Jeg er den type mamma.

Jeg får så ofte høre at jeg skjemmer bort min nydelige datter.
At jeg er en hønemor.

For mange kan det nok se slik ut, men for meg er min måte å være en mor på den rette måten.
Jeg er en mor som setter de grunnleggende behovene til min datter aller først.
Slik som nærhet, omsorg, næring, kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg startet helt fra starten av med bæresjal for å gi Annabell nærheten og tryggheten men også for å avlaste armer og rygg på oss.
Det tok ikke lang tid før jeg var bitt av basillen og jeg har hatt en god del bæretøy innom huset siden den gang.
Nå bruker jeg alt fra sjal, ring slynger, mei taier og bæreseler, så og si hver dag bruker jeg bæretøy på Annabell.
Dette bruker jeg gjerne hvis hun ikke sover lange nok dupper og dermed trenger hjelp med å få en god dupp, hvis jeg må lage mat og hun ikke vil ligge alene.
Hvis jeg må gjøre husarbeid og hun ikke vil ligge alene eller for kosen sin skyld.
Annabell elsker å sitte i bæretøy og lyser opp hver gang hun forstår at hun skal opp i sjal/sele.

Kanskje blir hun bortskjemt, fordi hun blir løftet opp og bæret på når hun gråter eller sutrer, kanskje blir hun bortskjemt og ikke klarer å sovne alene fordi jeg liker å bære henne og kanskje blir hun bortskjemt og ikke lærer å gå.

Eller ikke.
Annabell ligger foran skjema i utvikling, hun blir trygg på at hun blir hørt når hun har behov for det, hun lærer tidsnok å sovne alene og hun er kjempe sterk i bena så det å lære seg å gå tror jeg ikke blir noe problem.
Jeg tror bæring har flere fordeler enn ulemper.

Jeg er også en amme frelst mamma, og sjeleglad for at ammingen har gått som smurt fra dag en.
Jeg leste masse om amming før hun kom og var godt forberedt, det tror jeg gjorde at vi fikk en god ammestart.
Allerede fra første ammestund var jeg opptatt av å melke ut noen dråper for å sette i gang utdrivningsrefleksen og å få godt grep.

Jeg har ikke vært sår en eneste gang, jeg har hatt mer en nok melk, ja til og med så mye at jeg har gitt noen liter til melkebanken.
Jeg er for offentlig amming og har ikke vurdert å gjemme meg bort hvis Annabell har blitt sulten.
Jeg gir pupp som mat, kos, trygghet og nærhet.
                                      
Jeg lar kanskje puppen fungere som smokk, men det er jo litt det som er greia til puppen også, for fra tidenes morgen har puppen vært nettopp det, smokken.
Annabell er ikke glad i smokk eller flaske, men vi har heller ikke hatt behov for disse tingene.

Jeg er en mamma som setter barna mine først, kanskje litt for mye først slik at det går ut over mann og meg selv, men mitt biologiske barn og mine bonus barn er det viktigste som er og de går aller først                                  
Deres behov skal dekkes og de skal ses og høres på det nivået de er.
Jeg er en mor som tror at det jeg gjør vil skape en trygg, selvstendig, modig jente som vet at vi som foreldre er der for henne når hun trenger det, som lærer at det er ok å gi utrykk for følelsene sine og at hun blir sett uansett.
Hun skal bli respektert når hun gråter eller er sint, hun skal få lov til å oppleve trøst når disse tingene inntreffer og jeg har ingen tro på "trene lungene", <barnet må få gråte litt>, <5 minutters regelen under legging> osv.


Jeg har en datter som uten problem kan ligge å leke med seg selv over lengre tid, som kan ligge å pludre i vuggen eller sengen når hun våkner.
En datter som sjeldent er sur eller lei seg, og en datter som ikke sutrer.
Jeg har en datter som sier i fra når hun har fått nok og som er blid som en sol hele dagen.
En datter som elsker å leke, plukke og spise på alt hun ser.
En datter som er nysgjerrig på livet og alt rundt seg.

Et år siden sist, mye har hendt.

Hei alle sammen.
Nå er det litt over et år siden det siste innlegget jeg skrev her inne, og det har skjedd så utrolig store forandringer i livet mitt.

