal jeg nok klare å få inn etter hvert.
Imorgen blir det en tur inn til NAV for å søke på forskjellige ting, håper bare de bestemmer seg for å være greie med meg slik at jeg kan slippe den bekymringen.
Hvis ikke må jeg bare ordne det så godt som mulig rett og slett..
Idag er planen rett og slett å pleie formen, må bli frisk til helgen kommer.
Men så er det jo typisk at det skal være strålende sol akkurat den dagen jeg skal slappe av på.
Men det er nok lurest å pakke seg inn, finne frem bok, nesespray og ibux, be til høyere makter om at jeg skal bli frisk også kan jeg heller nyte regnet i helgen ;)
Nå skriver jeg egentlig bare for å skrive, mamma sover, Richard er i byen og jeg er lys våken.
Da er bloggen god å ha.
*trygghet ;) *
Begynner å bli en vane at jeg er tidelig oppe nå, hvertfall av og til ;)
Nesa er fortsatt ikke min beste venn, men den oppførte seg nokså bra i går heldigvis.
Hvertfall til kvelden kom, da rant det både fra øyner og nese, menmen med rett selskap så overlevde jeg det også..
Nå er det full nedtelling til helgen, skal nemlig en tur til sverige, og ikke bare en liten rask harry tur, men hele helgen <3
Det er da du vet at du har vært lite ute å reist (eller funnet på noe) i ditt liv, når du gleder deg til en helg i sverige slik andre gleder seg til en uke i thailand ;)
Men jeg trenger ikke masse luksus jeg, er glad bare for å se noe nytt, om det er nabo byen eller nabolandet spiller ikke så stor rolle.
Neste uke vil gå til pakking tipper jeg, må få pakket ned alt jeg kan få bruk for den første tiden i leiligheten, og uken etter flytter jeg inn.
Gleder meg bare mer og mer jeg nå, skal bli så deilig å ha noe eget, bestemme selv (det gjør jeg nå også da) når jeg skal sove og stå opp, hva jeg skal ha til middag (hvis jeg husker å spise), hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det.
Sitter også å tenker gjennom hva jeg kan planlegge av mat (ja de som kjenner meg vet at jeg liker å planlegge handleturene mine ;) ) fremover som er billig og godt.
Har en følelse av at det blir mye kylling, koteletter og fisk fremover, sammen med deilig salat<3
Er ikke så vanskelig av meg sånn sett, men det er mange måter man kan variere det på heldigvis så jeg tror ikke jeg blir lei hvis jeg bare planlegger bra.
Det som blir rarest er nok å skal lage mat til bare meg.
Jeg er liksom vant til å tenke mat til to eller flere, og dette tar jeg som oftest på øyemål, men nå må jeg endre det til å lage mat til en (eller to med Asti etter hvert).
Men det skal jeg nok klare å få inn etter hvert.
Imorgen blir det en tur inn til NAV for å søke på forskjellige ting, håper bare de bestemmer seg for å være greie med meg slik at jeg kan slippe den bekymringen.
Hvis ikke må jeg bare ordne det så godt som mulig rett og slett..
Idag er planen rett og slett å pleie formen, må bli frisk til helgen kommer.
Men så er det jo typisk at det skal være strålende sol akkurat den dagen jeg skal slappe av på.
Men det er nok lurest å pakke seg inn, finne frem bok, nesespray og ibux, be til høyere makter om at jeg skal bli frisk også kan jeg heller nyte regnet i helgen ;)
Nå skriver jeg egentlig bare for å skrive, mamma sover, Richard er i byen og jeg er lys våken.
Da er bloggen god å ha.
*trygghet ;) *
mandag 18. juni 2012
Vel... hva kan man si?
Vel hva kan man si?
Kvelden i går, natten og dagen i dag har bestått av nesespray, ibux, klenex, x antall liter appelsinjuice og røyk.
Med andre ord, jeg er forkjølet til tusen.
Nesa renner, klør og er tett om hverandre, hodet er tungt og jeg har omtrent 30% hørsel igjen på høyre øre og vil helst grave meg ned under dyna og bli holdt rundt.
Ja også må jeg legge til at nesa mi begynner å bli rød, sår og oven, klenex med balsam funker med andre ord ikke!
Er inne en tur i byen nå, skulle egentlig pakke enda litt mer men endte opp forran datan nok en gang mens lillebror leser i de gamle skoledagbøkene mine.
Om halvannen time blir nok livet litt bedre, da er det ikke så farlig å være syk så lenge jeg får den pleien jeg trenger ;)
Så nå må nesa bare se å tørke inn, nysene mine må bare gi seg og hørselen komme tilbake.
Jeg har ingen planer om at resten av dagen skal gå til sykdom..
Da kan jeg heller ligge rett ut i morgen altså, hører du det forkjølelse?
Se til pokker å gå ut av kroppen min..
Nei tilbake til appelsinjuicen og pakking, håpet er at jeg skal bli ferdig med en eske til i dag, da har jeg bare 10 igjen + kopper og kar..
Siden jeg er så fantastisk lekker i dag må dere heller få et bilde fra 9. klasse, kunne fått friere på døra om jeg legger ut bilder av meg i dag ;)
Kvelden i går, natten og dagen i dag har bestått av nesespray, ibux, klenex, x antall liter appelsinjuice og røyk.
Med andre ord, jeg er forkjølet til tusen.
Nesa renner, klør og er tett om hverandre, hodet er tungt og jeg har omtrent 30% hørsel igjen på høyre øre og vil helst grave meg ned under dyna og bli holdt rundt.
Ja også må jeg legge til at nesa mi begynner å bli rød, sår og oven, klenex med balsam funker med andre ord ikke!
Er inne en tur i byen nå, skulle egentlig pakke enda litt mer men endte opp forran datan nok en gang mens lillebror leser i de gamle skoledagbøkene mine.
Om halvannen time blir nok livet litt bedre, da er det ikke så farlig å være syk så lenge jeg får den pleien jeg trenger ;)
Så nå må nesa bare se å tørke inn, nysene mine må bare gi seg og hørselen komme tilbake.
Jeg har ingen planer om at resten av dagen skal gå til sykdom..
Da kan jeg heller ligge rett ut i morgen altså, hører du det forkjølelse?
Se til pokker å gå ut av kroppen min..
Nei tilbake til appelsinjuicen og pakking, håpet er at jeg skal bli ferdig med en eske til i dag, da har jeg bare 10 igjen + kopper og kar..
søndag 17. juni 2012
fredag 15. juni 2012
Dagen i dag.
Dagen i dag har vært utrolig rar, jeg har egentlig ikke ord som kan beskrive den.
Men jeg får prøve så godt jeg kan hvertfall..
Jeg sliter fortsatt veldig mye, og går i denne berømte boblen min, tankene er ikke her og nå lengere men på alt som har hendt.
Hvorfor, hvordan og hva i helvete skjer, er tanker jeg sitter med, sammen med jeg burde, skulle og kunne gjort.
Ja helt idiotiske tanker men dessverre de jeg har akkurat nå.
Men til tross for alt dette har jeg hatt alt for masse energi i dag, det er som jeg prøvde å forklare mamma før i dag, jeg er som en helium ballong som letter hvis ingen holder meg fast.
Jeg er fjasete, fnisete og bare helt på tryne i dag.
Frustrert er jeg også ;)
Idag har jeg vært på kina resturant med mamma, lillebror og Fredrik.
Kikket litt i byen, kjøpt en bok jeg lenge har hatt lyst på og som endelig var på salg, hele 70% til og med og nå sitter jeg i leiligheten med de små.
Fredrik reiser gry tidlig i morgen og da har jeg hele dagen for meg selv frem til 15.30.
Frem til da tenkte jeg å starte med å pakke ned litt av tingene mine slik at jeg har startet hvertfall.
Er ikke mye å pakke ned, men det er mye å gå gjennom.
Gleder meg masse til å flytte inn i leiligheten, starte livet mitt skikkelig og ikke minst se hvordan ting går fremover ;)
Dette er virkelig den største og mest fornuftige tingen jeg har gjort for meg selv siden jeg gikk fra Fredrik.
Det er først nå jeg kan finne ut hvem JEG er..
Nå er det film og valpekos før det er sofan neste.
Bra jeg trives på sofan i leiligheten ;)
Men jeg får prøve så godt jeg kan hvertfall..
Jeg sliter fortsatt veldig mye, og går i denne berømte boblen min, tankene er ikke her og nå lengere men på alt som har hendt.
Hvorfor, hvordan og hva i helvete skjer, er tanker jeg sitter med, sammen med jeg burde, skulle og kunne gjort.
Ja helt idiotiske tanker men dessverre de jeg har akkurat nå.
Men til tross for alt dette har jeg hatt alt for masse energi i dag, det er som jeg prøvde å forklare mamma før i dag, jeg er som en helium ballong som letter hvis ingen holder meg fast.
Jeg er fjasete, fnisete og bare helt på tryne i dag.
Frustrert er jeg også ;)
Idag har jeg vært på kina resturant med mamma, lillebror og Fredrik.
Kikket litt i byen, kjøpt en bok jeg lenge har hatt lyst på og som endelig var på salg, hele 70% til og med og nå sitter jeg i leiligheten med de små.
Fredrik reiser gry tidlig i morgen og da har jeg hele dagen for meg selv frem til 15.30.
Frem til da tenkte jeg å starte med å pakke ned litt av tingene mine slik at jeg har startet hvertfall.
Er ikke mye å pakke ned, men det er mye å gå gjennom.
Gleder meg masse til å flytte inn i leiligheten, starte livet mitt skikkelig og ikke minst se hvordan ting går fremover ;)
Dette er virkelig den største og mest fornuftige tingen jeg har gjort for meg selv siden jeg gikk fra Fredrik.
Det er først nå jeg kan finne ut hvem JEG er..
Nå er det film og valpekos før det er sofan neste.
Bra jeg trives på sofan i leiligheten ;)
Har fått meg leilighet.
God morgen alle sammen.
Denne natten har vært slitsom på mange måter, igår hadde jeg som nevnt under her endelig litt mer energi, men på kvelden ble det plutselig for mye energi og jeg kom meg ikke i seng før klokken var over 24, sovnet gjore jeg ikke før i halv 1-1 tiden.
Klokken 2:24 så jeg på mobilen første gang, også klokken 3 også ble jeg liggende våken til klokken var 4 og jeg gav opp.
Så her sitter jeg da, lys våken, sulten og klar for å starte dagen.
Aller helst med høy musikk, frokost og deilig kaffe, men av frykt for å vekke huset må jeg nok vente 3 gode timer til før musikken kommer på.
Igår fikk jeg endelig tak i leilighet, så 1. juli flytter jeg ut fra mamma og inn i "egen" leilighet.
Det er en flott loftsleilighet med masse dagslys, stor stue/kjøkken, flott soverom og greit bad.
