Lavkarbo dietten dag 1.

God mandag alle sammen.
Denne uken startet med et nokså stort prosjekt for min del..
For 3-4 år siden startet jeg å slanke meg, og iløpet av 1 år hadde jeg gått ned nesten 25 kilo, men etter to år som kjæreste og samboer har det sneket seg på noen kilo igjen som jeg har sagt mange ganger at jeg vil ha av..

Men det å skulle drikke shake og telle kcal er ikke så lett i en familie, hvertfall ikke for meg, jeg går konstant rundt å tenker på alt jeg ikke kan spise, og gruer meg til kvelden kommer fordi jeg vet at jeg kommer til å bli sjesken.
Nå har jeg gått noen runder med meg selv og funnet ut at jeg skal prøve lavkarbo igjen, en mild versjon vel og merke.
Det var dette jeg startet med når jeg startet min slanking og jeg ser tilbake på den tiden som en god tid.
Jeg var mett og hadde masse energi, og ikke minst så kunne jeg spise masse deilig mat.

I første omgang skal jeg teste ut dette i 12 dager, for den 12. juli skal vi ha sommerfest her og jeg vil gjerne kvitte meg med litt vann jeg har i kroppen og gjerne noen kilo.
Jeg husker sist at jeg raste fort ned den første uken, også stabiliserte det seg til omtrent en kilo om uken..

Det er små men gode grep jeg skal gjøre denne gangen.

• Jeg skal kutte ut ris, pasta, potet, brød og knekkebrød.
• Jeg skal kutte ut potetgull, godteri, sukkerholdig brus, øl/vin (hjelpes!).
• Jeg skal kutte ut sauser som er rike på karbohydrater.
• Jeg skal fokusere på mye grønnsaker og noe frukt, samt rent kjøtt.
• Jeg skal ikke spise ekstreme mengder fett, men litt mer enn nå blir det nok.

Det har hvertfall gått veldig bra den første dagen, jeg har holdt meg på:

• 47 gr fett.
• 68 gr karb
• 1160 kcal.

Det beste med alt er at jeg ikke er sugen på kvelden, fordi jeg vet at jeg endelig kan spise bacon gullet mitt med god samvittighet igjen, hvertfall enn så lenge :D

Jeg tenkte å ta dere med på denne reisen, mest for å holde meg selv fokusert, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har gitt meg fort når jeg skulle slanke meg disse to siste åra.
Men denne gangen håper jeg at jeg skal holde ut disse 12 dagene, også tar jeg en ny avgjørelse etter festen om hva jeg gjør videre :)

Litt bilder fra maten sist jeg gikk på lavkarbo..

*Vil du følge meg på veien?
Og har du kanskje noen gode forslag til god lavkarbo mat?

Nå kan jeg bygge meg opp.

Våknet opp etter å ha sovet lenge i dag (hele to timer mer enn vanlig ;) ) og ble liggende å tenke litt..
Det er så deilig at det ikke er noen ting som stresser meg fremover nå, at jeg bare kan hente frem krefter og fylle på begeret igjen, for her er det helt skrapet akkurat nå...

De siste 5 ukene har det hendt så utrolig mye, det har vært masse stressmomenter rundt meg hele tiden og mange utfordringer.
Noe har vært avgjørende for hele fremtiden min og andre har vært avgjørende for om andre rundt meg vil ha det bra.

Jeg har hatt to oppkjøringer, tre tannlegetimer, flyttet ut av min far sin leilighet, vært på x antall møter med sykehjemmet min far bor på og hjelpeapparatet rundt han.
Det har vært jobbing inni mellom og øvelseskjøring, barna skal ha sitt og mannen skal ha sitt..
Jeg har virkelig ikke følt at jeg har strekt til på noen måte den siste tiden..

I går skulle jeg gjennom et av mine største mareritt, trekking av visdomstann..
Men det gikk faktisk veldig bra selve trekkingen, selv om jeg lå å gråt i stolen fra jeg satt meg der til jeg var ferdig (jeg har ekstrem tannlege angst)..

Men nå er jeg ferdig med lappen, ferdig hos tannlegen for denne gang og pappa har det bra, nå kan jeg puste ut og senke skuldrene litt igjen.
Nå kan jeg bruke energien min på å få energien opp igjen..

Det er ikke noe godt når det er slik, når kroppen føles helt utmattet, når du ikke har lyst til å gjøre det du like best, når det ikke spiller noen rolle om huset flyter eller om du dusjet i dag eller for en uke siden.
Når du ikke klarer å fokusere på det rundt deg, gråten sitter løst og du ikke føler at du strekker til..
Jeg har følt det slik en gang før og det var rett før det smalt, rett før den verste perioden i livet mitt..
Derfor er det så viktig for meg å gjøre ting jeg liker og som gir meg energi, høre på kroppen min, slappe av, og føle meg elsket.
Nå skal jeg jobbe for å klatre opp før jeg faller for langt ned, nå skal jeg se lyst på livet og nyte sommeren.
Nå skal jeg finne tilbake til gode Silje som er inni her igjen..