Jeg er fortsatt en ung stemor, men nå er jeg også en biologisk mamma.
Den 14. August fikk jeg en perfekt, frisk og rask datter som fikk navnet Annabell.
Svangerskapet gikk relativt greit, sett bortsett i fra bekkenløsning fra Mars som gjorde at jeg ble sykemeldt fra April og ut svangerskapet.
Jeg fikk også svangerskapsforgiftning på slutten og lå 3 dager på sykehuset der jeg ble satt i gang helt på slutten.

Fødselen er det beste jeg har opplevd, og på langt nær så vond som jeg hadde trodd.
Lystgassen var himmelsk og jeg kunne lett ha fødet mange ganger til hvis alle fødslene mine blir som denne var.
                                      
Datteren min er verdens beste og mamma rollen er det jeg er født til.
Jeg nyter hver eneste dag og har til nå bare hatt en dag der jeg var skikkelig sliten, bortsett fra det har jeg alltid gledet meg over dagene selv uten mye søvn og med en klagete baby.
                                     
Annabell har sovet nokså greit om nettene, våken alt fra 0-3 ganger om natten for mat men da havnet hun gjerne i sengen vår og blir liggende der, noe vi alle trives med.

Store søsknene er helt fantastiske, og jeg har fått enda sterkere følelser for de også etter dette.
Det å se den kjærligheten og gleden de har til og for Annabell er rett og slett rørende, de er så genuint opptatt av at hun skal ha det best mulig.
                                     
Begge to viser en utrolig glede og beskyttelse trang ovenfor Annabell, og det gjør at jeg er trygg på at hun vokser opp med to gode storesøsken.

Livet mitt har virkelig blomstret det siste året, og jeg har utviklet meg så utrolig mye selv.
Forholdet er bedre enn noen gang og jeg er så stolt over mannen min og hvor flink pappa han er til alle tre barna.


                                            

Jeg kjenner at jeg savner å blogge, men jeg kjenner også at jeg ikke liker tanken på å blogge for mange skjulte lesere, så jeg blir veldig takknemlig for en liten kommentar :)

Sorgen er så forbanna vond.

Sorgen er så hard.
Den er vond og altoppslukende, den river og sliter i kroppen og tankene mine.
Det er gått noen uker nå, men enda føler jeg ikke at jeg har forstått det helt, eller jeg vil ikke forstå det.

For hver gang tankene kommer på pappa presser også tårene på, og jeg vil ikke ha tårene, jeg kan ikke ha tårene for det er alltid noen rundt meg som trenger meg, og jeg må være sterk for alle.
Men så blir det plutselig kastet på meg, det kan være så lite som et bilde eller et minne som strømmer på også sitter jeg der, på gulvet mens jeg hikster etter pusten mens tårene renner som en bekk.
På et tidspunkt blir jeg redd for at jeg også skal dø, for det sprenger i brystet og jeg klarer ikke trekke pusten skikkelig.

Jeg tar meg sammen så godt jeg kan, tvinger meg til å puste roligere og tårene stopper etter hvert.
Jeg skyver tankene bort nok en gang og begraver minnene om min kjære far enda litt til.
Forteller meg selv at jeg kan sørge senere, at det ikke er tiden enda, når tiden er vet jeg ikke helt, kanskje aldri?
Kanskje er jeg alt for redd for smerten det vil føre med seg når jeg først tillater meg å føle, tenke, minne.

Kanskje er jeg redd for reaksjonene når jeg tenker på de siste dagene med pappa, hvordan jeg sto med spyttebekken å fikk pappa til å spytte ut slimet som nesten kvelte han, hvordan jeg strøk og oppmuntret når han hadde angst og var redd.
Hvordan jeg holdt han i hånden to døgn i strekk, mens jeg pratet om at det gikk bra, beroliget han om at jeg var her, at jeg brydde meg.
Hvordan jeg sovnet utmattet på brystet hans og våknet av at han ikke pustet jevnt lenger.
Og når jeg til slutt ble skuffet fordi han trakk pusten, fordi det var så vondt å se at han pintes.
Hvordan jeg på slutten ønsket at det skulle gå fort for han og min sin skyld.
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt han en uke til, selv om jeg måtte jobbet like hardt hele uken.
Men den realistiske delen av meg forteller meg at det var best for han å slippe, at han ikke hadde det godt.
Og det hjelper meg også.