Liten veranda var det også der som jeg kan pynte opp med blomster og diverse etter hvert.
Leiligheten ligger veldig sentralt til og det er et minutt til både butikk, buss, pizza hus, park og bank.
Den ligger på en kant der jeg kommer nærmere noen venninner og lenger bort fra en del andre, men det ordner jeg alltid på en måte.
Eneste minuset er at den var helt umøbelert, så jeg må finne ut hvordan jeg skal få råd til å kjøpe alt jeg trenger.
Jeg kjenner at dette er veldig skummelt egentlig, hvertfall med tanke på alt som skjer rundt meg for tiden.
Så skal jeg på toppen av det hele flytte totalt for meg selv, til og med Asti blir ikke med i starten siden valpene fortsatt bor hjemme.
Plutselig skal jeg klare meg 100% selv, uten noen å lene meg på i hverdagen.
Eller jeg har jo noen rundt meg, men jeg forventer ikke og kan ikke forvente at de skal stille opp hver dag, og akkurat når jeg trenger de.
Det er jo dette som var målet mitt med å flytte ut fra Fredrik, at jeg skulle finne meg selv å lære meg å takle hverdagen og alt den bringer med seg.
Og det vil jeg uten tvil få gjort dit jeg flytter.
Jeg håper bare at angsten holder seg borte, at jeg skal klare å komme meg på butikken og på bussen.
At jeg skal klare å møte de andre som bor rundt meg der, at jeg skal klare å fungere som en normal person.
Det som bekymrer meg mest er vel om pengene strekker til, leia er ikke dyr, så det er ikke der det ligger, det ligger mer i det at jeg har en sterk angst for å ikke ha penger på konto til en hver tid.
Tilfelle rottefelle liksom.
Men det er også mye jeg ser frem til.
Jeg ser frem til å kunne få overnattingsbesøk ;)
Jeg ser frem til å kunne ha det akkurat slik jeg ønsker å ha det etter hvert, uten at noen skal blande seg inn.
Til å stå opp og nyte en kopp kaffe i fred og ro, sammen med radioen og dagens nyheter på nett.
Til å kunne sette meg på verandaen min med en bok i sola og bare slappe av.
Til å endelig kunne handle inn den maten jeg trenger og bestemme selv hva jeg vil spise hver dag.
Kunne være selvstendig og se at jeg faktisk klarer det.
Men skummelt, det kommer det til å bli.
Men jeg vet at jeg vil klare dette også.
Denne natten har vært slitsom på mange måter, igår hadde jeg som nevnt under her endelig litt mer energi, men på kvelden ble det plutselig for mye energi og jeg kom meg ikke i seng før klokken var over 24, sovnet gjore jeg ikke før i halv 1-1 tiden.
Klokken 2:24 så jeg på mobilen første gang, også klokken 3 også ble jeg liggende våken til klokken var 4 og jeg gav opp.
Så her sitter jeg da, lys våken, sulten og klar for å starte dagen.
Aller helst med høy musikk, frokost og deilig kaffe, men av frykt for å vekke huset må jeg nok vente 3 gode timer til før musikken kommer på.
Igår fikk jeg endelig tak i leilighet, så 1. juli flytter jeg ut fra mamma og inn i "egen" leilighet.
Det er en flott loftsleilighet med masse dagslys, stor stue/kjøkken, flott soverom og greit bad.
Liten veranda var det også der som jeg kan pynte opp med blomster og diverse etter hvert.
Leiligheten ligger veldig sentralt til og det er et minutt til både butikk, buss, pizza hus, park og bank.
Den ligger på en kant der jeg kommer nærmere noen venninner og lenger bort fra en del andre, men det ordner jeg alltid på en måte.
Eneste minuset er at den var helt umøbelert, så jeg må finne ut hvordan jeg skal få råd til å kjøpe alt jeg trenger.
Jeg kjenner at dette er veldig skummelt egentlig, hvertfall med tanke på alt som skjer rundt meg for tiden.
Så skal jeg på toppen av det hele flytte totalt for meg selv, til og med Asti blir ikke med i starten siden valpene fortsatt bor hjemme.
Plutselig skal jeg klare meg 100% selv, uten noen å lene meg på i hverdagen.
Eller jeg har jo noen rundt meg, men jeg forventer ikke og kan ikke forvente at de skal stille opp hver dag, og akkurat når jeg trenger de.
Det er jo dette som var målet mitt med å flytte ut fra Fredrik, at jeg skulle finne meg selv å lære meg å takle hverdagen og alt den bringer med seg.
Og det vil jeg uten tvil få gjort dit jeg flytter.
Jeg håper bare at angsten holder seg borte, at jeg skal klare å komme meg på butikken og på bussen.
At jeg skal klare å møte de andre som bor rundt meg der, at jeg skal klare å fungere som en normal person.
Det som bekymrer meg mest er vel om pengene strekker til, leia er ikke dyr, så det er ikke der det ligger, det ligger mer i det at jeg har en sterk angst for å ikke ha penger på konto til en hver tid.
Tilfelle rottefelle liksom.
Men det er også mye jeg ser frem til.
Jeg ser frem til å kunne få overnattingsbesøk ;)
Jeg ser frem til å kunne ha det akkurat slik jeg ønsker å ha det etter hvert, uten at noen skal blande seg inn.
Til å stå opp og nyte en kopp kaffe i fred og ro, sammen med radioen og dagens nyheter på nett.
Til å kunne sette meg på verandaen min med en bok i sola og bare slappe av.
Til å endelig kunne handle inn den maten jeg trenger og bestemme selv hva jeg vil spise hver dag.
Kunne være selvstendig og se at jeg faktisk klarer det.
Men skummelt, det kommer det til å bli.
Men jeg vet at jeg vil klare dette også.
torsdag 14. juni 2012
En bedre dag.
Idag har det endelig vært en bedre dag igjen.
Jeg har ikke hatt noen fastsatte avtaler og kunne derfor sove så lenge kroppen min trengte det.
Selv om jeg slet lenge med å sovne i går, og hadde en ganske tøff start på natten klarte jeg å få inn noen gode timer på øyet.
Noen mareritt men også noen fine og trygge drømmer, og det er de jeg fortsatt husker.
Jeg har vært på kaffesladder hos nabo venninnen min og guttungen.
Jeg sier det igjen, barnelatter kan virkelig kurere alt!
Så var det hjem for å lage noe mat til ungene som kom hjem fra skole.
Mamma ligger rett ut med forkjølelse/influensa så jeg påtok meg middagen i dag.
Idag ble det taco til de, det slår jo alltid an ;)
Nå er det meste ryddet inn, og jeg sitter å vurderer hvordan jeg kan overtale en av de 3 til å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det siste ;)
Det er nemelig det værste jeg vet å gjøre, det å brette klær hehe men hos andre blir det plutselig gøy, merkelig nok..
Senere i dag skal jeg på visning på en leilighet, kjenner at jeg lengter etter å være alene nå.
Missforstå meg rett altså, det er koselig å bo hjemme hos mamma og ungene igjen, men jeg er voksen, jeg har mine ting å stri med og jeg vil starte livet.
Det kan jeg liksom ikke gjøre her hjemme.
Så jeg håper bare den leiligheten er noe jeg kan trives i, og at jeg liker den.
Den ligger sentralt til heldigvis og det er kort vei til både butikker og buss, det er muligheter for masse angsttrening med andre ord.
Eneste minuset er at den ligger på en kant der jeg har få venner, men det ordner seg jo det også..
Men jeg vet ingen ting om den enda, om det er lov med hund, hvordan den ser ut og slikt, så jeg får vente å se til klokken 20.
Imorgen er det inn til byen for å passe valper helgen gjennom, skal bli godt med noen dager 100% alene kjenner jeg nå, slik at jeg kan tenke bare på meg selv (og valpene).
Akkurat det jeg trenger nå tror jeg..
Nå tenkte jeg å pleie meg selv litt, ansiktsmaske, sminke, ordne håret og ta på noe fint tøy.
Man føler seg så mye bedre når man steller seg litt.
Det er deilig å kjenne at energien er tilbake i kroppen min, om så bare for i dag skal det nytes..
Jeg har ikke hatt noen fastsatte avtaler og kunne derfor sove så lenge kroppen min trengte det.
Selv om jeg slet lenge med å sovne i går, og hadde en ganske tøff start på natten klarte jeg å få inn noen gode timer på øyet.
Noen mareritt men også noen fine og trygge drømmer, og det er de jeg fortsatt husker.
Jeg har vært på kaffesladder hos nabo venninnen min og guttungen.
Jeg sier det igjen, barnelatter kan virkelig kurere alt!
Så var det hjem for å lage noe mat til ungene som kom hjem fra skole.
Mamma ligger rett ut med forkjølelse/influensa så jeg påtok meg middagen i dag.
Idag ble det taco til de, det slår jo alltid an ;)
Nå er det meste ryddet inn, og jeg sitter å vurderer hvordan jeg kan overtale en av de 3 til å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det siste ;)
Det er nemelig det værste jeg vet å gjøre, det å brette klær hehe men hos andre blir det plutselig gøy, merkelig nok..
Senere i dag skal jeg på visning på en leilighet, kjenner at jeg lengter etter å være alene nå.
Missforstå meg rett altså, det er koselig å bo hjemme hos mamma og ungene igjen, men jeg er voksen, jeg har mine ting å stri med og jeg vil starte livet.
Det kan jeg liksom ikke gjøre her hjemme.
Så jeg håper bare den leiligheten er noe jeg kan trives i, og at jeg liker den.
Den ligger sentralt til heldigvis og det er kort vei til både butikker og buss, det er muligheter for masse angsttrening med andre ord.
Eneste minuset er at den ligger på en kant der jeg har få venner, men det ordner seg jo det også..
Men jeg vet ingen ting om den enda, om det er lov med hund, hvordan den ser ut og slikt, så jeg får vente å se til klokken 20.
Imorgen er det inn til byen for å passe valper helgen gjennom, skal bli godt med noen dager 100% alene kjenner jeg nå, slik at jeg kan tenke bare på meg selv (og valpene).
Akkurat det jeg trenger nå tror jeg..
Nå tenkte jeg å pleie meg selv litt, ansiktsmaske, sminke, ordne håret og ta på noe fint tøy.
Man føler seg så mye bedre når man steller seg litt.
Det er deilig å kjenne at energien er tilbake i kroppen min, om så bare for i dag skal det nytes..
onsdag 13. juni 2012
Min historie om seksuelt overgrep.
Jeg var ikke blitt 14 år en gang, jeg var fortsatt bare et barn, et barn som var på vei til å bli en ungdom og alt det innebærer.
Jeg så på verden som et trygt sted, jeg så på damer og menn som snille, jeg så på kjærlighet som noe spesielt og jeg hadde så vidt begynt å tenke på sex og nærhet.
Jeg var et barn på vei til å bli en ungdom.
Dette ødela du!