Her om dagen mottok jeg noen produktprøver fra Nille, de har kommet med en ny hårserie som jeg fikk teste ut så iløpet av tiden som kommer vil jeg skrive noen ord om hele serien for dere..

JEG BESTO OPPKJØRINGEN.

Den siste uken har vært er mareritt uten like, angsten har ligget høyt hele tiden og nervene har vært over huden..
Matlysten og interessen for mat har heller ikke vært til stede..
Jeg skulle nemlig ha oppkjøring i dag, og det har slått meg helt ut...

Jeg møtte opp litt før timen og gikk gjennom alt det siste, var grise nervøs og på gråten helt fra starten av..
Sensor kom og jeg så at det var en dame, bra tenkte jeg for det vil jo gjøre ting litt lettere..
Hun satt seg inn, jeg sa at jeg var nervøs og hun fortalte at dette gikk bra.
Jeg måtte bare tenke at hun skulle vise meg noen plasser i nærområdet, og derfor følge hennes beskrivelser, ellers skulle jeg kjøre akkurat slik jeg pleier..

Jeg satt meg inn og kjørte i vei, alt gikk min vei syns jeg men var fortsatt ikke overbevist om at det ville gå bra..
Vel tilbake parkerer jeg bilen og hun skriver litt på arket, så spør hun hvordan jeg syns det gikk..
Jo jeg syns jo det gikk ganske bra, startet jeg å si.
Hun avbrøt meg å sa at vi ikke trengte å gå gjennom dette, for jeg hadde BESTÅTT med glans :D

Så endelig, i en alder av 24 har jeg fått lappen, nå kan jeg kjøre på jobb selv og møte venninner når det måtte passe meg, noe så befriende :D

Så nå skal jeg snart avsted å hente guttungen på skolen, han vet ingen ting om at jeg har tatt oppkjøring så dette blir spennende.

Tenk så langt jeg har kommet :D

Jeg er så stolt!!!

Jeg sitter her etter den hardeste uken jeg har hatt på mange år, men jeg sitter her med en god følelse og full av mestring og stolthet.
For det har ikke vært hardt psykisk, det har vært hardt fysisk.
Jeg har gjort meg fortjent til lønnen jeg får, jeg har jobbet, jeg har slitt og jeg har gitt av meg selv, jeg har vist meg selv og alle rundt meg at jeg mestrer et liv med jobb, barn, familie, hus, møter og hverdag.
Ikke minst har jeg vist meg selv at jeg mestrer dette..

For litt over to år siden satt jeg inne hele dagen, jeg var redd for å møte folk, redd for å bli dømt, redd for å bli sett og enda mer redd for å bli hørt.
Jeg hadde angst, jeg var en selvskader, jeg var deprimert og jeg orket egentlig ikke å kjempe noe mer.
Jeg hadde et lite ønske om at livet skulle bli bra igjen, at jeg skulle få jobb og familie, lappen og drømmer, men jeg trodde ikke på det.

Så sitter jeg her da, lappen er snart i boks (bare jeg består oppkjøringen til slutt), jeg har sommerjobb og muligheter for vikarvakter ut over høsten, jeg har to helt utrolige bonusbarn, en fantastisk mann, en familie som stiller opp og er der for meg.
Jeg er ikke lenger redd for å bli sett, eller bli hørt eller for at noen skal dømme meg.
Jeg tør å svare for meg, ta igjen hvis jeg føler at noe ikke er rettferdig og jeg tør å le..

Jeg er den jeg en gang håpte jeg skulle bli, jeg er lykkelig men sliten..

For slitsomt er det å skulle tjene penger, gå på jobb 4. dagen på rad når det er en fysisk og psykisk krevende jobb (jobber med psykisk utviklingshemmede som kan være utagerende) jeg har en familie som trenger meg og jeg har en far som jeg må stille opp for.
Men det er 100 ganger mer givende enn å sitte hjemme å få penger fra NAV.
Den tiden er over og jeg er så stolt over at jeg valgte å kjempe, for gjett om jeg har kjempet og sloss med meg selv, men jeg vant over frykten..

Jeg er lykkelig stolt over at jeg har klart det. 

Hun som kastet opp 10 talls ganger om dagen fordi angsten var så sterk, hun som ikke turte å gå ut før sene kvelden når alle var inne, hun som valgte å medisinere seg selv i håp om at det skulle hjelpe, hun som satt på badet oppløst i tårer mens blodet rant, hun er borte...

Tilbake sitter jeg, Silje Herigstad, lykkelig ekstravakt og bonusmor som bor på landet.