Sorgen er så forbanna tung, vond og smertefull.
Jeg vil ikke kjenne på den, men noen dager blir den kastet på meg, og uansett hva jeg gjør så hjelper det ikke.
Det går opp for meg et lite øyeblikk, at min kjære, fine, sterke, gode og fantastiske pappa er død, borte og at jeg aldri noen gang skal se han igjen, kjenne huden hans, høre han puste, prate til meg, klemme meg, kalle meg gull jenta hans.
Og når det går opp for meg så er det så forbaska vondt!

Tenk før du snakker!

Tenk før du snakker!!!!!!

Hun du prater om som ikke tar buss men ringer foreldrene, har en gang vært meg.
Hun var ikke lat, hun hadde panikk angst, dyp depresjon og turte ikke være ute blant folk, det at hun kunne være sosial i enkelte settinger var fordi hun enten var trygg da eller fordi hun presset seg så mye at hun ble inne i leiligheten apatisk i flere dager etterpå. (Litt om panikk angst her: Panikklidelse er en potensielt invalidiserende lidelse, men tilstanden kan kontrolleres og bli godt behandlet. På grunn av de intense symptomene som følger med panikklidelse kan det bli mistatt for å være en livstruende fysisk sykdom, som for eksempel hjerteinfarkt. Denne misforståelsen forverrer ofte situasjonen, eller utløser nye anfall. Mennesker oppsøker ofte sykehuset eller legevakten når de har panikkanfall. )

Hun ringte ikke å ba om hjelp fordi hun var lat eller likte det, hun ringte for hjelp fordi det var siste utvei.

Slik var min hverdag alt for lenge, sittende i sofaen å vente på å kunne legge meg.

Hun du prater om som kutter seg selv har en gang vært meg.
Det er ikke for å få oppmerksomhet som du tror, for vi som er selvskadere vil helst ikke at noen skal vite det.(Litt om selvskading her: Det er mange forskjellige grunner til at noen mennesker velger å skade seg selv. Mange som bedriver selvskading beskriver at selvfremkalt fysisk smerte demper vanskelige emosjoner og at det gir en følelse av kontroll.)

(Nå som 2,5 år skadefri selvskader kan jeg ikke forstå at jeg ønsket meg selv så vondt, meg blir minnet på fortiden min hver eneste dag bare ved å se på meg selv, men for meg er det et tegn på kampen jeg har kjempet! Ikke svakhet! )

Jeg kuttet meg fordi det var for vondt å være meg, alle følelsene, tankene, minnene, luktene og erfaringene jeg hadde med meg ble for mye for meg, det hjalp å skade meg selv for når jeg åpnet kroppen følte jeg at blodet som rant nedover bena mine var følelsene mine som forsvant fra kroppen min, og alt ble bedre en liten stund.

(men hvis DU noen gang tenker på å skade deg, vil jeg sterkt fraråde deg det, for selv om det føles ut som det hjelper der og da, vil du i etter tid angre på at du startet. Det er ikke noe stas å sitte som frisk å stadig få blikk eller spørsmål om hvorfor du har skadet deg selv..)

Hun du kalte oppmeksomhetsyk fordi hun ønsket å ta sitt eget liv var en gang meg.
Forskjellen var at jeg aldri sa det til noen.
Jeg hadde planen klar, jeg var selv klar fordi jeg trodde resten av verden ville få det bedre uten meg.
Jeg var 100% sikker på at de nære rundt meg ville bli lettet over å slippe å ha meg mer.
Hvis noen sier høyt at de ønsker å dø SKAL de tas på alvor HVER gang,
For en gang kan det være for sent!

Hun dere kalte psykisk ustabil var en gang meg.
Jeg var så langt nede at jeg ikke orket tanken på å stå opp, og når jeg først sto opp var det å gå i dusjen noe som kunne koste alle kreftene mine den dagen.
Det å gå ut var uaktuelt, bare noen spurte meg endte jeg over do skåla før vedkommende hadde snudd seg.
Frykten for å bli bedømt, sett, lagt merke til og ikke minst frykten for å møte slike som deg holdt meg inne.
Jeg ble sint hvis jeg ble presset, jeg gråt når jeg våknet og jeg gråt når jeg la meg.
Den eneste gleden jeg hadde iløpet av dagen var når jeg skadet meg selv, for da kunne jeg puste ut litt før det startet på nytt..