Jeg var hjemme alene, nøt friheten jeg hadde fått og hadde det fint.
Jeg husker at det var overskyet men at solen tittet så smått frem, jeg følte meg som en rebell der jeg satt å røykte på stua.
Tenk det, jeg røyket innendørs selv om jeg viste at mamma og Øystein hatet det, jeg hadde også stjelt noen sjokoladebiter fra skapet.
Dette var mine største bekymringer, dette var spenning og dette var barnslig ungdommelig utagering selv om ingen ville merke det.
Dette var ikke noen bekymring etter den dagen, jeg hadde andre ting å frykte.
Du kom på besøk helt uventet, jeg gikk først ut i gangen å låste døra før jeg viste at det var deg, så gikk jeg ut på verandaen for å se hvem det var.
Jeg så at det var deg og sa at det ikke var noen hjemme og at du måtte kjøre dit de var.
Du ville vente hos meg imenst, det var bedre sa du.
Dette er første gangen jeg kan huske at jeg kjente på det jeg nå vet at er angst.
Jeg låste opp døra mens kroppen skrek <ikke gjør det>.
Jeg angrer på at jeg ikke lyttet til kroppen min den dagen, hvordan hadde livet vært nå hvis jeg hadde lyttet og vært sterkere?
Du kom inn og jeg ble rastløs.
Jeg begynte å rydde litt uorganisert i huset med deg hakk i hel.
Det luktet sterkt av tobakk og noe søtt når du gikk forbi meg, det luktet også gammel svette.
På kjøkkenet tok du tak i meg for første gang, under døra la du de tørre, skittende hendene dine rundt livet mitt og trakk meg inntil deg.
Jeg frøs til is, kroppen stivnet og hodet tenkte bare på en ting <LØP, kom deg ut>.
Du snakket til meg, sa ting som at jeg var deilig, sexy og hadde fine former.
Du holdt meg hardt inntil deg, og jeg måtte bruke makt for å komme meg bort, det hele tok sikkert under et minutt, men for meg tok dette bort tilliten.
Jeg gikk ut i gangen for å ta en telefon til pappa, til noen, til hvem som helst.
Jeg ville si i fra at du var der til noen.
Tårene presset på men jeg bet de i meg.
Du kom ut å tok på deg en sko, jeg ble lettet og tenkte at du skulle gå.
Du ble stående å se på meg!
Pappa tok telefonen å jeg fikk sagt noe som at jeg hadde besøk av deg, at du var der og at mamma og de ikke var hjemme.
Jeg håpet han ville forstå hva jeg snakket om, men han forsto ikke.
Jeg satt igjen med deg, alene, i huset jeg en gang var trygg i!
Jeg husker han la på, jeg husker at munnen ble tørr, at jeg svettet, at jeg letet etter utveier.
Men jeg kunne jo ikke være uhøffelig mot deg, jeg kunne jo ikke be deg gå.
Jeg var jo en snill pike som var lært til å varte opp gjestene våre, lært til å ikke være frekk, være høflig med de som var voksene.
Du sto fortsatt å så på meg.
Du tok tak rundt meg en gang til, denne gangen med en hånd rundt midjen min og en på baken.
Det luktet fortsatt tobakk, søtt og svette av deg, jeg så at du ikke hadde tatt sjegget på noen dager, sikkert ikke dusjet heller.
Du så på meg mens du holdt meg å sa at jeg ikke måtte være redd.
Du var ingen voldtektsmann, du sa ting som at jeg var så deilig å se på, at du ble kåt av meg, at jeg var blitt en vakker ung dame.
Du kløp meg i rumpa og jeg hørte at pusten din endret seg.
Jeg var redd!
Jeg gikk inn å satt meg i stolen, hvorfor jeg ikke bare løp ut vet jeg ikke.
Du satt deg i sofan og rullet en røyk.
Spurte om jeg ville ha, jeg sa ja takk.
<Under samme tak> sto på TV, solen tittet frem ute men jeg la ikke lengere merke til det.
Pus ville ikke ligge på fanget ditt og hoppet over til meg, merket han at jeg var redd?
Du lente deg mot meg for å klappe pus, pus ville ikke bli klappet av deg så han hoppet bort.
Du fortsatte å klappe der pus hadde vært, først på magen min, så gikk hånden din lengere ned.
Du strøk hardere nå, på låret mitt, på innsiden av låret mitt og opp mellom beina mine.
Jeg burde stoppet deg, jeg burde slått deg, sparket deg eller noe.
Jeg burde gjort NOE, men jeg klarte det ikke, jeg klarte ikke reagere.
Satt bare å så på TV uten at jeg husker hva jeg så.
Du kneppet opp knappen i dongeribuksen min, strøk meg litt der knappen hadde vært og prøvde å lirke fingeren under trusa mi.
Jeg tenkte bare <nå voldtar han meg, nå blir jeg voldtatt, bare ikke mamma kommer hjem>.
Døra gikk opp, og plutselig sto to nabovenner i stua, lurte på om jeg ville være med å ta en røyk.
Jeg nikket og løp ut, sko trengte jeg ikke, jeg løp på sokkene.
Jeg husker ikke om jeg løp eller gikk ned, men når jeg kom til hønsehuset brøt jeg sammen.
Venninnen min spurte hva det var, jeg klarte ikke si noe, hun spurte om han hadde gjort noe med meg, jeg nikket.
Jeg ble med de hjem, jeg husker ikke hvem andre som var der eller hva som hendte videre.
Jeg husker jeg ble hentet, men ikke av hvem.
Hjemme sto det politi, jeg tror det var en stor og en liten bil men jeg husker ikke, jeg så bare bilen til deg.
Jeg kom inn, du gråt, mamma var stram i masken og politiet så medfølende på meg.
Jeg ble ført ned på rommet mitt for å bli avhørt.
De tok deg med.
--------------
Dette er 9 år siden, det er 9 år siden du tok fra meg ungdomstiden min.
9 år siden det å røyke inne var min største bekymring.
9 år siden jeg brått ble voksen og lærte meg at ikke alle rundt meg vil meg godt.
9 år siden du tok fra meg så mye.
Jeg gikk fra å være en sprudlende, litt utagerende og positiv 13 år gammel jente, til å bli en som kledde seg i alt for store klær, måtte hentes på skolen fordi jeg fikk panikk, ønsket å ta livet mitt, ble redd og startet med selvskading for alvor..
Du tok fra meg så forbanna mye, du har ødleagt så mye.
Jeg kan fortsatt ikke huske mesteparten av 9. og 10. klasse, jeg kan ikke huske mye av reaksjonene jeg har blitt fortalt at jeg hadde.
Men jeg kan huske den søte lukten, lukten og synet av blod, fjeset ditt, bilen din og frykten.
Dette er 9 år siden, og fordi jeg brukte så mye krefter på å fornekte alt, være sterk og late som at alt var bra sitter jeg enda å sliter med dette.
Dette har fortsatt et vis overtak over min følelse rundt nærhet og menn.
Dette har vært med på å gjøre at jeg har slitt med angst og depresjoner, ja ikke minst selvskading i mange år.
Dette har gjort at jeg ikke tenker "normalt" når det kommer til sex, nærhet, omsorg og menn.
Jeg var et uskyldig barn, uten alvorlige bekymringer, søsteren til sønnen din.
Du endret meg for alltid, du tok fra meg så mye og du påførte meg så store smerter.
Men for å en gang komme videre har jeg tilgitt deg, men jeg glemmer det aldri.
Men jeg må tilgi for å kunne se deg, for å kunne gå forbi deg på gaten, for å få kontrollen tilbake.
Du var og er syk, du innser ikke hva du har gjort og kommer aldri til å gjøre det!
Dette virker kanskje ikke så alvorlig ut for noen, noen vil kanskje mene at jeg har lagt for mye i det, at det var uskyldig og at det ikke skulle påvirket meg så mye som det har.
Det er eventuelt deres meninger.
For meg var dette det største tillitsbruddet jeg har opplevd, for meg var dette alvorlig, for meg har dette ødelagt mye.
Jeg er ikke et offer, jeg er en overlevende!
Jeg så på verden som et trygt sted, jeg så på damer og menn som snille, jeg så på kjærlighet som noe spesielt og jeg hadde så vidt begynt å tenke på sex og nærhet.
Jeg var et barn på vei til å bli en ungdom.
Dette ødela du!
Jeg var hjemme alene, nøt friheten jeg hadde fått og hadde det fint.
Jeg husker at det var overskyet men at solen tittet så smått frem, jeg følte meg som en rebell der jeg satt å røykte på stua.
Tenk det, jeg røyket innendørs selv om jeg viste at mamma og Øystein hatet det, jeg hadde også stjelt noen sjokoladebiter fra skapet.
Dette var mine største bekymringer, dette var spenning og dette var barnslig ungdommelig utagering selv om ingen ville merke det.
Dette var ikke noen bekymring etter den dagen, jeg hadde andre ting å frykte.
Du kom på besøk helt uventet, jeg gikk først ut i gangen å låste døra før jeg viste at det var deg, så gikk jeg ut på verandaen for å se hvem det var.
Jeg så at det var deg og sa at det ikke var noen hjemme og at du måtte kjøre dit de var.
Du ville vente hos meg imenst, det var bedre sa du.
Dette er første gangen jeg kan huske at jeg kjente på det jeg nå vet at er angst.
Jeg låste opp døra mens kroppen skrek <ikke gjør det>.
Jeg angrer på at jeg ikke lyttet til kroppen min den dagen, hvordan hadde livet vært nå hvis jeg hadde lyttet og vært sterkere?
Du kom inn og jeg ble rastløs.
Jeg begynte å rydde litt uorganisert i huset med deg hakk i hel.
Det luktet sterkt av tobakk og noe søtt når du gikk forbi meg, det luktet også gammel svette.
På kjøkkenet tok du tak i meg for første gang, under døra la du de tørre, skittende hendene dine rundt livet mitt og trakk meg inntil deg.
Jeg frøs til is, kroppen stivnet og hodet tenkte bare på en ting <LØP, kom deg ut>.
Du snakket til meg, sa ting som at jeg var deilig, sexy og hadde fine former.
Du holdt meg hardt inntil deg, og jeg måtte bruke makt for å komme meg bort, det hele tok sikkert under et minutt, men for meg tok dette bort tilliten.
Jeg gikk ut i gangen for å ta en telefon til pappa, til noen, til hvem som helst.
Jeg ville si i fra at du var der til noen.
Tårene presset på men jeg bet de i meg.
Du kom ut å tok på deg en sko, jeg ble lettet og tenkte at du skulle gå.
Du ble stående å se på meg!
Pappa tok telefonen å jeg fikk sagt noe som at jeg hadde besøk av deg, at du var der og at mamma og de ikke var hjemme.
Jeg håpet han ville forstå hva jeg snakket om, men han forsto ikke.
