Høstferie.

Hei alle sammen.
Da var snart denne helgen slutt og en ny uke står for dør.
Det er som dere kanskje vet høst ferie den uken som kommer nå, noe som er vanskelig å få til når man er alene med to barn og har full jobb.
Barna skulle derfor egentlig vært på SFO og barnehage hele uken, men siden jeg er kommet inn i familien er det ikke lengere nødvendig i og med at jeg stort sett er her uansett.
Så Tirsdag og Onsdag blir det høst ferie på ungene, bare oss tre hjemme mens mannen er på jobb.

Men så tenker jo silje at da må jeg gjøre noe for å aktivisere disse barna, hvis ikke blir det fort tv titting og lite aktiviteter.
Jeg er litt der at jeg liker å gjøre noe spesielt når jeg har mulighet med ungene, så planene mine er å bake boller og få de til å hjelpe til med middagen slik at den er klar når Tor Erik kommer hjem fra jobb.
Jeg håper også på at lillesøster kommer på besøk en av dagene slik at jentene kan kose seg sammen ;)

I går hadde jeg bursdagsfest her hjemme, kjempe koselig var det selv om det var noen få ting som trakk litt ned.
Men slik blir det jo som oftest til tider.
Men det var hvertfall veldig hyggelig å samle gode venner og litt familie.

Imorgen kommer asti tilbake igjen, hun har vært i byen siden onsdag så jeg kjenner at jeg savner henne masse nå.
Det er godt å ha litt hunde fri av og til men det blir utrolig stille.

Det virker som høsten har kommet for fult denne helgen, fargene spretter frem og jeg elsker det.
Den klare luften og de flotte fargene er rett og slett terapi for sjelen.

 

Ja i dag er det bare 7 uker til vi sitter på flyet på vei til Tenerife.
Det skal bli utrolig deilig å komme ned til varmen igjen, få en stor dose D vitaminer og bare kose oss sammen en hel uke<3

 

 

Fantastisk bursdag..

Igår hadde jeg virkelig en super dag.
Tror jeg kan driste meg til å si at det er en av de beste bursdagene jeg har hatt noen gang.
Jeg fikk et utrolig fint smykke sett av Tor Erik i bursdagsgave, der traff han virkelig blinken <3
Jeg fikk også vite at vi skulle ut å spise middag, men ikke hvor vi skulle.
Min kjære hadde bestilt bord til klokken 19 og jeg hadde en liten misstanke om hvor vi skulle uten at jeg var helt sikker.

Det var big horn steak house vi skulle på, en resturant jeg bare har gått forbi.
Nå skal det sies at jeg ikke har likt rødt kjøtt, hvertfall ikke blodig kjøtt før (trodde jeg).
Men jeg hoppet i det og bestilte indrefilet (eller var det ytrefilet?) medium stekt, hvitløks poteter og hvitløk smør (mye hvitløk ja).
Litt vel skeptisk når kjøttet kom, for det så jo litt lite ut syns jeg, og dette er vel og merke min første skikkelige biff så frykten for at det ikke skulle være godt var der jo.

Men fy f''''''' så utrolig godt, den biffen der tror jeg at jeg kunne levd på resten av livet.
Fytti katta for en smak på det kjøttet, sausen, smørret ja alt var bare helt utrolig.
Jeg tar uten tvil tilbake alt jeg har sagt om rødt kjøtt og lite stekt biff i livet, for det ER bedre når kjøttet er medium stekt!


Slik så omtrent maten min også ut bare jeg hadde en saus og hvitløksmør istede for krydder.
Bilde er lånt fra glutenfrieverden.blogspot.com.

Tusen takk for at du hadde fikset alt dette i går kjæresten min.
Jeg hadde en kjempe fin og minnerik dag.
Elsker deg høyere enn himmelen <3

Mine mål de neste 10 åra.

Ja jeg er i leiligheten i dag, derfor mange innlegg ;)

Jeg har sittet å tenkt gjennom hva mine mål for fremtiden er, både langsiktige og mindre langsiktige mål.

Innen sommeren 2013.

• Jobbe, om ikke fast så hvertfall noen dager i uken.
• Få lappen før sommeren 2013 er over!!!
• Være gjeldsfri (jeg har fortsatt gjeld pga leiligheten jeg eide med Fredrik).
• Være ute av DPS (psykolog).

Iløpet av de neste 5 åra.

• Ha fast jobb.
• Ha egen bil.
• Flytte sammen med Tor Erik <3
• Få barn <3
• Ha egen grønnsakshage (jepp du leste riktig).

Iløpet av 10 år.

• Håper jeg er lykkelig gift<3
• Håper jeg har tatt videreutdannelse og jobber med noe jeg brenner for.
• Har barn i hus i alderen 18 (hjelpes), 15 (dobbelt hjelpes), og mellom 5-8 år<3
• Jeg har vært innom 10 land (intern).
• At jeg fortsatt er like lykkelig som nå<3

Dette er hvertfall de måla jeg jobber aktivt for å oppnå, jeg vet at alle bortsett fra to er realistiske, de andre to jobbes med ;)
Jeg vet hvertfall at jeg SKAL klare de fleste av disse måla, og uansett når det skjer så vil livet mitt bli bra, for det er jeg som bestemmer hvordan det skal bli!

Hjelp meg med å bestemme meg!

Jeg skal feire bursdagen min på Lørdan og planen er å gå i en sort tettsittende kjole.
Men så har jeg nå kommet til dette med sminke, på andre fester har jeg holdt meg til bruntoner, men siden jeg plutselig har lite å gjøre i dag testet jeg ut andre kombinasjoner men jeg trenger deres hjelp til å bestemme meg for hvilken jeg skal gå for.

Lilla toner.

Brun toner som jeg vanligvis går for.

Rosa toner.

Lilla til venstre og rosa til høyre.

Lilla til venstre og rosa til høyre.

Så dere, hvilken av de syns dere jeg skal gå for?

Drømme mannen.