Det at du eller faktisk DERE som skal være personer jeg skal respektere, sitter inne med disse meningene gjør meg sint, så utrolig sint at jeg mest ville åpne munnen å sette dere på plass i går.
Jeg ville gjøre dere bevist på at den dere pratet om en gang var meg, at hun som skrek etter oppmerksomhet med å kutte seg, eller hun som ikke tok bussen er deres egen svigerdatter.
Jeg ville fortelle dere nøyaktig hvor dere tar feil, og hvor utrolig sterk jeg er som har overlevd, som har kjempet, som har trosset slike som dere med å vise at jeg kan!!

For med god hjelp, med aktiv terapi, støttende nettverk, passe mye press og mye bekreftelse kan man bli frisk.
Jeg har blitt frisk, psyksik lidelse er litt som kreft, selv om jeg er erklært frisk er det alltid fare for tilbakefall, det er ikke sikkert det skjer og ingen vet om det skjer, men det kan skje.

Når dere pratet i går kjente jeg hvor lite som skal til, jeg kjente at jeg ble trigget av slik dere pratet, angsten skjøt i været, jeg ble rasende og jeg ble fylt av så mange følelser på en gang at min aller første tanke var å rømme, (panikk!) inn på badet (selvskading!) for å bli kvitt følelsene mine.
Men jeg pustet ut, og tenkte et sekund om jeg skulle prate med dere, men det slo jeg fra meg da jeg vet at ingen av dere som hadde denne samtalen ville forstå hva jeg mener, for ingen av dere har den evnen, og jeg viste også at jeg ville blitt så sint at jeg hadde startet å gråte (ikke noe man ønsker i barneselskap) så derfor la jeg det fra meg.
Jeg gikk heller ut å ringte til min kjære og fantastiske mamma, hun som klarer å roe meg ned, hun jeg elsker så utrolig høyt og hun som reddet meg gjennom anfallet uten å selv vite det..

Min kjære var også en stor støtte, for så fort samtalen startet tok han hånden min for å vise meg støtte, jeg vet at han hadde tatt mitt parti i saken, og jeg vet at han er stolt over hvor langt jeg har kommet.
Han er hele grunnen til at jeg ikke har skadet meg selv på 2,5 år!
Han er livet mitt, han er drømmen min og ikke minst er han støtten min.
Sammen med han klarer jeg alt!

Men neste gang dere skal fortelle sladder om hun/han dere vet om som er lat, skriker etter oppmerksomhet og som er en byrde, tenk litt på at den personen kunne vært meg, og tenk litt på hvem dere prater rundt, for du vet aldri om det sitter en med disse hemmelighetene rundt deg når du prater.

Nå er jeg meg selv, nå er jeg lykkelig, nå er jeg takknemlig og nå gleder jeg meg over å starte hver eneste dag.

For en sommer!

For en sommer dere.
Jeg har hatt min første sommer ute i jobb på mange år, men sist jeg jobbet hadde jeg ikke en familie å ta meg av når jeg kom hjem.
Det har vært slitsomt, tøft og utrolig deilig på en gang.
Jeg har møtt bunnen og jeg har klatret opp til toppen igjen, jeg har mestret og jeg har prestert.
jeg har gjort en sinnsykt bra innsats om jeg kan si det selv, og kjent på både frykt for å feile og angst for det sosiale igjen, men jeg har overkommet det på en mye bedre måte enn før.

Jeg har klart meg med ekstremt lite søvn over flere dager, og fortsatt prestert på jobben, jeg har klart å hjelpe til hjemme, være med barna, sette av tid til mannen og gått på jobb.
Tid til meg selv derimot har jeg ikke helt funnet ut av enda, men det kommer det også.
Jeg har klart det, og nå er det bare denne helgen igjen før jeg er ferdig med sommerturnusen min og alt er avhengig av ekstravakter.
Det skal jeg også klare!!

Det har vært en ekstremt varm sommer, som har gått til kongeparken, sverige, bading, bursdag, familie middager og jobbing.
Mange nye minner er laget og mange nye erfaringer har jeg fått.

Denne uken har vi sittet uten vann, det er ikke fult så gøy kan jeg si dere.
Det å ikke kunne vaske benken, kopper og kar, klær, dusje, vaske hendene, pusse tennene i rennende vann er en utfording, men vi har klart det også.