Jeg satt igjen med deg, alene, i huset jeg en gang var trygg i!
Jeg husker han la på, jeg husker at munnen ble tørr, at jeg svettet, at jeg letet etter utveier.
Men jeg kunne jo ikke være uhøffelig mot deg, jeg kunne jo ikke be deg gå.
Jeg var jo en snill pike som var lært til å varte opp gjestene våre, lært til å ikke være frekk, være høflig med de som var voksene.
Du sto fortsatt å så på meg.
Du tok tak rundt meg en gang til, denne gangen med en hånd rundt midjen min og en på baken.
Det luktet fortsatt tobakk, søtt og svette av deg, jeg så at du ikke hadde tatt sjegget på noen dager, sikkert ikke dusjet heller.
Du så på meg mens du holdt meg å sa at jeg ikke måtte være redd.
Du var ingen voldtektsmann, du sa ting som at jeg var så deilig å se på, at du ble kåt av meg, at jeg var blitt en vakker ung dame.
Du kløp meg i rumpa og jeg hørte at pusten din endret seg.
Jeg var redd!
Jeg gikk inn å satt meg i stolen, hvorfor jeg ikke bare løp ut vet jeg ikke.
Du satt deg i sofan og rullet en røyk.
Spurte om jeg ville ha, jeg sa ja takk.
<Under samme tak> sto på TV, solen tittet frem ute men jeg la ikke lengere merke til det.
Pus ville ikke ligge på fanget ditt og hoppet over til meg, merket han at jeg var redd?
Du lente deg mot meg for å klappe pus, pus ville ikke bli klappet av deg så han hoppet bort.
Du fortsatte å klappe der pus hadde vært, først på magen min, så gikk hånden din lengere ned.
Du strøk hardere nå, på låret mitt, på innsiden av låret mitt og opp mellom beina mine.
Jeg burde stoppet deg, jeg burde slått deg, sparket deg eller noe.
Jeg burde gjort NOE, men jeg klarte det ikke, jeg klarte ikke reagere.
Satt bare å så på TV uten at jeg husker hva jeg så.
Du kneppet opp knappen i dongeribuksen min, strøk meg litt der knappen hadde vært og prøvde å lirke fingeren under trusa mi.
Jeg tenkte bare <nå voldtar han meg, nå blir jeg voldtatt, bare ikke mamma kommer hjem>.
Døra gikk opp, og plutselig sto to nabovenner i stua, lurte på om jeg ville være med å ta en røyk.
Jeg nikket og løp ut, sko trengte jeg ikke, jeg løp på sokkene.
Jeg husker ikke om jeg løp eller gikk ned, men når jeg kom til hønsehuset brøt jeg sammen.
Venninnen min spurte hva det var, jeg klarte ikke si noe, hun spurte om han hadde gjort noe med meg, jeg nikket.
Jeg ble med de hjem, jeg husker ikke hvem andre som var der eller hva som hendte videre.
Jeg husker jeg ble hentet, men ikke av hvem.
Hjemme sto det politi, jeg tror det var en stor og en liten bil men jeg husker ikke, jeg så bare bilen til deg.
Jeg kom inn, du gråt, mamma var stram i masken og politiet så medfølende på meg.
Jeg ble ført ned på rommet mitt for å bli avhørt.
De tok deg med.
--------------
Dette er 9 år siden, det er 9 år siden du tok fra meg ungdomstiden min.
9 år siden det å røyke inne var min største bekymring.
9 år siden jeg brått ble voksen og lærte meg at ikke alle rundt meg vil meg godt.
9 år siden du tok fra meg så mye.
Jeg gikk fra å være en sprudlende, litt utagerende og positiv 13 år gammel jente, til å bli en som kledde seg i alt for store klær, måtte hentes på skolen fordi jeg fikk panikk, ønsket å ta livet mitt, ble redd og startet med selvskading for alvor..
Du tok fra meg så forbanna mye, du har ødleagt så mye.
Jeg kan fortsatt ikke huske mesteparten av 9. og 10. klasse, jeg kan ikke huske mye av reaksjonene jeg har blitt fortalt at jeg hadde.
Men jeg kan huske den søte lukten, lukten og synet av blod, fjeset ditt, bilen din og frykten.
Dette er 9 år siden, og fordi jeg brukte så mye krefter på å fornekte alt, være sterk og late som at alt var bra sitter jeg enda å sliter med dette.
Dette har fortsatt et vis overtak over min følelse rundt nærhet og menn.
Dette har vært med på å gjøre at jeg har slitt med angst og depresjoner, ja ikke minst selvskading i mange år.
Dette har gjort at jeg ikke tenker "normalt" når det kommer til sex, nærhet, omsorg og menn.
Jeg var et uskyldig barn, uten alvorlige bekymringer, søsteren til sønnen din.
Du endret meg for alltid, du tok fra meg så mye og du påførte meg så store smerter.
Men for å en gang komme videre har jeg tilgitt deg, men jeg glemmer det aldri.
Men jeg må tilgi for å kunne se deg, for å kunne gå forbi deg på gaten, for å få kontrollen tilbake.
Du var og er syk, du innser ikke hva du har gjort og kommer aldri til å gjøre det!
Dette virker kanskje ikke så alvorlig ut for noen, noen vil kanskje mene at jeg har lagt for mye i det, at det var uskyldig og at det ikke skulle påvirket meg så mye som det har.
Det er eventuelt deres meninger.
For meg var dette det største tillitsbruddet jeg har opplevd, for meg var dette alvorlig, for meg har dette ødelagt mye.
Jeg er ikke et offer, jeg er en overlevende!
tirsdag 12. juni 2012
Fin avslutning på kvelden.
Ikveld har jeg vært med Sunniva på skoleavslutning noe som ble en fin kveld.
Det var deilig å komme seg ut litt og få tankene over på noe annet for en stund, og ingen ting gleder mer enn barnelatter..
Tenkt det, lille jenta vår skal opp i 6. klasse.
Tiden går så alt for fort, skulle ønske de kunne stoppe opp litt å fortsette å være barn.
Men desverre blir de voksene tidsnok.
Det var hvertfall veldig koselig, grilling, sang og natursti.
Hyggelig selskap og solen som gløttet forsiktig frem noen ganger.
En fin avslutning på skoleåret og kvelden.
Imorgen skal jeg møte jentene for lunch i byen før det blir en liten snarvisitt til valpene også skal jeg møte en kompis litt senere.
Jeg er redd jeg har for mange avtaler i tiden som kommer og at det bare vil gjøre meg mer sliten, men jeg må bare være rundt folk å få tankene litt bort.
Torsdag har jeg ingen planer så da kommer nok tankene for fult igjen.
Det er når jeg er alene det er værst, og nettene.
Det er tungt når kvelden kommer og jeg kryper under dyna, når alt jeg ønsker er å bli holdt rundt slik at jeg føler meg trygg, strøket på og høre at alt vil gå bra.
Men istede ligger jeg helt alene med tankene, og jeg må ta tak i hver tanke som kommer for å få til å sove til slutt.
Når jeg først sovner har jeg hatt mye mareritt, den typen som gjør at du våkner gjennomvåt av svette og ser for deg hele drømmen på nytt selv når du er våken.
Når du sliter med å roe deg ned å slappe av.
Men jeg har mine metoder for å komme over det også, jeg sovner til slutt en gang.
Imorgen skal jeg hvertfall gjøre alt jeg kan for at det skal bli en fin dag, en så fin dag som mulig til tross for alt som har hendt.
Jeg håper dere alle sammen får en fin natt med masse god søvn, og at dere får en flott Onsdag.
Det var deilig å komme seg ut litt og få tankene over på noe annet for en stund, og ingen ting gleder mer enn barnelatter..
Tenkt det, lille jenta vår skal opp i 6. klasse.
Tiden går så alt for fort, skulle ønske de kunne stoppe opp litt å fortsette å være barn.
Men desverre blir de voksene tidsnok.
Det var hvertfall veldig koselig, grilling, sang og natursti.
Hyggelig selskap og solen som gløttet forsiktig frem noen ganger.
En fin avslutning på skoleåret og kvelden.
Imorgen skal jeg møte jentene for lunch i byen før det blir en liten snarvisitt til valpene også skal jeg møte en kompis litt senere.
Jeg er redd jeg har for mange avtaler i tiden som kommer og at det bare vil gjøre meg mer sliten, men jeg må bare være rundt folk å få tankene litt bort.
Torsdag har jeg ingen planer så da kommer nok tankene for fult igjen.
Det er når jeg er alene det er værst, og nettene.
Det er tungt når kvelden kommer og jeg kryper under dyna, når alt jeg ønsker er å bli holdt rundt slik at jeg føler meg trygg, strøket på og høre at alt vil gå bra.
Men istede ligger jeg helt alene med tankene, og jeg må ta tak i hver tanke som kommer for å få til å sove til slutt.
Når jeg først sovner har jeg hatt mye mareritt, den typen som gjør at du våkner gjennomvåt av svette og ser for deg hele drømmen på nytt selv når du er våken.
Når du sliter med å roe deg ned å slappe av.
Men jeg har mine metoder for å komme over det også, jeg sovner til slutt en gang.
Imorgen skal jeg hvertfall gjøre alt jeg kan for at det skal bli en fin dag, en så fin dag som mulig til tross for alt som har hendt.
Jeg håper dere alle sammen får en fin natt med masse god søvn, og at dere får en flott Onsdag.
Kroppen sin kraft.
Det er ganske merkelig egentlig hvordan kroppen er satt sammen og fungerer.
Den klarer å holde ting gående, holde oppe fasaden og smilet selv om ting ikke er bra.
Den får meg til å gjøre og si det som må til og den klarer å holde seg sterk.
Helt frem til jeg er alene, og kan slappe av.
Da er det gjort, da raser alt av fasade sammen og kroppen reagerer på alt som skjer.
De reaksjonene som kan komme er skremmende, det er da jeg innser hvor mye krefter det er i kroppen min og hvor liten kontroll jeg faktisk har over den.
Oppkast som kommer på sekundet, det føles som jeg ikke rekker å komme meg på badet, men samtidig rekker jeg det akkurat.
Krampgråt som er så sterk at det kjennes ut som jeg skal kolapse, men kroppen klarer å fortsette.
Sjelvinger som får meg til å bli redd fordi det er så kraftig.
Kroppen reagerer på alle måter samtidig når den først setter i gang.
Det er forferdelig mens det står på, men det er så utrolig nødvendig.
Og ikke minst er det deilig når det gir seg, når jeg endelig kan puste igjen og kjenner at kroppen slapper litt mer av, hodet er tomt og det bare er stille tårer som renner..
Etter hvert forsvinner de også for en stund, og jeg er igjen sterk nok til å sette opp fasaden frem til neste gang jeg får mulighet til å reagere igjen.
Jeg er 100% meg selv og ærlig på bloggen, noen ganger for personlig vil noen si, men jeg gir ikke dere lesere alt selv om det kan virke slik.