Jeg har funnet frem til at jeg er utrolig heldig, for jeg har funnet det jeg vil si er svaret på drømme mannen.
For meg er drømme mannen en som:

• Får deg til å le.
• Du kan diskutere med.
• En som lytter til det du sier.
• En som tar til seg det du sier og prøver så godt han kan å endre enkelte ting så langt det går.
• En som får deg til å smile bare du ser han.
• En du våkner opp lykkelig med hver gang, og der du tenker at han vil du alltid våkne opp med.
• En du kan gråte med.
• En du kan drømme med.
• En du kan håpe med.
• En som motiverer deg til å nå dine mål.
• En som får deg til å strekke deg lengere enn du trodde, bare fordi han vet du kan.
• En som stiller realistiske krav til deg.
• En som elsker deg for den du er, ikke den han skulle ønske du var.
• En som ser bak masken og ser hvem du egentlig er.
• En som deler dine interesser.
• En som hvisker søte ord i øret ditt når han tror du sover.
• En som kryper inntil deg om natten fordi han liker å ligge nær deg.
• En du kan kose med, og bli koset med.
• En som er så kjekk at det kribler i magen når du ser han.
• En som gir deg verdens beste klem når du minst venter den.
• En som forteller hvor deilig, nydelig og fantastisk du er.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men da hadde dere mistet interessen (om dere ikke alt har det).
Jeg sier ikke at kjæresten min ikke har feil, for det har han også, men for meg er han perfekt, for meg er han drømme mannen og jeg kan se for meg et langt liv med han.
Jeg er heldig, og jeg er fult klar over det.

Jeg er så heldig.

Tenk at jeg er så heldig som har så mange gode venninner rundt meg.
I går var det jentekveld igjen, og denne gangen var det en passe høygravid Ann Helen som sto for alt.
Vi ble servert fantastisk lamme frikase med hvit sjokolade panacotta med bringebær saus, snickers kake og sjokoladepudding til dessert.

Vi var en gjeng på til sammen 9 stykker, hvis vi skal ta med de to små som også var der.
Tenk at jeg de siste åra ikke har hatt noe særlig stor vennekrets, og nå har jeg mange venner rundt meg jeg kan prate med, spør om hjelp med og bare være sammen med, jeg, Silje er med i en gjeng, jeg betyr noe for andre og jeg har et nettverk..
Deilig tanke.

Idag har vi vært hos mamma og søskena mine en tur, utrolig koselig å ha med både mann og reservebarn dit, og de små (som ikke er så små) fant fort tonen.
Vi voksende fikk pratet masse og kost oss..
Så har det blitt to fotball kamper, som jeg vel og merke ikke fikk med meg så alt for mye av i dag, men united vant hvertfall den viktigste kampen :)
Nå er mann på fotball trening og jeg og de små sitter å ser tingeling.
Straks natta for de små og sagaen om isfolket for meg ;)

 

Skjemaer, bursdag og hverdag.

Hei alle sammen.
Det er fortsatt liv i denne kroppen, tilfelle noen av dere lurte på det ;)

Jeg er godt plasert ute hos min kjære og barna, dagene består igjen av nistesmøring<3, middagslaging og masse kos, jeg ELSKER det!
På tirsdag var jeg hos psykologen igjen, en time som gikk veldig bra på mange måter og som jeg fikk veldig mye ut av.
Jeg fikk også låne en bok om de forskjellige skjemaene (skjemaene jeg skriver om er det samme som et mønster man følger gang på gang pga manglel på noe i oppveksten, slik som at noen barn av alkoholikere blir sammen med alkoholikere eller blir det selv, at barn med nervøse foreldre fort kan bli nervøse selv osv.) som er veldig intr å lese i.
Men det er også tungt emne å lese om, for mens jeg leser innser jeg at enkelte av hendelsene gjennom oppveksten min har formet meg til den jeg er i dag.
Det er ikke så enkelt som jeg trodde, at det var utelukkende pga overgrepa at jeg er den jeg er, det viser seg at mange av "problemene" mine faktisk har slått rot før overgrepa skjedde..
Og det er tøft å innse, for med å innse det må jeg også innrømme at mine næreste voksende støtte personer har gjort enkelte feil som har formet meg til den jeg er, og at jeg ikke har fått dekket alle behovene som et barn trenger å få dekket (det er forresten færrest som får dekket ALLE behovene sine alltid som barn bare så det er sagt, men noen ting kan utløse enkelte skjemaer.)

Idag er det også en uke til bursdagen min, jeg begynner å bli voksen innser jeg :P
Heldigvis er ikke voksen og gammel det samme ;)
Når jeg tenker meg om har jeg jo forsåvidt vært voksen i mange år alt, men ifølge alderen blir jeg snart sett på som voksen og det liker jeg, nei dette ble egentlig bare rot føler jeg hehe..

Ellers smiler livet til meg som det har gjort de siste måndene<3

Jeg har forandret meg.

Du har forandret deg sånn etter du ble sammen med Tor Erik...

Dette er en setning jeg har fått noen ganger, vel og merke fra samme person men ja nå er jeg litt lei av å få den slengt i tryne..

Ja jeg har forandret meg etter jeg ble sammen med han, for det første er det veldig vanlig å forandre seg litt når man går inn i et forhold, for man skal tilpasse seg begge veier, møtes på halvveien osv.
Men jeg har fortsatt ikke mistet Silje, jeg har heller funnet tilbake til Silje igjen.
Den Silje jeg var når jeg var ung og trodde livet var en lek, den Silje jeg savnet i mange mange år og aldri trodde jeg skulle møte igjen.
Den Silje som tør å si i fra, som skravlet i et sett, som så lyst på livet, som elsket livet og som hadde tro på seg selv!
Jeg har forandret meg til det bedre, jeg har forandret synet på en del ting, det har jeg.

Slik som fotball som mange påpeker til meg.
Jeg har aldri likt fotball før, det var en sport for idioter i mine øyner.
Men hva har jeg egentlig gjort for å gjøre meg opp det synet?
Jo hørt på alle andre, irritert meg over min egen far som valgte fotballen over oss og ikke gjort noe for å sette meg inn i det.
I starten følte jeg at jeg ikke hadde noe valg, han er glad i fotball og da hadde jeg et av to valg, se om jeg kunne like det, eller holde meg borte når han skulle se kamp.
Jeg testet ut det første, og etter jeg fikk satt meg litt inn i det har det faktisk blitt gøy, klart det at når 3. kampen iløpet av en dag kommer på skjermen er det ikke like gøy, men det er noe vi kan gjøre sammen, det er noe vi kan ha sammen og det er noe jeg kan lære noe om!
Ikke minst er det mye hyggeligere å sitte i armkroken hans i 90 minutter (+ noen minutter overtid) enn å sitte i et annet rom.
Det er ikke Tor Erik som har "tvingt" meg til å se fotballen, han har alltid sagt at det er mitt valg, jeg har selv tatt valget om å sette meg inn i sporten før jeg bestemmer meg om jeg likte det eller ikke.

