Jeg er arbeidsledig.

Jeg er arbeidsledig på 2. året nå.
Det er over et år siden jeg sist hadde en vakt, siden jeg sist følte meg som en del av noe mer, siden jeg sist kjente mestringsfølelsen man får av å være på jobb.
Det er lenge, og det er skummelt å skulle vende tilbake til alt etter så lang tid borte.

Jeg er redd, ja for det er det jeg er.

I fjor sommer hadde jeg lyst å komme tilbake i arbeid, jeg søkte og søkte på forskjellige jobber innen for  feltet mitt, var inne på flere intervjuer men fikk samme svar hver gang, du stiller høyt pga utdannelse og fordi du har bra referanser men de er så gamle at vi dessverre ikke kan bruke de, kom tilbake når du har fått noen nye.

Så der sto jeg på bar bakke, med beskjed om å gjøre det jeg frykter mest.
For det å ha en helge stilling er ikke min største frykt, for da har jeg fått en stilling å forholde meg til og jeg er blitt valgt ut.
Men det å selv måtte ringe eller oppsøke en plass, utlevere meg, ja selge meg selv er vanskelig, det er skummelt, det er rett og slett det jeg frykter mest.
For hvorfor vil noen ha meg?

Dette er fortsatt skummelt, jeg er livredd for avvisning, jeg er kjempe redd for å ikke være så flink jeg bør være og for å ikke kunne strekke til.
Men så vet jeg også at jeg er flink innen for mitt yrke, for det er jeg.
Jeg vet at jeg faktisk er veldig dyktig og at de som får meg er heldige, men det er som at fornuften forsvinner så fort jeg skal ta skrittet..

Det andre som skremmer meg med å være ekstra vikar er at da er du på et vis pålagt å si ja til alt, og sier du nei flere ganger slutter de like greit å ringe deg.
Jeg vet at det er slik det fungerer, jeg har jobbet nok innenfor yrket til å vite det, og det skremmer meg.
For jeg vet at jeg ikke er sterk nok enda til å takke nei til vakter uansett hvor sliten jeg er, uansett hvor mye jeg burde gjør det, og da må jeg tenke meg om nå, før jeg er i den situasjonen.
For jeg vil jobbe, men jeg vet at jeg må starte forsiktig for min egen del, for at jeg skal kunne komme meg ut i fast jobb en gang og bli der, for at jeg ikke skal slite meg selv ut, for at jeg ikke skal knekke en gang til.

Men det er kanskje det som skremmer meg også, jeg har knekt før og det var fordi jeg presset meg for hardt, jeg vil ikke oppleve det en gang til, jeg orker ikke oppleve det, det er for tøft.
Ja det har nok brent seg fast, for det var en lite god tid når det skjedde, jeg har nok automatisk blitt redd for at det skal skje igjen og derfor unngått situasjonen.

Men nå har jeg hvertfall kommet dit at jeg ØNSKER å jobbe, jeg ser frem til å kunne jobbe igjen, ja jeg savner det!
Men jeg må også sette meg selv først og min helse, og det betyr å starte forsiktig, men hvordan gjør jeg det?
Hvordan går jeg best mulig frem?
Hvordan kommer jeg over frykten?