Men jeg syns det er viktig å få frem at jeg også går i kjelleren, at selv om jeg har vært på min rosa sky lenge nå så er det noe som kan bryte ned alt sammen.
Men det at jeg faller sammen nå betyr ikke at jeg er tilbake som deprimert, det jeg sitter oppi nå er en situasjon som alle ville reagert kraftig på, og vi reagerer heldigvis på hver vår måte.
Men når det er noe som stikker så dypt, noe som gjør så vondt, noe som vil påvirke fremtiden min så mye som det dette gjør så hadde det vært unaturlig å ikke reagere..
Tross alt så er det bra at jeg klarer å reagere med følelser oppi dette.
Hadde dette vært for 4 månder siden hadde jeg sittet med kniven i hånda og fått ut følelsene på den måten, sånn sett har jeg kommet langt.
Jeg skal ikke skryte på meg at tanken ikke har slått meg, for det har den.
Trangen til selvskading har ikke vært så sterk siden Februar.
Men jeg vil ikke velge den lette veien, jeg vil ikke havne i den onde sirkelen nok en gang og viktigst av alt vil jeg ikke såre, skuffe og skremme de nærmeste rundt meg.
Jeg vil ikke finne på å gjøre noe slikt med barn i hus, de skal få lov til å være barn så lenge som mulig uten å måtte ha slike ting nært på seg.
Jeg holder meg unna, og jeg er utrolig stolt av meg selv for at jeg faktisk klarer det!
Den klarer å holde ting gående, holde oppe fasaden og smilet selv om ting ikke er bra.
Den får meg til å gjøre og si det som må til og den klarer å holde seg sterk.
Helt frem til jeg er alene, og kan slappe av.
Da er det gjort, da raser alt av fasade sammen og kroppen reagerer på alt som skjer.
De reaksjonene som kan komme er skremmende, det er da jeg innser hvor mye krefter det er i kroppen min og hvor liten kontroll jeg faktisk har over den.
Oppkast som kommer på sekundet, det føles som jeg ikke rekker å komme meg på badet, men samtidig rekker jeg det akkurat.
Krampgråt som er så sterk at det kjennes ut som jeg skal kolapse, men kroppen klarer å fortsette.
Sjelvinger som får meg til å bli redd fordi det er så kraftig.
Kroppen reagerer på alle måter samtidig når den først setter i gang.
Det er forferdelig mens det står på, men det er så utrolig nødvendig.
Og ikke minst er det deilig når det gir seg, når jeg endelig kan puste igjen og kjenner at kroppen slapper litt mer av, hodet er tomt og det bare er stille tårer som renner..
Etter hvert forsvinner de også for en stund, og jeg er igjen sterk nok til å sette opp fasaden frem til neste gang jeg får mulighet til å reagere igjen.
Jeg er 100% meg selv og ærlig på bloggen, noen ganger for personlig vil noen si, men jeg gir ikke dere lesere alt selv om det kan virke slik.
Men jeg syns det er viktig å få frem at jeg også går i kjelleren, at selv om jeg har vært på min rosa sky lenge nå så er det noe som kan bryte ned alt sammen.
Men det at jeg faller sammen nå betyr ikke at jeg er tilbake som deprimert, det jeg sitter oppi nå er en situasjon som alle ville reagert kraftig på, og vi reagerer heldigvis på hver vår måte.
Men når det er noe som stikker så dypt, noe som gjør så vondt, noe som vil påvirke fremtiden min så mye som det dette gjør så hadde det vært unaturlig å ikke reagere..
Tross alt så er det bra at jeg klarer å reagere med følelser oppi dette.
Hadde dette vært for 4 månder siden hadde jeg sittet med kniven i hånda og fått ut følelsene på den måten, sånn sett har jeg kommet langt.
Jeg skal ikke skryte på meg at tanken ikke har slått meg, for det har den.
Trangen til selvskading har ikke vært så sterk siden Februar.
Men jeg vil ikke velge den lette veien, jeg vil ikke havne i den onde sirkelen nok en gang og viktigst av alt vil jeg ikke såre, skuffe og skremme de nærmeste rundt meg.
Jeg vil ikke finne på å gjøre noe slikt med barn i hus, de skal få lov til å være barn så lenge som mulig uten å måtte ha slike ting nært på seg.
Jeg holder meg unna, og jeg er utrolig stolt av meg selv for at jeg faktisk klarer det!
mandag 11. juni 2012
Til alle dere som sliter.
Dette innlegget har vært lagret lenge, og det passer virkelig best å publisere nå.
Dette er til alle dere som sliter, til alle dere som føler at livet er vanskelig, til deg som skader deg selv, du som er redd for å gå ut døra og du som gråter deg i søvn!
Dette er til DEG, til MEG og til OSS!
Jeg ser ut i fra søker statistikken min at mange kommer inn på bloggen ved å søke om overgrep, senskader, selvskading, angst og depresjon.
Det syns jeg er utrolig leit å se, at det er så mange som søker opplysninger om disse tingene, for dette er noe jeg skulle ønske at folk slapp å skulle lese om.
Men dessverre er det ikke slik, det er alt for mange som sliter med disse tingene, mørketallene er store dessverre..
Ukentlig mottar jeg mail fra dere lesere der dere forteller deres historier, ber om råd eller hjelp på forskjellige områder.
Jeg er ingen lege eller psykolog, men jeg vil gjerne hjelpe dere så godt jeg kan med den kunnskapen jeg sitter inne med.
De som kjenner meg eller har fulgt bloggene mine gjennom de siste åra vet hva jeg har vært gjennom.
De nærmeste rundt meg vet hvor langt nede jeg har vært og hvor langt jeg har klart å komme.
Det jeg prøver å si er at det er mulig, det er mulig å få det bra selv om du er lengst nede, det er mulig å få det bra selv om livet ser mørkere enn mørkest ut.
Jeg har ingen fasit på hvordan, fordi det finnes ingen fasit.
Fasiten er det du som sitter på, for hver og en av oss har vår egen fasit på livet, det gjelder bare å finne den dypt inni deg.
Det jeg kan si er at det har vært en lang, tøff og vanskelig vei å gå.
Jeg har ofte blitt satt ti hakk tilbake, jeg har falt av hesten men valgt å sette meg opp på den igjen.
Det har vært blod og tårer, mange rundt meg har vært bekymret og redde for meg.
Men jeg har alltid hatt støtte, jeg har alltid hatt noen som kunne se på meg når ting var tøft.
Jeg har vært helt i kjelleren, der jeg følte at det å ta livet mitt var det eneste rette, der jeg tenkte på det dag og natt.
Jeg har sittet med kniven i hånden og skadet meg selv, fordi jeg følte at jeg fortjente det.
Jeg har nektet å spise, og jeg har spist for mye, kun for å straffe meg selv på den ene eller andre måten.
Jeg har brukt alkohol for å rømme fra problemene mine, ja til og med narkotiske stoffer har jeg rotet meg bort i, i håp om at alt skulle bli bedre.
Men det er ikke det som har vært svaret mitt, selvskadingen har bare gjort det værre på lang sikt, selvmord ville skadet flere enn det hadde gjort godt.
Mat skal ikke brukes som trøst, straff eller kos på den måten jeg gjorde.
Og alkohol å narkotika vil aldri gjøre at smertene forsvinner!!!
Så hvis du sitter der jeg satt, hvis du ser mørkt på livet, straffer deg selv eller ikke ser noen fremtid for deg selv.
Ikke gi opp, ikke prøv å rømme fra problemene dine, for de kan du ikke rømme fra, de sitter i kroppen din, i underbevistheten din, de vil alltid følge deg frem til du selv er tøff nok til å face det!
Det vil ikke bli lett, det tøffeste du kan gjøre er å stille opp for deg selv og velge å gå mot livet og ikke bort fra det.
Men det er også det beste du vil oppleve noen gang, det å kunne se tilbake på hvor langt du har kommet.
Det å se hvor sterk du er!
For du er sterk, du har en styrke i deg som kan overvinne alt.
Du må bare ta tak i styrken din, jobbe med den og ikke mot den.
Bruke den på en positiv måte, allier deg MED den!
Stol på meg når jeg sier at hvis du tar opp kampen for å bli frisk, komme ut av selvskading, angst, depresjoner, komme over overgrep og vonde traumer så vil du vinne!
Jeg lover deg at du vil klare det!!!
Dette innlegget har vært lagret lenge, og det passer virkelig best å publisere nå.
Dette er til alle dere som sliter, til alle dere som føler at livet er vanskelig, til deg som skader deg selv, du som er redd for å gå ut døra og du som gråter deg i søvn!
Dette er til DEG, til MEG og til OSS!
Min vekt historie.
Jeg våger meg endelig til å fortelle hele min slankehistorie gjennom det siste året.
Det hele startet med at jeg innså at jeg måtte gjøre noe.
Jeg var langt i fra fornøyd med meg selv, selvtilliten var lik null og jeg ble rett og slett kvalm av å se meg selv.
Jeg hadde lest en del blogger om lavkarbo og fant ut at jeg skulle sette i gang.
Lavkarbo er kort fortalt en diett/livstil som dreier seg om å spise mest proteiner og fett, og minnimalt karbohydrater, spesielt de raske som ris, potet, pasta, mel, sukker, gjærbakst ol.
Jeg startet fult på, og det var en diett som hadde positiv virkning på meg.
Jeg har aldri spist så mye grønnsaker som jeg gjorde da og jeg spiste også mer proteiner og bra fett.
Desverre vet jeg ikke hvor mye jeg gikk ned i denne perioden, fordi jeg ikke tenkte tanken på å veie meg.
Men jeg holdt på med lavkarbo fra ca Mars 2011 til september/oktober 2011, litt fra og til.
Når jeg lånte vekten til mamma med meg hjem i juli-september (husker ikke akkurat når) viste vekten meg 84 kilo.
April 2011.
Da hadde jeg gått ned en del iløpet av de måndene jeg hadde holdt på også, så bare med å gjette vil jeg tro at jeg kan ha veid mellom 89-95 kilo et sted.
August 2011.
I November fikk jeg min første pakke med NOKA, og vekten viste 79 kilo.
Med NOKA gikk jeg stabilt ned i vekt, jeg fikk mer energi og jeg likte maten.
Jeg spiste alt fra 1-4 måltider om dagen, alt avhengig av hva jeg gjorde iløpet av dagen.
Jeg husker når Januar kom og jeg skulle veie meg, jeg følte jeg aldri ville komme under 70 kilo, jeg hadde lenge stått stille på 72 og begynte å miste motet.
Skulle jeg aldri se 60 tallet?
Men så tenkte jeg tilbake, og snudde tankegangen min rundt til at jeg faktisk hadde gått ned nesten 10 kilo på bare 2 månder.
Sakte men sikkert gikk jeg ned og endelig så jeg 60 tallet.