Jeg har blitt tryggere på meg selv, jeg stoler mer på meg selv, jeg tør å håpe mer og jeg ser annderledes på ting nå enn før.
Dette er heller ikke noe Tor Erik har gjort egentlig, men han har fått meg til å innse at alt er mulig bare man ønsker det sterkt nok, han har fått meg til å tro på at jeg er god nok, at jeg duger, at jeg faktisk fortjener å ha det bra.
Jeg har selv gjort jobben for å komme dit jeg er nå, men det er klart at det ikke hadde gått like fort uten en støttende partner, som stiller forsiktig krav til meg som menneske, som oppmuntrer meg, som ikke duller med meg som jeg skulle vært et barn.
Jeg har angst men angst er ikke dødelig, den eneste måten å komme over angsten på er å oppsøke den.

Jo jeg har forandret meg, til det bedre vil jeg og mange med meg si.
Jeg begynner å finne Silje for fult, jeg ser hvor mye jeg har mistet av meg selv og hvor mye jeg må finne tilbake til, jeg tør å si mer i fra nå enn før, jeg stiller krav til meg selv men også andre.
Jeg tør å stole på andre igjen, jeg tør å innrømme at jeg har behov som er viktige at dekkes, jeg har forandret meg til det bedre, til et levende menneske som begynner å få kontroll over seg selv.

Takket være at jeg har en fantastisk mann som har hjulpet meg, og ikke gitt opp, at jeg har herlige venner som stiller opp å gir meg den sympatien jeg av og til trenger, at jeg har familie som sier og gjør det rette.
Takket være de rundt meg har jeg turt å prøve, men takket være meg selv har jeg kommet dit jeg er, for det er jeg som har tatt stega og valga, det er jeg som kaster meg ut i det, jeg som våger litt og litt mer.

Tidenes angst trening.

Hel alle sammen :)

Dere kan tro det var deilig å se kjæresten min igjen i går, det er ille at det går an å savne noen så utrolig mye etter bare to netter, men det er vist mulig.

Det var hvertfall sommerfugler i magen når jeg ventet på at han skulle komme hjem, og når jeg sto der i armene hans innså jeg nok en gang hvor utrolig høyt jeg elsker mannen <3
KJÆRLIGHET rett og slett..

Idag har jeg lege time og jeg fant ut at jeg like godt kunne ta en tidlig buss hjem til meg selv slik at jeg fikk gjort litt her hjemme.
Vel det skulle jeg ikke ha gjort, for det jeg ikke tenkte på var at videregående starter kl 10 på mandagene så bussen var SMEKK full, her snakker vi så vidt stå plasser igjen altså.
Et halvt minutt lurte jeg på om jeg skulle snu å gå "hjem" igjen, men det ble for dumt, så jeg tok med meg bagen og hunden inn på bussen skannet kortet mitt og stilte meg i midtgangen.
Her snakker vi ekstrem angstøvelse for min del.
Asti på armen, en hånd å holde meg fast til og masse mennesker som så på meg fordi jeg hadde Asti med meg (alle smilte vel og merke).

Hjertet hamrer som besatt, bena skjelver så mye at jeg trodde de skulle gi etter, halsen snører seg slik at jeg får problemer med å puste, panikken stiger, svetten truer med å slippe ut og flere ganger var jeg sikker på at nå, nå besvimer jeg forran en full buss..

Kroppen skrek etter å komme ut, løpe, rømme bort fra bussen, tårene presset på og kvalmen herjet..
Alle symptomene på angsten min og vel så det.

MEN jeg klarte det, jeg overlevde, jeg holdt ut (og fast) og jeg tror ingen på bussen kunne se at jeg hadde sterk angst på den turen.

Om jeg er stolt? JA!!!!!!

Nå er det snart legetime, også middag og vask av leiligheten igjen før jeg tenkte å ta en treningsrunde med wiièn min <3

Så får vi se hva dagen bringer videre.
Imorgen er det psykolog time igjen, har egentlig masse å ta opp men så klart husker jeg det ikke nå når det nærmer seg timen hehe, men ting går hvertfall utrolig bra for tiden psykisk så det blir mest en gjennomgang av den siste mnd..

Selv pining, tårer og tuting.

Jeg driver seriøst med selv pining i dag.
Det er lenge siden det har kommet så mange tårer og det er i bunn og grunn min egen feil som er så dum at jeg setter på den ene klisse filmen etter den andre når jeg vet at min kjære er langt borte..
Spesielt filmen P.s i love you fikk meg til å stor tute, jeg har sett den mange ganger før, men alltid sammen med andre og da griner jeg sjeldent, men i dag rant tårene.

Når jeg da etter på er så idiotisk at jeg setter på kjærlighets sanger er det gjort, at det er mulig å savne noen så forbanna mye bare fordi du vet han er langt unna..
Jeg har jo vært alene lengere enn dette før, men da har han alltid vært en busstur unna, nå VET jeg at jeg ikke ser han før på søndags kvelden og det føles uendelig lenge til.
Det er vel slik kjærlighet er? Det uendelig store savnet når personen ikke er der og den store lykken når han er der..
Uansett så bestemte jeg meg rimelig fort gjennom rennende maskara at jeg måtte slutte med dette tullet, så da ble det komedie istede, men jo da Silje klarer å tute da også hun, for kjæresteparet ser jo så lykkelige ut, en varm armkrok osv, tuting på høyt plan..
Men nå er det slutt, så nå er det snart senga på Tor Erik sin side før jeg tar turen til pappa, mamma og søskena mine i morgen (pappa først så resten), da får jeg hvertfall ikke tid til å tenke på savnet..

Nå er det kveldsmat og tur med Asti før senga kaller, håper dere alle sammen har hatt en flott dag :D

Guttetur, Tenerife og helgens planer.

