Jeg er så stolt!!!

Jeg sitter her etter den hardeste uken jeg har hatt på mange år, men jeg sitter her med en god følelse og full av mestring og stolthet.
For det har ikke vært hardt psykisk, det har vært hardt fysisk.
Jeg har gjort meg fortjent til lønnen jeg får, jeg har jobbet, jeg har slitt og jeg har gitt av meg selv, jeg har vist meg selv og alle rundt meg at jeg mestrer et liv med jobb, barn, familie, hus, møter og hverdag.
Ikke minst har jeg vist meg selv at jeg mestrer dette..

For litt over to år siden satt jeg inne hele dagen, jeg var redd for å møte folk, redd for å bli dømt, redd for å bli sett og enda mer redd for å bli hørt.
Jeg hadde angst, jeg var en selvskader, jeg var deprimert og jeg orket egentlig ikke å kjempe noe mer.
Jeg hadde et lite ønske om at livet skulle bli bra igjen, at jeg skulle få jobb og familie, lappen og drømmer, men jeg trodde ikke på det.

Så sitter jeg her da, lappen er snart i boks (bare jeg består oppkjøringen til slutt), jeg har sommerjobb og muligheter for vikarvakter ut over høsten, jeg har to helt utrolige bonusbarn, en fantastisk mann, en familie som stiller opp og er der for meg.
Jeg er ikke lenger redd for å bli sett, eller bli hørt eller for at noen skal dømme meg.
Jeg tør å svare for meg, ta igjen hvis jeg føler at noe ikke er rettferdig og jeg tør å le..

Jeg er den jeg en gang håpte jeg skulle bli, jeg er lykkelig men sliten..

For slitsomt er det å skulle tjene penger, gå på jobb 4. dagen på rad når det er en fysisk og psykisk krevende jobb (jobber med psykisk utviklingshemmede som kan være utagerende) jeg har en familie som trenger meg og jeg har en far som jeg må stille opp for.
Men det er 100 ganger mer givende enn å sitte hjemme å få penger fra NAV.
Den tiden er over og jeg er så stolt over at jeg valgte å kjempe, for gjett om jeg har kjempet og sloss med meg selv, men jeg vant over frykten..

Jeg er lykkelig stolt over at jeg har klart det. 

Hun som kastet opp 10 talls ganger om dagen fordi angsten var så sterk, hun som ikke turte å gå ut før sene kvelden når alle var inne, hun som valgte å medisinere seg selv i håp om at det skulle hjelpe, hun som satt på badet oppløst i tårer mens blodet rant, hun er borte...

Tilbake sitter jeg, Silje Herigstad, lykkelig ekstravakt og bonusmor som bor på landet.