69,68,67 osv, det gikk ned.
Desember 2011.
Nyttårsaften 2011.
Men nå er det viktig at jeg innrømmer alt mens jeg først er i gang.
For selv om jeg har vært kjempe flink å gått ned masse kunne jeg kommet i mål for lenge siden.
For jeg har vært flink med å holde dietten, men jeg har også stappet masse dritt i kroppen min mellom måltidene som jeg ikke har innrømt for meg selv eller andre.
Det har vært mye øl sommeren 2011 og også senere, men sommeren var spesielt ille.
Det har vært potetgull i ukedager og det har vært utskeielser.
Jeg kunne nok vært i mål før jul hvis jeg hadde gått inn for det, men det er ikke noe jeg kan endre nå uansett.
Og jeg har klart å ta av meg MANGE kilo på litt over et år.
Mars tror jeg dette var, 2012.
Nå viser vekten min nøyaktig 63,4 kilo, jeg er snart i mål.
Men så kommer problemet mitt da, at jeg ser det ikke selv!
Jeg ser fortsatt den overvektige, mindre pene jenta som oftest når jeg ser meg i speilet, jeg plukker fortsatt ut tøy i xl eller str 42/44 når jeg skal prøve tøy.
Jeg prøver å se det, og det er perioder der jeg faktisk ser at jeg ser bra ut, jeg kan se at jeg faktisk kan kalle meg tynn.
Hvertfall det jeg deffinerer som tynn...
Selv syns jeg forandringen jeg har hatt iløpet av et år har vært stor, og jeg er snart der jeg ønsker å være.
Målet mitt har egentlig vært 55 kilo, men det ser jeg nå at ville blitt for lite så nå er hovedmålet mitt 58 kilo, altså bare 5 kilo til ned så er jeg der vekten min bør være med tanke på BMI og slike ting.
Men bare jeg får strammet litt opp rundt omkring så er det det viktigste for meg.
Jeg er uansett snart i mål, og kan begynne å trappe ned på NOKA og trappe opp på vanlig mat.
Nå begynner kampen mot å holde seg på den vekten jeg ønsker, og en ting er sikkert, aldri mer om jeg skal over 65 kilo igjen ved mindre jeg eventuelt blir gravid en gang.
Det hele startet med at jeg innså at jeg måtte gjøre noe.
Jeg var langt i fra fornøyd med meg selv, selvtilliten var lik null og jeg ble rett og slett kvalm av å se meg selv.
Jeg hadde lest en del blogger om lavkarbo og fant ut at jeg skulle sette i gang.
Lavkarbo er kort fortalt en diett/livstil som dreier seg om å spise mest proteiner og fett, og minnimalt karbohydrater, spesielt de raske som ris, potet, pasta, mel, sukker, gjærbakst ol.
Jeg startet fult på, og det var en diett som hadde positiv virkning på meg.
Jeg har aldri spist så mye grønnsaker som jeg gjorde da og jeg spiste også mer proteiner og bra fett.
Desverre vet jeg ikke hvor mye jeg gikk ned i denne perioden, fordi jeg ikke tenkte tanken på å veie meg.
Men jeg holdt på med lavkarbo fra ca Mars 2011 til september/oktober 2011, litt fra og til.
Når jeg lånte vekten til mamma med meg hjem i juli-september (husker ikke akkurat når) viste vekten meg 84 kilo.
April 2011.
Da hadde jeg gått ned en del iløpet av de måndene jeg hadde holdt på også, så bare med å gjette vil jeg tro at jeg kan ha veid mellom 89-95 kilo et sted.
August 2011.
I November fikk jeg min første pakke med NOKA, og vekten viste 79 kilo.
Med NOKA gikk jeg stabilt ned i vekt, jeg fikk mer energi og jeg likte maten.
Jeg spiste alt fra 1-4 måltider om dagen, alt avhengig av hva jeg gjorde iløpet av dagen.
Jeg husker når Januar kom og jeg skulle veie meg, jeg følte jeg aldri ville komme under 70 kilo, jeg hadde lenge stått stille på 72 og begynte å miste motet.
Skulle jeg aldri se 60 tallet?
Men så tenkte jeg tilbake, og snudde tankegangen min rundt til at jeg faktisk hadde gått ned nesten 10 kilo på bare 2 månder.
September 2011.
Sakte men sikkert gikk jeg ned og endelig så jeg 60 tallet.
69,68,67 osv, det gikk ned.
Desember 2011.
Nyttårsaften 2011.
For selv om jeg har vært kjempe flink å gått ned masse kunne jeg kommet i mål for lenge siden.
For jeg har vært flink med å holde dietten, men jeg har også stappet masse dritt i kroppen min mellom måltidene som jeg ikke har innrømt for meg selv eller andre.
Det har vært mye øl sommeren 2011 og også senere, men sommeren var spesielt ille.
Det har vært potetgull i ukedager og det har vært utskeielser.
Jeg kunne nok vært i mål før jul hvis jeg hadde gått inn for det, men det er ikke noe jeg kan endre nå uansett.
Og jeg har klart å ta av meg MANGE kilo på litt over et år.
Mars tror jeg dette var, 2012.
Nå viser vekten min nøyaktig 63,4 kilo, jeg er snart i mål.
Men så kommer problemet mitt da, at jeg ser det ikke selv!
Jeg ser fortsatt den overvektige, mindre pene jenta som oftest når jeg ser meg i speilet, jeg plukker fortsatt ut tøy i xl eller str 42/44 når jeg skal prøve tøy.
Jeg prøver å se det, og det er perioder der jeg faktisk ser at jeg ser bra ut, jeg kan se at jeg faktisk kan kalle meg tynn.
Hvertfall det jeg deffinerer som tynn...
Disse er tatt nå for en uke eller to.
Selv syns jeg forandringen jeg har hatt iløpet av et år har vært stor, og jeg er snart der jeg ønsker å være.
Målet mitt har egentlig vært 55 kilo, men det ser jeg nå at ville blitt for lite så nå er hovedmålet mitt 58 kilo, altså bare 5 kilo til ned så er jeg der vekten min bør være med tanke på BMI og slike ting.
Men bare jeg får strammet litt opp rundt omkring så er det det viktigste for meg.
Jeg er uansett snart i mål, og kan begynne å trappe ned på NOKA og trappe opp på vanlig mat.
Nå begynner kampen mot å holde seg på den vekten jeg ønsker, og en ting er sikkert, aldri mer om jeg skal over 65 kilo igjen ved mindre jeg eventuelt blir gravid en gang.
Fult kjør.
Det var deilig å komme inn til valpene igjen<3
Jeg har også møtt en venninne jeg har fått gjennom bloggen en tur i dag, utrolig koselig å endelig hilse på henne<3
Vi har gått å kikket litt i butikker og jeg har funnet masse nytt jeg kan tenke meg.
Det er jo så mange flotte kjoler i butikkene nå, og jeg har en følelse av at jeg enten må holde meg unna butikkene eller så kommer jeg til å blakke meg totalt hehe..
Ellers i dag er planen å holde meg i byen noen timer til før jeg må få kjøpt meg busskort.
Det blir mye buss i ukene som kommer så da lønner det seg uten tvil å ha busskort slik at jeg slipper å tenke på busspenger i tiden som kommer.
Ellers denne uken er det legetime i morgen, lunch med jentene på Onsdag, valper på Torsdag og overnatting i byen i helgen.
Inni mellom her er det valpebesøk hver dag.
Det er noen hektiske uker vi har i vente, og det blir mye farting frem og tilbake for meg.
Men det er bare sånn det blir og som jeg sier, jeg kan slappe av når jeg blir gammel :)
Utenom dette så er det andre ting som skjer og som bekymrer meg, men det er ting jeg ikke kan gjøre noe med enda..
Håper dere alle sammen får en fin dag <3
Jeg har også møtt en venninne jeg har fått gjennom bloggen en tur i dag, utrolig koselig å endelig hilse på henne<3
Vi har gått å kikket litt i butikker og jeg har funnet masse nytt jeg kan tenke meg.
Det er jo så mange flotte kjoler i butikkene nå, og jeg har en følelse av at jeg enten må holde meg unna butikkene eller så kommer jeg til å blakke meg totalt hehe..
Ellers i dag er planen å holde meg i byen noen timer til før jeg må få kjøpt meg busskort.
Det blir mye buss i ukene som kommer så da lønner det seg uten tvil å ha busskort slik at jeg slipper å tenke på busspenger i tiden som kommer.
Ellers denne uken er det legetime i morgen, lunch med jentene på Onsdag, valper på Torsdag og overnatting i byen i helgen.
Inni mellom her er det valpebesøk hver dag.
Det er noen hektiske uker vi har i vente, og det blir mye farting frem og tilbake for meg.
Men det er bare sånn det blir og som jeg sier, jeg kan slappe av når jeg blir gammel :)
Utenom dette så er det andre ting som skjer og som bekymrer meg, men det er ting jeg ikke kan gjøre noe med enda..
Håper dere alle sammen får en fin dag <3
Hva vil jeg egentlig med livet.
Fremtiden, hva er egentlig det?
Som ung og snart frisk har jeg hele livet foran meg, jeg kan forme min egen fremtid akkurat slik jeg vil, jeg kan bli akkurat det jeg vil bli og jeg kan oppleve det jeg vil oppleve..
Jeg kan leve livet rett og slett..
Men hva er mine drømmer egentlig?
Hva er mine mål for fremtiden min..
Hva vil egentlig jeg?
- Jeg vil utdanne meg mer, gjerne innen barsel.
- Jeg vil reise, om det er til nord norge eller jorden rundt betyr ikke så mye, men jeg vil reise og oppleve mer..
- Jeg vil jobbe, jobbe med noe jeg brenner for, noe jeg liker og noe jeg kan..
- Jeg vil få lappen slik at jeg kan reise rundt og ikke være bunnet fast.
- Jeg vil kjøre fra Norge til Frankrike, stoppe på små rasteplasser og drikke deilig kaffe mens jeg spiser winerbrød og hjemmelaget rundstykker.
- Jeg vil lære meg å danse, jeg vil dra ut å danse på en vanlig grå mandag fordi det er koselig.
- Jeg vil bli skjemt bort med oppmerksomhet, kjærlighet, blomster og middag.
- Jeg vil gifte meg med en mann jeg elsker.
- Jeg vil få barn med mannen jeg elsker, barn som skal bli oppdratt med kjærlighet og ømhet av to foreldre som elsker hverandre og er sammen fordi de ikke kan leve uten den andre..
- Jeg vil ha lange samtaler over et glass vin, levende lys og humor.
- Jeg vil se at jeg kan klare meg alene, vite at jeg er sterk nok til å klare alt selv uten å være avhengig av noen andre..
- Jeg vil hoppe i strikk, fallskjerm og lære meg å dykke.
- Jeg vil gå på elgjakt.