Hei alle sammen og god helg :)

Denne helgen skal min kjære på guttetur til Oslo så jeg har derfor hele helgen for meg selv.
Det er deilig det altså, men jeg skal ærlig innrømme at jeg kommer til å savne han veldig masse denne helgen her.

Derfor har jeg valgt å gjøre meg selv så opptatt som over hodet mulig samtidig som jeg setter av Silje tid.

Så i dag er planen å se jente dvdèr (liksom bare for å gni inn for meg selv at min kjære er langt unna) og kose meg med masse godis sammen med Asti.
Nå har jeg fått tv og dvd spiller i leiligheten så da må jeg jo benytte meg av det også ;)

Videre er planen å vaske over leiligheten, starte på bok nr 14 i serien sagaen fra isfolket og gå turer med Asti.
Akkurat nå er jeg ferdig med oppvasken og Asti er nettopp ferdig med "flasketuten peker på" og maser om å gå ut, så jeg får skrive resten når jeg kommer inn igjen.

--------------------

Sånn, da ble det en liten tur til stranden for oss, elsker å gå på stranden nå på høsten for da har vi som oftest stranden helt for oss selv<3

Imorgen skal jeg ut til mamma og søskena mine (ja og laban, husker dere han? den ene valpen etter Asti) og være der til Søndag, før jeg drar ut til Tor Erik og møter han der når han kommer hjem <3

Så da får vi hvertfall litt tid på søndags kveld før jeg ikke ser han før på onsdag igjen regner jeg med..

Husker dere den lille hemmeligheten jeg skrev om her om dagen?
Nå kan jeg endelig fortelle det, vi skal til Tenerife 18 November :)
Så nå er det sparing for alvor her i leiligheten, heldigvis fikk jeg tv veldig billig og får låne dvd spilleren, så der er det så og si ingen utgifter, og maten kan man gjøre billig fant jeg ut av med å kjøpe kyllingfileter fra first price hehe, så det blir mye kylling på meg i tiden frem over, og NOKA.
For nå¨som jeg vet at det blir tur skal jeg ned noen kilo til før vi drar slik at jeg kan føle meg best mulig når vi kommer ned :D

Ellers er det ikke så mye nytt å fortelle egentlig.

Jeg håper dere får en flott helg alle sammen :)

God morgen

Good morgen alle sammen.
Her er hunden luftet, kaffen traktet og fårikålen står til oppvarming.
I går ble jeg liggende våken til kvart over et å lese sagaen om isfolket bok 13, klarte ikke bli ferdig så jeg har noen sider igjen i dag :)

Ellers er planen i dag å ta en liten tur innom pappa før jeg skal til min kjæreste kjære en tur<3
Jeg må nesten få ryddet litt mer her hjemme også før jeg drar, å bo i kasser blir det jaggu rot og uorden av skal jeg si dere..

For tiden venter jeg på hele 4 pakker i posten,to som er sponset og to mindre pakker jeg skal teste ut men som ikke er sponset, bare Silje som faller for billige/gratis tilbud hehe..
Men når disse kommer gjenstår jo egentlig å se, hater å vente på pakker..
Ikveld skal jeg og Tor Erik sjekke ut noe spennende og se om det går i orden, hvis det gjør det kommer det nok et glad innlegg på bloggen iløpet av helgen vil jeg tro ;)

Helgen blir jeg helt alene så da regner jeg med at det blir masse lesing og rydding her hjemme.
Hvis jeg bare får tak i en dvd spiller så blir det vel en del jentefilmer også ;)
Men nå er frokosten klar så vi skrives senere.

Kjærlighet.

Kjærlighet, et så sterkt ord og en så sterk følelse.
Kjærlighet til et annet menneske kan finnes på så mange forskjellige måter.
Kjærlighet til en venn, til et familie medlem, til en bekjent og til en ukjent, kjærligheten er over alt.

Størst av alt er kjærligheten sies det, hva er vel mer sant enn akkurat det?
For med kjærlighet kan man klare alt, med kjærlighet fra et annet menneske, tryggheten og vissheten om at du ikke er alene kan overvinne det utroligste.
Lykken av å være elsket for akkurat den personen du er, vissheten om at noen kan se dypere inn i deg enn de aller fleste og fortsatt elsker deg gir en varme som fyller hver eneste celle i kroppen.
Det gir en bekreftelse på at du er god nok, og så lenge du er god nok for et menneske så holder det, så lenge du kan elske og bli elsket så kan du overvinne mye.

Jeg er så heldig at jeg har funnet denne kjærligheten, jeg har funnet en jeg kan prate åpent med og som lytter til meg.
Jeg har funnet en som ser dypere enn jeg ofte gjør selv, og som vet når jeg trenger en klem for å gråte.
Jeg har funnet en som elsker meg for den jeg er og den jeg kan bli, en som respekterer mine feil og hjelper meg med å overkomme mine frykter.
Jeg har funnet en som får meg til å le, som får meg til å bli irritert, som får meg til å kjenne sommerfuglene danse i magen og som får meg til å føle meg trygg.
Jeg har funnet han som jeg håper skal være min for alltid, jeg har funnet han jeg vil dele alt med.
Jeg har ikke bare fått en fantastisk kjæreste, jeg har også fått en fantastisk venn.

Jeg elsker han høyere for hver dag vi er sammen, for hver dag jeg er uten han innser jeg hvor høyt jeg ønsker å dele livet med han.

Når jeg er alene er jeg ikke ensom, for jeg vet at det er en person som savner meg og som tenker på meg, jeg vet at jeg har en å ringe til hvis jeg behøver det, jeg vet at jeg har trygge armer å se frem til.
Jeg er stolt over å være kjæresten til denne fantastiske mannen og jeg er lykkelig over å kunne våkne opp ved siden av han så ofte som jeg kan.

                                                 Jeg elsker deg gutten min<3

Dagen i dag.

Hei alle sammen.
Har dere hatt en fin dag?

Her startet dagen sammen med min kjære klokken 6 (tror jeg klokken ringte), når han var sendt av gårde skrek senga på meg, så da måtte jeg holde den med selskap noen timer før jeg sto opp.
Fikk i meg litt frokost før jeg turet av sted til byen for å pakke ned de siste tinga mine (var noen kasser jeg glemte sist) og få de fraktet hjem.