Vi fikk nemlig rotter i brønnen, så min fantastiske kjære har hatt litt av en jobb den første uken tilbake i jobben etter ferien.
Han har tømt brønnen en gang først, og helt på mange liter klorin for å rense den.
Når vi så skrudde på vannet inne var det rett og slett diare brunt og luktet sterkt av klorin, det var ikke like gøy.
Så da måtte den tømmes igjen.
Denne gangen var det flere hindringer, først et jordveps bol som gjorde at min kjære fikk to stikk (som han forresten har hovnet veldig opp av) også var det problemer med pumpa, som vi heldigvis fikk fikset.
Så etter han hadde hatt en 14 timers arbeidsdag til sammen var brønnen tømt igjen.

Nå kommer det rent vann ut men det lukter fortsatt sterkt av klorin, så det kan ikke dusjes i, vaskes klær i, hender og tannpuss er heller ikke mulig.
Så vi lever på vann i kanner for tiden, både til hender og tenner, mat og oppvask og klæra vasker vi hos mamma.
Oss selv vasker vi hver gang vi har mulighet til å besøke noen :P

Men i dag har vi boret etter vann, så om 2-3 uker burde vi ha renere vann enn vi noen gang har hatt i huset, endelig kan vi drikke, dusje og bruke vannet normalt <3
Dere kan ikke en gang tro hvor mye vi gleder oss.

For vann er virkelig noe man tar forgitt, vi bruker vannet så mange ganger om dagen uten å egentlig tenke på det før vi ikke lenger har mulighet.

Vi mistet også vår kjære katt i sommer, søte Rasmus ble 14 år gammel, og sovnet inn i varmen, heldigvis lå han på koseplassen sin og det virket som han hadde gått bort i søvne..
Sårt og tomt for oss alle sammen at han er borte, men vi har alle vært klar over at han var en gammel katt så han sin tid måtte komme <3

Nå er det som sagt tre dager igjen på jobb før jeg kan koble litt mer ut, ungene er tilbake i rutinene (håper jeg) nå som skolen er i gang igjen, mannen er på jobb og jeg kan endelig puste noen timer alene :D
For det er utfordrende å være den som skal gå på jobb mens de andre har hatt ferie, og ungene ikke har vært i seng før 22-23 om kveldene, da er det ikke lett å legge seg tidlig uten noe voksentid bare for å gå på jobb..
Så det er flere dager jeg har følt meg bånn sliten og ikke skjønt hvordan jeg skal klatre opp å klare jobben, men hver gang har jeg klart det, for jeg nekter å gi opp :D

Lavkarbo dietten, resultat og oppsummering.

Hei dere..
Det ble aldri noe innlegg om hva jeg hadde spist i helgen, for plutselig var det torsdag og uken har gått i et..
Jeg må bare si at jeg er så fornøyd med meg selv, denne dietten har gått så greit å gjennomføre, selv om jeg har sjesket på både sjokolade og kaker så har jeg klart å motstå..
Jeg har per dags dato gått ned 3 kilo siden sist mandag, på 10 dager med andre ord og kunne ikke vært mer fornøyd.

Krabbe uten loff var litt stusselig, men det funket greit med salat da :P

Nå er det bare to dager igjen, eller det blir for min del en og en halv dag igjen, for hvis jeg ikke skal gå på en skikkelig smell på festen på lørdag tror jeg nok det er bra at jeg får i meg litt mer mat på fredagen, så da har jeg bestemt meg for taco :D

Vi hadde noen pils (lite tuborg har bare 5 karb i seg forresten) til kampen i går og jeg kjente det godt etter halvannen kan man si, så da tror jeg nok at jeg må opp litt på karben før festen.

Matlysten har forsvunnet da, jeg har gått lei av egg, bacon, stekt kjøtt og salat og jeg gleder meg til å kunne spise litt mer normalt denne helgen.

Men jeg har klart meg uten noen store sprekker, den største sprekken og faktisk eneste sprekken var 5 nonstop, de havnet i munnen min før jeg i det hele tatt hadde husket på at jeg gikk på diett :P

Bortsett fra det så har jeg ligget på alt mellom 10 og 60 karb om dagen, alt kommer an på hva jeg spiser til middag egentlig, for med en mann som ikke er lavkarbo så må jeg tilpasse det så godt jeg kan, her om dagen ble det lapskaus, men selv med poteter var det ikke så galt.