- Jeg vil tilbringe en uke på fjellet der jeg går fra hytte til hytte.
- Jeg vil se en vakker solnedgang.
- Jeg vil stå ute i høststorm bare for å kjenne at jeg lever.
- Jeg vil opp på hesteryggen igjen.
- Jeg vil utvikle meg innen foto, maling og scrapping.
- Jeg vil sette meg i en bil å bare kjøre uten å vite hvor jeg skal henne.
Jeg vil mye, og jeg kan få til alt sammen hvis jeg bare går inn for det.
Alt ligger til rette for det, det er bare meg det står på.
Jeg må bare følge den veien som kan føre til at alt dette blir noe av..
Hva er dine drømmer?
søndag 10. juni 2012
Litt om helgen og tanker rundt bruddet.
Hei alle sammen.
Det har vært stille fra meg i helgen, men jeg har rett og slett ikke vært på nett.
Jeg har hatt en kjempe fin helg, en av de bedre på lang tid faktisk uten at jeg skal gå noe mer inn på det.
Når jeg kom hjem dukket kaoset opp, men det er jo klart at noe må skje når man har hatt det fint en stund.
Jeg kan ikke si stort mer enn det enda desverre, selv om jeg har veldig lyst.
Men jeg har en følelse at ting vil ordne seg, det må det rett og slett bare gjøre.
Jeg kjenner at jeg har savnet valpene kjempe masse i helgen, det å være borte fra de i to dager kjenner jeg at er vanskelig.
Men heldigvis ser jeg de igjen i morgen, og mer eller mindre hver dag hele uken.
Til helgen skal jeg være alene med de hele helgen, og det kjenner jeg at skal bli godt, men også tøft tror jeg.
Det er første gang jeg skal være alene i leiligheten etter bruddet, og jeg tror det vil få frem en del tanker og følelser.
Jeg har liksom ikke fått reagert på noen måte etter bruddet, jeg har rett og slett aldri vært alene nok til å klare å slappe av.
Så jeg kjenner det at det kommer til å bli tøft, tror jeg.
Det er klart at det er mange tanker rundt dette bruddet, eller ikke akkurat rundt bruddet, mer rundt situasjonen.
Men jeg kjenner at det kommer til å bli bra for meg også, å kunne være helt alene og få tankene mine litt på riktig kjør, håper jeg hvertfall..
Det er ikke det at jeg ikke kan reagere med noen rundt meg, for jeg vet at de ville forstått meg hvis jeg gjore det, men kroppen klarer ikke slappe av, roe seg ned så mye at jeg hører hva jeg selv tenker.
Derfor blir alt forskjøvet nok en gang..
Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har det etter jeg gikk fra han, jeg vet som jeg har sagt før at det var riktig, men jeg vet ikke hvordan jeg egentlig har latt meg påvirke av det.
Jeg har brukt så mye krefter på å komme fremover, ikke tenke på det som er og var negativt at jeg rett og slett har lagt lokk på følelsene rundt det tror jeg.
Jeg har hatt mine utbrudd jeg også, jeg har grenet masse etter jeg gikk fra han, men det har mer vært pga dårlig samvittighet og redsel.
Jeg har liksom ikke hatt den store reaksjonen på alt jeg faktisk har sagt fra meg enda, og den tror jeg er sunn å ha.
Men nok om det :)
Helgen har som sagt vært veldig fin, jeg har storkost meg og ikke minst sovet veldig godt, så nå er jeg klar for en ny uke med masse planer :)
Humøret er også på topp altså, selv om jeg forbereder meg mentalt til helgen, ikke fordi jeg graver meg ned i det negative alt nå, men fordi jeg liker å være forberedt på at det kan bli tøft, men det trenger ikke bli det fordi..
Håper dere har hatt en fin helg alle sammen :)
Det har vært stille fra meg i helgen, men jeg har rett og slett ikke vært på nett.
Jeg har hatt en kjempe fin helg, en av de bedre på lang tid faktisk uten at jeg skal gå noe mer inn på det.
Når jeg kom hjem dukket kaoset opp, men det er jo klart at noe må skje når man har hatt det fint en stund.
Jeg kan ikke si stort mer enn det enda desverre, selv om jeg har veldig lyst.
Men jeg har en følelse at ting vil ordne seg, det må det rett og slett bare gjøre.
Jeg kjenner at jeg har savnet valpene kjempe masse i helgen, det å være borte fra de i to dager kjenner jeg at er vanskelig.
Men heldigvis ser jeg de igjen i morgen, og mer eller mindre hver dag hele uken.
Til helgen skal jeg være alene med de hele helgen, og det kjenner jeg at skal bli godt, men også tøft tror jeg.
Det er første gang jeg skal være alene i leiligheten etter bruddet, og jeg tror det vil få frem en del tanker og følelser.
Jeg har liksom ikke fått reagert på noen måte etter bruddet, jeg har rett og slett aldri vært alene nok til å klare å slappe av.
Så jeg kjenner det at det kommer til å bli tøft, tror jeg.
Det er klart at det er mange tanker rundt dette bruddet, eller ikke akkurat rundt bruddet, mer rundt situasjonen.
Men jeg kjenner at det kommer til å bli bra for meg også, å kunne være helt alene og få tankene mine litt på riktig kjør, håper jeg hvertfall..
Det er ikke det at jeg ikke kan reagere med noen rundt meg, for jeg vet at de ville forstått meg hvis jeg gjore det, men kroppen klarer ikke slappe av, roe seg ned så mye at jeg hører hva jeg selv tenker.
Derfor blir alt forskjøvet nok en gang..
Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har det etter jeg gikk fra han, jeg vet som jeg har sagt før at det var riktig, men jeg vet ikke hvordan jeg egentlig har latt meg påvirke av det.
Jeg har brukt så mye krefter på å komme fremover, ikke tenke på det som er og var negativt at jeg rett og slett har lagt lokk på følelsene rundt det tror jeg.
Jeg har hatt mine utbrudd jeg også, jeg har grenet masse etter jeg gikk fra han, men det har mer vært pga dårlig samvittighet og redsel.
Jeg har liksom ikke hatt den store reaksjonen på alt jeg faktisk har sagt fra meg enda, og den tror jeg er sunn å ha.
Men nok om det :)
Helgen har som sagt vært veldig fin, jeg har storkost meg og ikke minst sovet veldig godt, så nå er jeg klar for en ny uke med masse planer :)
Humøret er også på topp altså, selv om jeg forbereder meg mentalt til helgen, ikke fordi jeg graver meg ned i det negative alt nå, men fordi jeg liker å være forberedt på at det kan bli tøft, men det trenger ikke bli det fordi..
Håper dere har hatt en fin helg alle sammen :)
fredag 8. juni 2012
Vekt økning på valpene
God morgen alle sammen :)
Jeg har alt kommet meg til byen og fått veid de søte små for 3. gang.
Tenkt at de er en uke gamle alt...
Vekten stiger godt og alle valpene er friske og fine.
Slik ser vekttabellen ut på de små nå.
Jente nr 1: 1.06.2012 5.06.2012. 8.06.2012.
186 gram 285 gram 374 gram
Dagen etter fødselen.
Jente nr 2: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
187 gram 269 gram 341 gram
jente nr 2 er hun til venstre og jente nr 3 er hun til høyre.
Jente nr 3: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
189 gram 257 gram 353 gram
Gutt: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
186 gram 257 gram 335 gram.
Gutten laban, eneste valpen som har fått navn enda.
Jente 4: 1.06.2012. 5.06.2012 8.06.2012
171 gram 240 gram 315 gram.
Resten av helgen skal jeg på overnattingsbesøk, så da blir det ingen valpekos på meg, kjenner at jeg kommer til å savne de veldig men ser de igjen til Mandag heldigvis.
Tror dette kan bli en fin helg til tross for lite valpekosing <3
Jeg har alt kommet meg til byen og fått veid de søte små for 3. gang.
Tenkt at de er en uke gamle alt...
Vekten stiger godt og alle valpene er friske og fine.
Slik ser vekttabellen ut på de små nå.
Jente nr 1: 1.06.2012 5.06.2012. 8.06.2012.
186 gram 285 gram 374 gram
Dagen etter fødselen.
Jente nr 2: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
187 gram 269 gram 341 gram
jente nr 2 er hun til venstre og jente nr 3 er hun til høyre.
Jente nr 3: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
189 gram 257 gram 353 gram
Gutt: 1.06.2012 5.06.2012 8.06.2012
186 gram 257 gram 335 gram.
Gutten laban, eneste valpen som har fått navn enda.
Jente 4: 1.06.2012. 5.06.2012 8.06.2012
171 gram 240 gram 315 gram.
Siste jenta, bilde er tatt i går.
Resten av helgen skal jeg på overnattingsbesøk, så da blir det ingen valpekos på meg, kjenner at jeg kommer til å savne de veldig men ser de igjen til Mandag heldigvis.
Tror dette kan bli en fin helg til tross for lite valpekosing <3
torsdag 7. juni 2012
Hvordan finne seg selv?
Hvordan går man egentlig frem for å finne seg selv?
Jeg er ingen ekspert, langt i fra, men jeg har noen små tips som har fungert for meg.
Jeg jobber fremdeles med det selv, og det er nedturer som med alt annet, men de funker.
Men med å tenke slik ødelegger jeg bare for meg selv, jeg bygger opp min egen usikkerhet, men jeg gjør også de det gjelder usikker med å være på vakt.
Det er skummelt å skulle stole helt på en annen, for når du stoler fult og helt på en annen er du mest sårbar, jeg føler meg hvertfall så naken det er mulig å føle seg.
Men det føles godt å bryte ned mine egene sperrer på akkurat det området, for når jeg får bekreftet gang på gang at det går greit å stole på andre gjør det jobben lettere.
Men det er en lang vei å gå, det er ikke gjort over natten.
Men jeg tar små steg, av og til vil det bli to steg frem og et steg tilbake, men hvis du er ærlig med de det gjelder og sier at du er redd for å stole på andre så vil de ha tolmodighet med deg hvis de bryr seg.
Jeg er ingen ekspert, langt i fra, men jeg har noen små tips som har fungert for meg.
Jeg jobber fremdeles med det selv, og det er nedturer som med alt annet, men de funker.
- Stol på at det andre sier, mener de.
Hvis venner sier at du er en god venn, ja stol på at du er det.
Hvis kjæresten sier at han ikke forlater deg, så stol på at han ikke gjør det.
Hvis du blir stoppet på byen og får skryt for håret, ta det til deg og stol på at de mener det.
Det er vanskelig å stole på at det andre sier er riktig hvis du har brent deg på det før.
Men du har ingen bevis på at de ikke mener det, hvorfor skulle noen si positive ting uten å mene det?
Ta det heller til deg og prøv å stol på at de mener det. - Spør hvis du lurer på noe.