Vel hjemme var det egentlig bare å pakke ut nok en gang, sette på får i kålen og sette seg til rette med en bok, wii spilleren kan vist ikke brukes til dvdèr så da ble det bøker istede.
Nå er maten straks ferdig, en hylle er grunnet og jeg har to kasser igjen å pakke ut av.
Musikken er på, Asti er luftet og jeg nyter alene tid.

Etter mat tenkte jeg å slå skikkelig til med egenpleie, sånn mens jeg først har muligheten liksom.
Så da blir det full pakke med hår kur og skrubb.
Deilig å sette av tid til seg selv av og til, det får jeg forsåvidt mye av denne uken, men i morgen er det nok en kjæreste kveld og det gleder jeg meg masse til.

Håper dere har det supert alle sammen.
Nå er det mat på meg:)

Rumpa kunne vært...

Her er noen av søkeorda som blir brukt for å finne bloggen min den siste mnd.
Jeg ler like godt hver gang jeg kikker på hvordan folk finner bloggen min, jaggu er det mange rare søke metoder.

"Rumpa kunne vært"
Diger men den er egentlig ganske liten og passe spretten.

Innbilt drektighet.
Er en plagsom ting.

Noka dietten.
Er bra når du skal slanke deg.

Selvskading blogg.
Er det dessverre mange av der ute.

Blogg.se tyrkia side.
Savner tyrkia men blogger fra Norge.

Bruker dere restemiddag.
Jeg har planer om det men er aldri hjemme lenge nok.

Hvordan finne seg selv.
Se deg i speilet eller følg råda jeg har skrevet ned på bloggen tidligere.

Nakenbilder på blogg.
Er lite gjennomtenkt og veldig idiotisk ved mindre du vil at familie og venner skal finne de.

Verdens beste løksuppe.
Den er god den.

Jeg er arbeidsledig.

Jeg er arbeidsledig på 2. året nå.
Det er over et år siden jeg sist hadde en vakt, siden jeg sist følte meg som en del av noe mer, siden jeg sist kjente mestringsfølelsen man får av å være på jobb.
Det er lenge, og det er skummelt å skulle vende tilbake til alt etter så lang tid borte.

Jeg er redd, ja for det er det jeg er.

I fjor sommer hadde jeg lyst å komme tilbake i arbeid, jeg søkte og søkte på forskjellige jobber innen for  feltet mitt, var inne på flere intervjuer men fikk samme svar hver gang, du stiller høyt pga utdannelse og fordi du har bra referanser men de er så gamle at vi dessverre ikke kan bruke de, kom tilbake når du har fått noen nye.

Så der sto jeg på bar bakke, med beskjed om å gjøre det jeg frykter mest.
For det å ha en helge stilling er ikke min største frykt, for da har jeg fått en stilling å forholde meg til og jeg er blitt valgt ut.
Men det å selv måtte ringe eller oppsøke en plass, utlevere meg, ja selge meg selv er vanskelig, det er skummelt, det er rett og slett det jeg frykter mest.
For hvorfor vil noen ha meg?

Dette er fortsatt skummelt, jeg er livredd for avvisning, jeg er kjempe redd for å ikke være så flink jeg bør være og for å ikke kunne strekke til.
Men så vet jeg også at jeg er flink innen for mitt yrke, for det er jeg.
Jeg vet at jeg faktisk er veldig dyktig og at de som får meg er heldige, men det er som at fornuften forsvinner så fort jeg skal ta skrittet..

Det andre som skremmer meg med å være ekstra vikar er at da er du på et vis pålagt å si ja til alt, og sier du nei flere ganger slutter de like greit å ringe deg.
Jeg vet at det er slik det fungerer, jeg har jobbet nok innenfor yrket til å vite det, og det skremmer meg.
For jeg vet at jeg ikke er sterk nok enda til å takke nei til vakter uansett hvor sliten jeg er, uansett hvor mye jeg burde gjør det, og da må jeg tenke meg om nå, før jeg er i den situasjonen.
For jeg vil jobbe, men jeg vet at jeg må starte forsiktig for min egen del, for at jeg skal kunne komme meg ut i fast jobb en gang og bli der, for at jeg ikke skal slite meg selv ut, for at jeg ikke skal knekke en gang til.

Men det er kanskje det som skremmer meg også, jeg har knekt før og det var fordi jeg presset meg for hardt, jeg vil ikke oppleve det en gang til, jeg orker ikke oppleve det, det er for tøft.
Ja det har nok brent seg fast, for det var en lite god tid når det skjedde, jeg har nok automatisk blitt redd for at det skal skje igjen og derfor unngått situasjonen.

Men nå har jeg hvertfall kommet dit at jeg ØNSKER å jobbe, jeg ser frem til å kunne jobbe igjen, ja jeg savner det!
Men jeg må også sette meg selv først og min helse, og det betyr å starte forsiktig, men hvordan gjør jeg det?
Hvordan går jeg best mulig frem?
Hvordan kommer jeg over frykten?

Plutselig kom energien

Gud for en deilig dag det har vært i dag.
Når jeg la meg i går sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle ha noen planer når jeg sto opp i dag, jeg skulle ikke haste til byen for å "bare" ordne noe, jeg skulle ikke besøke pappa, jeg skulle ikke gjøre noe bestemt.

Jeg våknet først av vekkerklokken til min kjære, men la meg pent rundt og sovnet igjen.
Våknet så av at han forsiktig kysset meg før han gikk på jobb <3 Elsker den følelsen jeg får når han kommer stille inn på rommet og kysser meg forsiktig før han drar<3
Klokken 9 fikk jeg opp øynene og kroppen ut av senga, da var det å sette på kaffe, slippe ut hunden og sette meg på verandaen mens hun fikk gå på do.
Deilig høst møtte meg ute, kald vind, skarp høstluft og litt regn, hva er vel bedre da enn å sitte med en varm genser og en kopp kaffe?