------------------------------------------------------------
Nok diett prat nå :P
I morgen skal jeg til FRISØREN!! fy som jeg gleder meg..
Jeg skal bare stusse bort det som er slitt, og ta en skikkelig hårkur hos frisøren, denne skal vist nok være veldig konsentrert og gi slitt hår mye fukt og pleie, noe som høres veldig bra ut for min del :)

Så er det jobb på lørdagen før det er klart for tidenes sommerfest, nå ser det ut som vi blir 25 +++ stykker så det kommer til å bli kjempe bra.

Ellers så er det ikke så mye nytt, eller jo, jeg har fått jobb til våren igjen med å være avløser under lammingen :D
Kan tro jeg gleder meg da...

Jeg legger ut før og etter bilde av meg i kjolen til uken :) Ser selv resultat så det er det viktigste :D

Jeg er fortsatt flink :)

Hei alle sammen..
Jeg er bare kjapt innom for å forsikre dere (og meg selv) om at jeg fortsatt er på diett og at det fortsatt går kjempe bra selv om det har vært helg, og jobb helg..
Jeg har vært kjempe flink om jeg kan si det selv og holdt meg under både kcal mengde og karb mengde denne helgen..

Men nå er jeg sliten etter en helg på jobb så planen er å slappe av med middag før jeg skal se en eller annen film :)
Kommer tilbake med mer informasjon ang mat i morgen eller tirsdag :)

Lavkarbo dietten dag 4 oppdatering.

Hei alle sammen.
Nok en ny dag og nå er det også helg, for mange betyr det fri men for meg er det nok jobbehelg, men det ser jeg egentlig positivt på..
Problemet eller retteresagt utfordringen med å være på jobb er maten, heldigvis har vi mulighet for å varme mat så jeg løste den utfordringen godt med å planlegge, så min lunch i morgen vil bli en salat jeg lager i kveld og tar med meg, og stekt biff..
Meny har jo tilbud denne uken på ytrefilet av storfe til 169 kroner, så da kjøpte jeg meg to store biffer som jeg skal ha til lunch denne helgen..

I går var jeg ute på en luftetur med de to fine værene vi har i nabolaget, eller de var på en luftetur og jeg fulgte de hjem igjen ;)
Takk og lov for at vi har blitt så gode venner at disse kommer frivillig til meg når jeg lokker, hvis ikke kunne det blitt spennende.
I fjor stakk de også av og da var de ikke like tamme kan du si, da brukte vi over en time på å bare få tak i de..

Men i går kom de frivillig og jeg fikk tak i halsbåndet til den ene og dradd den med meg, den andre fulgte fint etter oss og katten kom helt til slutt..
Jeg er så svak for dyr så slike ting som dette er egentlig bare koselig, jeg stortrives når dyr viser meg tillit og vil ha kos, men jeg må nok ha sett litt gal ut der jeg gikk og pratet.

- Komme da pinnekjøtt, så fin gutt du er..
- Du også får i kål, eller nei vi kaller deg fenalår vi det er mye lettere :P

Ja jeg har gitt de navn ser dere, hva passer vel bedre på en vær enn pinnekjøtt og fenalår?
Ingen av de kan jo noen gang bli denne type mat så det syns jeg passet bra..

I går var det egentlig en god matdag, nok en gang..

Jeg fikk i meg 102 gr fett.
28 gr karbohydrater og 1466 kcal..

Frokosten ble en lompe med stekt egg, bacon, salat og eggehakk.
Denne inneholdt 353 kcal og 8,5 karb.

Lunchen ble Stekt biff med salat og litt dressing..
Dette inneholdt 694 kcal (høyt kcal innhold da jeg tar alt smøret iløpet av dagen på et måltid fordi det blir lettere å regne) og 6,2 karb.

Middagen ble stekt kyllingfilet med salat og bernesaus.
Dette ble 350 kcal totalt..
Og 12 karb, høyt på karb innholdet da jeg unnet meg 3 ananas biter, paprika og litt mais, dette er ting som inneholder mye karb..