Hvis venninnen eller partneren din sier noe som gjør deg usikker, irritert eller får deg til å tenke negative tanker, spør deg selv om du kan ha missforstått.
Hvis svaret er ja, spør så personen om hun/han mente det slik som du oppfattet det.
På denne måten får du satt ord på tankene dine, du vil også få et svar på om du trenger å bekymre deg for det eller ikke.
Legg det bak deg hvis du missforsto, og prat om det hvis du forsto det riktig.
Uansett vil det føles bedre å ta det opp med den det gjelder. - Se deg selv i speilet hver morgen og legg merke til de tingene du er fornøyd med.
Om det er øyevippene, leppene, magen, puppene, rumpa, låra eller håret spiller ingen rolle.
Mange av oss vil si at vi ikke er fornøyde med noe, men hvis du ser nøye etter vil du alltid finne NOE du er fornøyd med. - Skriv ned alt det positive som skjer gjennom dagen, om det eneste positive du har opplevd var å få en klem, så skriv det selv om ned.
Hver eneste ting hjelper.
Selv har jeg en positiv dagbok og en negativ.
Den positive skriver jeg ned alle de gode dagene og minnene mine i, tar vare på og leser når de mørke stundene kommer.
Den negative skriver jeg ned alle de negative tankene jeg har, river ut arket også brenner jeg det.
På den måten får jeg tenkt tankene helt ut, skrevet det ned og blitt ferdig med det så godt jeg kan med å brenne det. - Stopp opp før du skal gjøre noe du syns er skummelt, kjenn hvordan føttene berører bakken og tenk deg at du får styrke fra bakken, at jorden gir deg styrke og holder deg stødig, luften løfter opp hodet ditt og lyset fjerner de mørke tankene og redselen din.
På denne måten føler jeg meg alltid tryggere på de tingene jeg er utrygg på, jeg er også en som tror på skytsengler og jeg vet at skytsengelen alltid er med meg og passer på at jeg er trygg.
Dette gjør at jeg føler en indre ro og oftest klarer å puste meg gjennom det jeg frykter. - Lær deg pusteteknikker som du kan bruke diskreè ute blandt andre.
For meg hjelper det å puste inn mens jeg teller til 3, holde pusten mens jeg teller til 2 og puste ut mens jeg teller til 3 igjen.
Finn en måte som fungerer for deg. - Skriv ned hvem du er NÅ på et ark, og hvem du VIL bli på et annet ark.
Sammenlign disse og se hvordan du kan jobbe for å bli slik du vil. - Prøv å legg merke til de positive tingene som er rundt deg.
Stopp opp minst en gang om dagen for å leve i nuet.
Legg da merke til detaljene som er rundt deg akkurat der og da, prøv å koble ut tanker om fortid og fremtid, tenk akkurat NÅ.
Men med å tenke slik ødelegger jeg bare for meg selv, jeg bygger opp min egen usikkerhet, men jeg gjør også de det gjelder usikker med å være på vakt.
Det er skummelt å skulle stole helt på en annen, for når du stoler fult og helt på en annen er du mest sårbar, jeg føler meg hvertfall så naken det er mulig å føle seg.
Men det føles godt å bryte ned mine egene sperrer på akkurat det området, for når jeg får bekreftet gang på gang at det går greit å stole på andre gjør det jobben lettere.
Men det er en lang vei å gå, det er ikke gjort over natten.
Men jeg tar små steg, av og til vil det bli to steg frem og et steg tilbake, men hvis du er ærlig med de det gjelder og sier at du er redd for å stole på andre så vil de ha tolmodighet med deg hvis de bryr seg.
Store forandringer.
Etter jeg ble singel har jeg opplevd stor positiv utvikling hos meg selv.
Enorm vil noen si, stor vil jeg si.
For jeg har fortsatt mye å gå på før jeg vil kalle det enormt.
Jeg er mye roligere på de fleste områdene, jeg tar livet mer som det kommer og har klart å gi slipp på en del av kontroll behovet jeg har hatt.
Jeg trenger ikke alltid vite hva jeg skal ha til middag eller hvor jeg skal spise.
Alt hva jeg skal gjøre denne uken eller hva jeg skal gjøre i dag.
Jeg er roligere ute blandt folk, ja jeg klarer til og med å gå med hodet hevet.
Jeg kan sette meg på en benk i byen å lese en bok uten å tenke over det en gang.
Enorm vil noen si, stor vil jeg si.
For jeg har fortsatt mye å gå på før jeg vil kalle det enormt.
Jeg er mye roligere på de fleste områdene, jeg tar livet mer som det kommer og har klart å gi slipp på en del av kontroll behovet jeg har hatt.
Jeg trenger ikke alltid vite hva jeg skal ha til middag eller hvor jeg skal spise.
Alt hva jeg skal gjøre denne uken eller hva jeg skal gjøre i dag.
Jeg er roligere ute blandt folk, ja jeg klarer til og med å gå med hodet hevet.
Jeg kan sette meg på en benk i byen å lese en bok uten å tenke over det en gang.
I det siste har jeg tatt bussen spontant inn til byen uten å høre om mamma kunne kjøre meg først.
Jeg står å ventet på bussen, gikk inn og tok opp boka mi.
Jeg klarte å ta bussen til byen uten at jeg hadde noe særlig angst.
Jeg står å ventet på bussen, gikk inn og tok opp boka mi.
Jeg klarte å ta bussen til byen uten at jeg hadde noe særlig angst.
Jeg har gått fra å gå med dette til å kun bruke disse buksene når jeg maler.
Jeg kan gå på klesbutikker bare for å kikke.
Jeg kan gå inn på et prøverom å prøve flere antrekk uten å føle at jeg må kjøpe noe.
Jeg har rett og slett blitt mye roligere og har mer kontroll over meg selv og min kropp.
Jeg kan gå inn på et prøverom å prøve flere antrekk uten å føle at jeg må kjøpe noe.
Jeg har rett og slett blitt mye roligere og har mer kontroll over meg selv og min kropp.
Jeg har også blitt mer sosial, det er sjeldent jeg er hjemme en hel dag.
Det er sjeldent jeg setter på en film, eller det har enda ikke hendt faktisk.
Jeg går meg heller en tur, går på besøk til venner eller leser en bok.
Det er sjeldent jeg setter på en film, eller det har enda ikke hendt faktisk.
Jeg går meg heller en tur, går på besøk til venner eller leser en bok.
Jeg ser også anderledes på livet.
Jeg har gått fra å måtte planlegge alt til å kunne ta det mer som det kommer.
Jeg begynner å innse at det er meg alt står på.
Livet er et spill og det er opp til meg hvordan jeg vil spille det.
Det er så utrolig sant, for jeg kan utgi meg for å være hvem som helst når jeg møter nye mennesker.
Det er jeg som bestemmer hvilket inntrykk jeg vil gi andre av meg.
Jeg kan utgi meg for å være usikker eller jeg kan utgi meg for å være sterk.
Det er jeg som kan kontrollere min egen utstråling alt etter hva som passer min dagsform.
Det er jeg som bestemmer hvilket inntrykk jeg vil gi andre av meg.
Jeg kan utgi meg for å være usikker eller jeg kan utgi meg for å være sterk.
Det er jeg som kan kontrollere min egen utstråling alt etter hva som passer min dagsform.
Jeg har begynt å stelle meg mer, går sjeldent ut uten sminke lengere, går aldri i haremsbukser lengere og jeg vil se bra ut.
Jeg begynner å fantasere om å kjøpe nytt tøy og nye sko.
Jeg begynner å kjøpe sminke og å bry meg om håret mitt.
Jeg begynner å fantasere om å kjøpe nytt tøy og nye sko.
Jeg begynner å kjøpe sminke og å bry meg om håret mitt.
Jeg begynner rett og slett å bry meg om meg selv, og å sette meg på toppen av min liste.
Men selv om store forandringer har skjedd betyr ikke det at jeg aldri har det vondt, blir usikker eller tenker negativt.
Men jeg er mer bevist på når jeg snur om til det gamle mønsteret mitt og jeg tillater meg å tenke tankene ut i stede for å dytte de bort.
På den måten kan jeg ta tak i problemet der og da og bli ferdig med det.
Jeg er også blitt flinkere til å spør de det gjelder hva de egentlig mener med ting jeg reagerer på eller blir usikker på.
Men jeg er mer bevist på når jeg snur om til det gamle mønsteret mitt og jeg tillater meg å tenke tankene ut i stede for å dytte de bort.
På den måten kan jeg ta tak i problemet der og da og bli ferdig med det.
Jeg er også blitt flinkere til å spør de det gjelder hva de egentlig mener med ting jeg reagerer på eller blir usikker på.
Jeg får høre av folk rundt meg at jeg gir mer av meg selv nå enn jeg har gjort før.
Og det er nok sant også, for jeg stoler mer på meg selv og at jeg faktisk har noe å gi andre, og ikke minst stoler jeg mer på at andre faktisk bryr seg om det jeg sier.
Jeg får også høre at jeg gløder og stråler som aldri før.
Det kan nok være veldig sant det også, men det kommer også igjen av at jeg bryr meg mer om meg selv og derfor føler meg bra.
Og det er nok sant også, for jeg stoler mer på meg selv og at jeg faktisk har noe å gi andre, og ikke minst stoler jeg mer på at andre faktisk bryr seg om det jeg sier.
Jeg får også høre at jeg gløder og stråler som aldri før.
Det kan nok være veldig sant det også, men det kommer også igjen av at jeg bryr meg mer om meg selv og derfor føler meg bra.
Jeg kikker ikke lengere på skotuppene mine når jeg er ute blant folk.
Jeg går med hevet hode og møter blikket til andre mennesker, noe som er nytt for meg men som føles godt.
Jeg kan slå av en prat med buss sjåføren, eller dama bak kassa på butikken.
Jeg kan møte kjente uten å bli engstelig meste parten av tiden.
Jeg har rett og slett mer tro på meg selv og det føles godt ut.
Jeg føler meg trygg sammen med meg selv
Og jeg takker de rundt meg som har hjulpet meg til å komme så langt som jeg har gjort, dere vet hvem dere er!!
Men jeg takker også meg selv, for det er jeg som har tillatt meg selv å utvikle meg riktig vei, det har vært og er fortsatt skummelt å skulle gå inn i det ukjente, men jeg hopper i det med begge bena og håper på det beste.
Jeg tar en dag av gangen og satser på at de rundt meg fortsatt er der i morgen <3 Jeg har ingen bevis på at de ikke kommer til å være det..
Jeg tar en dag av gangen og satser på at de rundt meg fortsatt er der i morgen <3 Jeg har ingen bevis på at de ikke kommer til å være det..
Fra en usikker jente som ikke brydde seg om hvordan hun så ut.....
Til en som bryr seg om å føle seg bra og går med hodet hevet.
Jeg gleder meg til en sommer der jeg skal bli enda bedre kjent med meg selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)