Så var det å få i seg noe frokost, sette på god morgen Norge og bare slappe av litt.
Plutselig ble masse energi kastet på meg og jeg bestemte meg for å endelig få tatt vaskerommet nede i kjelleren.
For en jobb, her snakker vi ligge på alle 4 og skrubbe alt man kan, salmiakken som svir i øynene, og blaute knær.
Men jaggu ble det fint til slutt også!

Så tok jeg en tur ned til vannet med lille Asti, jeg sier det igjen like godt, jeg elsker høsten.
Det å sitte helt nede med vann kanten (ferskvann vel og merke) mens vinden blåser godt rundt deg, bølgene skvulper og solen så vidt gløtter gjennom.
Bladene blir røde, gule og brune, den skarpe luften, HERLIG!
Gikk gjennom kirkegården på vei hjem og fant ut at en tidligere kompis av meg lå der, det var en litt spesiell opplevelse egentlig, vi var ikke så nære den gang men det var fortsatt rart å se navnet hans der.
Gikk hjem og fikk satt over middagen og gjort den klart til min kjære kom hjem fra jobb<3

Nå sitter jeg i leiligheten mens min kjære er på joggetur etterfulgt av fotball kamp hos en kompis.
Jeg har endelig fått opp litt mer lys her inne nå, så nå ble det riktig så koselig her :)

Bare kjærester.

Herlig mandag alle sammen..
Her er det fyr i ovnen og ruskevær ute.
Ingen varme er så deilig som vedfyring, så lun, trygg og barndomsminner varme som brer seg i hele huset.
Asti har funnet plassen sin forran ovnen, jeg sitter i godstolen og ser på dr. phil og spiser druer og det regner godt ute.
Deilig høst.

Det ble en svipp tur til byen for å kjøpe inn litt får i kål kjøtt og frukt til kvelden.
I kveld har jeg kjæresten min helt for meg selv igjen, noe som er helt fantastisk og som skal nytes.
For med to barn i hus andehver uke er det klart at man setter pris på den uken som er barnefri, ikke det at det ikke er koselig når de er her for det er det, og vi får kvalitetstid på kvelden etter de er lagt, men det er noe helt annet og bare kunne være kjærester en gang i blandt også.
Det er jo det som er veldig greit slik vi har det også, for andehver uke har vi muligheten til å bare være kjærester, mens andehver uke er vi kjærester på et mer seriøst plan, da handler naturligvis alt om at ungene skal ha det best mulig og vi setter nok fort hverandre litt til sides når de er våkene, men det tror jeg er ganske naturlig for mange.

Men i kveld er vi bare kjærester, oss to (og Asti vel og merke) og Dexter ;)

Når de ser DEG!

Du vet du har noen som kjenner deg når de reagerer slik.
Når de kjenner deg så godt at de vet hva du trenger der og da, når de vet når du lyver og når du er ærlig.
Når de ser gjennom masken din og når de ser DEG.
Jeg er heldig som har noen som kjenner meg!

Før Silje var det.....

Jeg elsker den nye rollen jeg har fått for tiden, altså rollen som "stemor" til to.
Jeg elsker å dille til med matpakke til mann og barn på morgenen (eller kvelden de gangene jeg husker/orker det), ordne hår før skolen, smøre frokost (og mase for at den skal bli spist) legge tider og leke tider.
Men rollen er fortsatt ny for meg og en ting sliter jeg med.

Jeg har startet å lage middag til de kommer hjem fra skole/barnehage/jobb, og jeg prøver å innføre litt nye ting også.
Vel kokt torsk var ikke akkurat nytt eller min ideè men der var hvertfall sausen feil (pose holande saus) men maten grei.
Dagen etter hadde vi juicy chiken til middag, da fikk jeg pent forklart at før Silje så var det kylling med skinn som var kylling, slik kylling som dette likte de ikke.
Men middagen var god den altså (ris og saus vel og merke).
Altså jeg lar det ikke gå innpå meg for maten var god begge gangene, men jeg lurer på om noen av dere har noen gode råd til meg?
Skal jeg helt enkelt gå tilbake til det "gode gamle" de er kjent med og la pappan lage middagen?

Er dette vanlig for barna når de får noe nytt eller andre lager maten for de?
Eller er de blitt så trygge på meg nå at de begynner med "testingen", bør jeg forberede meg på -Du bestemmer ikke her- Kommentarene snart?

Jeg regner med at det vil komme noen kamper nå som de etter hvert blir tryggere på meg og slikt, for det er jo for godt til å være sant hvis jeg skal gli gjennom dette uten å få visse kommentarer slengt i tryne.

Jeg lurer på om du vet det.

Jeg ser på deg når du ikke riktig vet det og tenker at du er det vakreste jeg vet om.
Måten du snakker til meg på, øynene dine som gnistrer når du kommer lurt gående mot meg, det lure smilet ditt som alltid er i nærheten, måten du ser på meg på, når du stryker meg over håret, hvisker at du elsker meg og hvordan du alltid vil beskytte meg.
Også humrer jeg litt for meg selv, fordi du er så fantastisk men ikke aner noe om det.
<Hva ler du av?> spør du og ser på meg.
<Ingenting>, svarer jeg lurt tilbake, og stirrer deg i senk til det er du som må vike med blikket.
Du rister på hodet med et litt overgitt smil, og jeg lurer på om du vet hvor høyt jeg elsker deg, at du gir meg sommerfugler i magen og hjertebank? Bare ved å være til?

Energitap.

God morgen, formiddag, ettermiddag, dag, kveld ja hva du måtte ønske selv:)
Dagen i dag har vært hektisk men deilig, har fått gjort mye og hadde masse energi (til tross for en natt med lite søvn) når jeg sto opp litt over 6 i dag.
Nistene ble smørt, frokosten laget og alle sendt hver til sitt.
En liten time for meg selv før jeg stelte meg og dro til byen for å møte pappa.
Bingo med pappa før jeg tok turen videre for å hente p-piller, høre med forsikringen min, hente noen flere bøker i serien sagaen om isfolket (som jeg nok en gang har fått dilla på) også busse hjem til mitt andre hjem igjen.