Det er så gøy å stå opp for tiden, for rett etter jeg står opp og ser meg i speilet så ser jeg virkelig hvor mye mindre kroppen min har blitt bare på denne uken.
Magen er mye fastere og det er tydelig at jeg har mistet mye vann.
Vekten går også nedover, eller litt opp og litt ned men i forhold til mandagen så er det mye nedover..
Jeg veier meg jo hver dag, noe som ikke er å anbefale da vekten kan svinge litt fra dag til dag, nå skal jeg ikke veie meg før til tirsdag (håper jeg) igjen så da får jeg et mer stabilt bilde av vekten..
Men i dag viste den at jeg har tatt av 2,4 kilo siden mandag!!

Dag 3 på lavkarbo.

Hei alle sammen.
Her kommer en liten oppsummering på maten i går..

I går var en veldig god dag på alle måter, jeg følte maten gikk veldig bra og jeg ble ikke sjesken, kanskje det har noe med at jeg var på butikken og handlet litt flere alternativer..

Frokost:
Stekt egg med salat.

162 kcal og 1 karb.

Lunch:
Ingers lavkarbo brød 1 skive med 50 gr bacon og rucola salat.

522 kcal og 7,5 karb.

(grunnen til høyt kcal innhold er at jeg la alt smøret jeg har brukt denne dagen inn i frokosten for å gjøre det lettere på appen..)

Middag:
Jeg må bare si at middagen var helt ubeskrivelig god altså, meny har tilbud på ytrefilet av svin så det ble pepperbiff med fjorland bernesaus og en deilig salat med alt mulig godt i..

476 kcal og ca 9 karb..
En halv boks fjorland bernesaus inneholder ca 8 karb så dette unnet jeg meg skikkelig..

Kveldsmat:
Her gikk jeg på en liten sprekk men den ødela heldigvis ikke så mye for meg..

En lompe.
150 gr jordbær og 1/2 kinderegg..

128 kcal og 21 karb.

Til sammen ble dette 38,5 karb og 1284 kcal..


Frokosten fra første dagen.


Kveldsmat fra andre dagen.


Middagen fra i går :P
Glemte helt å ta bilde av den så da måtte tor erik tegne den for meg :P

Lavkarbodietten dag 2..

Hei alle sammen.
Nettet streiket i går så da ble det ikke noen oppdatering på dagen dessverre, men frykt ikke for her kommer oppdateringen på maten i går.

Det ble litt flere karb enn planlagt fordi vi hadde vårruller til middag.
Men vårruller er ikke det værste jeg kunne stappe i meg når jeg bare gjorde noen endringer.
Så jeg gikk fra 4-5 til 3, hadde en stor salat ved siden av også brukte jeg mindre mengde sweet chilli saus.

Jeg hadde også 50 gr druer, men det legger jeg på hylla frem til jeg er ferdig med dietten for når jeg slo det inn på appen min fikk jeg sjokk!
Hele 6,9 gr karb på de små 50 grama, og det tilsvarte 7 druer...

Her kommer hvertfall en oppdatering for dere (og meg selv).

Frokost:
Stekt ytrefilet av svin med isbergsalat, agurk og rømme dressing og et stekt egg ved siden av.
288 kcal og 1,8 gr karb.

Lunch:
50 gr røde druer og 60 gr mager vaniljekesam.
76 kcal og 11, 4 gr karb.
Med andre ord ingen kesam eller druer resten av dietten..

Middag:
3 vårruller 446 kcal og 37,6 gr karb.
Med andre ord ganske høyt på karb innholdet men det kommer av rispapiret og dressingen, men fy så godt det var!!

Kveldsmat:
50 gr ytrefilet av svin.
Salat med isberg, rødløk og rømmedressing 3 karb og 89 kcal.

Totalt ble dette 64 gr karb (8 for mye i forhold til hva jeg ønsker som MAX)
34 gr protein, ALT for lite og det er sikkert derfor jeg hadde ekstra sug for sjokolade i går.
952 kcal +/- 50 tenker jeg, var ikke alt jeg fikk ført inn i riktig mengde så jeg måtte slumpe litt :)

Alt i alt syns jeg det var en grei dag, jeg hadde ingen store sprekker og jeg gikk ikke alt for mye over.

Idag har jeg fått handlet inn en hel masse godt slik at jeg er litt mer forberedt for de neste 10 dagene, for det å starte på en diett før du har handlet inn har ikke vært lett, men jeg har da klart det også..