Der var det bare å hive seg rundt.
Rydde litt og forberede middagen (som i dag blir juicy chiken) som når står i ovnen.
Midt i dette forsvant energien min helt og jeg sitter igjen nå å roper etter senga.
Øynene er tunge, hjernen har koblet ut og søvn og kaffe virker som det eneste naturlige.
Men søvn må vente til i kveld, kaffe får vente til mannen kommer hjem, energien finner jeg vel et eller annet sted vil jeg tro.
Tipper den kommer samtidig som det blir liv i huset igjen, om under 20 minutter er "familien" samlet og da burde energien komme :)

Frem til da får jeg hive i meg siste slurken av energidrikken min :)

Ha en fortsatt fin dag :)

Den følelsen.

Den følelsen du får når ungene kommer hjem og det blir liv i huset<3
Den følelsen du får når gutten gir deg en god holde rundt klem<3
Den følelsen du får når kjæresten sier ordet familie<3
Den følelsen du får når jentungen kiler deg mens hun ler godt<3

Den følelsen av å være en del av noe større!
Den følelsen lever man lenge på!
Den følelsen tar man vare på!
Den følelsen husker man!

Love.

Idag startet dagen før sola hadde stått opp, og fuglene feis for vår del.
Min kjære skulle på jobb og jeg ville bare ha selskap egentlig, så da var det bare å kle seg (godt siden det er kaldt her, ble to tykke gensere og tøfler for min del) og starte dagen.

Jeg er tilbake på NOKA for en stund nå, så frokosten ble en jordbær shake, god morgen norge på tv og Asti på fanget (herlig morgen stund).
Etter en stund fant jeg ut at det var alt for kaldt, så da krøp jeg under dyna litt, noe som endte med at jeg sovnet en time, jaja sikkert like greit det da holder jeg ut hele dagen ;)

Halv 12 skulle jeg møte en venninne (blir vel det selv om vi ikke har kjent hverandre så lenge tror jeg) til lunch, noe som var utrolig koselig.
Fikk også handlet inn noe nytt tøy på 70% tilbud (da er det gøy da) og et lys og fat å ha det på til huset (må snike inn hint om at det er dame i hus nå).
Nå holder husmor Silje på med middagen som blir kokt torsk (bra for barna) og venter på at "familien" skal komme hjem :)
Trenger jeg å si at jeg liker tilværelsen min?

Vennen min dagros ;)

Kaos i pappa sitt hus.

Idag var vi ute i huset til pappa for å se hvordan det sto til der og for å se hva jeg ønsker å ta vare på.
Synet som møtte meg var deprimerende, slo meg rett og slett ned i kjelleren.
Jeg har aldri sett på maken og jeg innser hvor mye jeg rett og slett har sperret ute når jeg har vært der, hvor mye jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det ikke er SÅ ille der.
Men det er det...

Jeg vet ikke hvordan jeg kan starte å beskrive det en gang, jeg finner ikke ord.
Det er snakk om et hus som ikke er beboelig egentlig, et hus som vil koste mer å pusse opp enn det vil å rive huset og bygge nytt, et hus som er et eneste stort kaos, mitt barndomshjem.!

Det er det som gjør det så forbanna sårt, for dette er mitt barndomshjem, mine barndomsminner, mine drømmer, mine håp, mine helger, familie middager, samtaler på kjøkkenet, rosemaling, det huset er trygghet!
Det huset er det siste jeg har etter pappa som den han var, det huset er det jeg har holdt fast med i alle år, det er der jeg kunne lukke øynene å gjenskape minnene igjen.
Nå er det ødelagt, drømmen er knust, spyttet på, minnene byttet ut med kaos og mugg.

Det er det verste jeg har sett, jeg hadde aller mest lyst til å bare sette meg på gulvet å gråte av frustrasjon, hvordan har det gått så langt?
Det har brent seg fast, dyttet ut de gode minnene med spørsmålet om hva jeg gjør videre.
Hvor ligger ansvaret?
Hvem gjør hva?
Hva forventes?
Hva må jeg, hva bør jeg hva, hva, HVA?

Jeg angrer på at jeg i det hele tatt dro ut dit kjenner jeg, jeg vil aller helst bare lukke 2 september 2012 døra i hodet mitt og glemme dagen helt, glemme huset, glemme tankene som kommer, glemme tapet, glemme dagen.
At jeg ikke var så smart at jeg forberedte meg selv mentalt på hvordan det kunne være før jeg dro, men jeg hadde da virkelig trodd at de som har styret med det hadde gjort noe, tenkt på noe og at det ikke hadde sett så jævlig ut.
Men den gang ei.
Akkurat nå føler jeg dagen bare har vært kaos, selv om vi har fått gjort mye og det har vært gode ting ødela det så mye, ja jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal sette ord på det.

Jeg vet at det gir seg etter hvert, skuffelsen altså.
Men akkurat nå syns jeg bare alt er ille, og enda verre er det å være alene, selv om jeg ikke hadde pratet noe mer om det om han hadde vært her vel og merke, men da hadde jeg ikke hatt muligheten til å tenkt på det på samme måten.

Som hund og katt.

Husker dere at jeg skrev om min frykt for at Asti skulle bli maltraktert av sjefen i hus?
Vel her ser dere hvor bra det går nå etter en liten mnd :)

(ja han vil fortsatt ikke på bloggen men armene kan dere få se ;)

Jeg brukte ikke mindre enn 3 timer på å stelle meg før festen på Fredag, (lenge leve kjedsomheten!.)
Men det var uten tvil verdt det når jeg får høre at jeg var noe av det fineste han hadde sett ;)

Imorgen er det en ny uke med ungene i hus, så da blir det nistesmøring, middags laging og kos :)
Lille jenta som snart er stor har bursdag til Fredag, så da blir det lekeland med masse unger :)

Jeg merket at noe var galt (del 3)

(Fortsettelse fra del 2!)

Til slutt ser han på meg, lener seg fremmover å sier.

- Det er jo ikke rart at du ikke har det bra Silje, du er ikke bare deprimert.
Ikke??
- Det virker som at du er utbrent, har sterk panikk angst, sosial angst og dyp depresjon.
Her kan jeg ikke gjøre annet enn å skrive ut en sykemelding til deg på 2 uker først.
Så kommer du tilbake om 2 uker.-

Jeg forsto plutselig mer om hvorfor ting var slik.
Jeg har ikke kreft eller en annen alvorlig sykdom.
- Jo sier han, du har en ALVORLIG sykdom Silje, dette ER alvorlig.-

Jeg blir sendt hjem for å hvile, han henviser meg til psykolog samtidig.
Skriver ut antidepresiva å ønsker meg lykke til.

Jeg føler nederlag, hvorfor klarer jeg ikke å jobbe?
Er jeg bare lat?
Er det virkelig så ille?

Det er nå tankene om døden kommer for alvor.
Det er omtrent alt jeg tenker på, hvordan skal jeg gjøre det, hvordan skal det gå med familien, de fortjener så mye mer enn meg.
Jeg tenker, planlegger men sier ingen ting til noen.
Før noen uker senere (men det er en annen historie) når jeg treffer en som lytter til det, uten å si at jeg må slutte å tulle..

Etter to uker får jeg nye to uker sykemelding.
Jeg har ikke blitt bedre, heller værre.
Nå klarer jeg ikke gå på butikken å handle mat, ut å lufte hunden eller at noen ser på meg før panikk angsten tar meg og jeg bryter sammen..
Det virker som at frykten kommer sterkere med diagnosen, det blir som en lammende frykt som spiser meg opp, en tur på butikken krever alt jeg har av energi og styrke iløpet av en hel dag, jeg orker ikke tappe meg for så lite.

Jeg bestemmer meg i sammråd fra legen å si opp jobben min.
Han tror dette vil bli en lang vei å gå.
Jeg sier opp jobben i påsken (mars/april 2010).
Jeg starter på arbeids avklarings penger fra NAV i april, og får nå beksjed av legen om å ta vare på meg selv i året som kommer.

NAV sa de skulle stille opp, å hjelpe meg til å komme tilbake til arbeidslivet igjen (men dette tar jeg i eget innlegg en gang).
Drar ut til pappa i en uke for å slappe av helt alene.
Kun tenke på meg selv, få mat servert å ingen ansvar.

Ikke minst for å ha noen som hjelper i meg mat, de siste måndene har jeg spist mindre og mindre og det bekymrer ikke bare psykologen min, men alle rundt meg.
Maten vokser i munnen på meg, jeg klarer maks en halv skive per måltid og jeg får maten servert og blir presset til å spise.
Psykologen truer med innleggelse hvis jeg ikke gjør noe drastisk snart, hun liker ikke utviklingen, ikke jeg heller.
Hos pappa går det bedre, jeg klarer skate men sikkert å spise mer, jeg kaster bare opp 3 ganger den uken og jeg begynner sakte men sikkert å føle meg trygg.

Det er konfirmasjon til broren min den uken, der mange av han sin familie er, en familie jeg frykter.
Jeg gruer meg, men kommer meg gjennom dagen uten de store problemene.

Jeg er fysisk og psykisk sliten, jeg er sur og jeg kjefter konstant.
Jeg hater livet mitt, jeg hater at jeg ikke klarer det jeg vil.
Men pappa er støttende, han oppmuntrer uten å grave, han bare er der på den måten pappa kan.

Jeg kommer litt ovenpå.
Føler meg nesten frisk igjen.
Men ikke viste jeg at kampen akkurat hadde startet!

Pappa får slag denne sommeren, noe som gjør at jeg finner andre måter å rømme på.
Jeg tyr til alkoholen, finner trøst i den og en måte å få ro i hjemmet på.
Drikkingen og overspising blir min nye last, og vekten raser opp over noe som ikke hjelper på følelsene mine.

Nyttårsaften inn i 2011 starter jeg med selvskadingen igjen, bare for morro første gangen frem til jeg innser hvor mye jeg har savnet den, det er dette som skal til for at jeg skal ha det bra innbiller jeg meg.
2011 blir et år med mange arr, mange vonde følelser, mange nedturer ja et år jeg virkelig ikke hadde det bra.
Jeg startet slankingen våren 2011, da var det nok.
Men å kombinere slanking, drikking og selvskading er ikke det lureste, så det var først på høsten vekten gikk skikkelig nedover, etter jeg tok meg sammen på mange måter.

Februar 2012 kommer en ny nedtur, noe som skal gi meg den største selvskadings opplevelsen jeg har hatt, en opplevelse som skremmer meg så mye at jeg aldri mer skal skade meg selv.
Jeg bruker et annet redskap i desperasjon når jeg ikke finner det jeg vanligvis bruker, kutter for dypt og blir rett, mer blod enn jeg er vant til, jeg ser at kutta burde sys men tør ikke si i fra av frykt for hva de vil tenke.
Ender med at jeg plastrer meg selv så godt jeg kan og lar det gro av seg selv.
Dette var siste gangen jeg skadet meg selv med vilje!

Nå et halvt år etter er angsten kraftig redusert, selvskadingen fortsatt borte, depresjon vet jeg ikke lenger hva er for noe og maten har jeg et normalt forhold til.
Det samme har jeg med alkoholen, jeg drikker nå for å kose meg, ikke for å bli full eller rømme.
Nå, et halvt år etter har jeg det bra, jeg kan virkelig si at jeg er glad jeg kjempet og jeg er glad for at jeg er i live.

Veien har vært lang men det er så verdt det nå!

Nå er det to år siden disse hendelsene fant sted, to lange, vanskelige og tøffe år.
Det har vært to år der jeg har jobbet 24/7 med meg selv og min psyke, der jeg sakte men sikkert har blitt bedre..Jeg ble gradvis kvitt oppkasten når angsten melder seg, jeg ble bedre av panikk angsten, jeg ble frisk av depresjonen men sliter fortsatt med sosial angst og transport angst..

Det har vært to slitsomme år og kampen er enda ikke helt ferdig.
Jeg har desverre ikke kommet ut i jobb enda, men dette er noe jeg jobber aktivt for å kunne klare etter hvert.
Det jeg egentlig har som mål med disse innleggene er å fortelle dere at det har vært ille, det har vært tøft..
MEN man kan komme ovenpå igjen.
Det tar tid, det går sakte, det er tilbakefall og det er den viktigste jobben du noen gang vil gjøre..
Men det er SÅ utrolig verdt det!!!

Ikke gi opp, ikke vær redd for å be om hjelp og ikke minst, tro på deg selv, vit at du kan!

Verdens fineste pappa<3
Som hjalp meg mer enn han aner den tiden.