Idag var vi ute i huset til pappa for å se hvordan det sto til der og for å se hva jeg ønsker å ta vare på.
Synet som møtte meg var deprimerende, slo meg rett og slett ned i kjelleren.
Jeg har aldri sett på maken og jeg innser hvor mye jeg rett og slett har sperret ute når jeg har vært der, hvor mye jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det ikke er SÅ ille der.
Men det er det...
Jeg vet ikke hvordan jeg kan starte å beskrive det en gang, jeg finner ikke ord.
Det er snakk om et hus som ikke er beboelig egentlig, et hus som vil koste mer å pusse opp enn det vil å rive huset og bygge nytt, et hus som er et eneste stort kaos, mitt barndomshjem.!
Det er det som gjør det så forbanna sårt, for dette er mitt barndomshjem, mine barndomsminner, mine drømmer, mine håp, mine helger, familie middager, samtaler på kjøkkenet, rosemaling, det huset er trygghet!
Det huset er det siste jeg har etter pappa som den han var, det huset er det jeg har holdt fast med i alle år, det er der jeg kunne lukke øynene å gjenskape minnene igjen.
Nå er det ødelagt, drømmen er knust, spyttet på, minnene byttet ut med kaos og mugg.
Det er det verste jeg har sett, jeg hadde aller mest lyst til å bare sette meg på gulvet å gråte av frustrasjon, hvordan har det gått så langt?
Det har brent seg fast, dyttet ut de gode minnene med spørsmålet om hva jeg gjør videre.
Hvor ligger ansvaret?
Hvem gjør hva?
Hva forventes?
Hva må jeg, hva bør jeg hva, hva, HVA?
Jeg angrer på at jeg i det hele tatt dro ut dit kjenner jeg, jeg vil aller helst bare lukke 2 september 2012 døra i hodet mitt og glemme dagen helt, glemme huset, glemme tankene som kommer, glemme tapet, glemme dagen.
At jeg ikke var så smart at jeg forberedte meg selv mentalt på hvordan det kunne være før jeg dro, men jeg hadde da virkelig trodd at de som har styret med det hadde gjort noe, tenkt på noe og at det ikke hadde sett så jævlig ut.
Men den gang ei.
Akkurat nå føler jeg dagen bare har vært kaos, selv om vi har fått gjort mye og det har vært gode ting ødela det så mye, ja jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal sette ord på det.
Jeg vet at det gir seg etter hvert, skuffelsen altså.
Men akkurat nå syns jeg bare alt er ille, og enda verre er det å være alene, selv om jeg ikke hadde pratet noe mer om det om han hadde vært her vel og merke, men da hadde jeg ikke hatt muligheten til å tenkt på det på samme måten.
Synet som møtte meg var deprimerende, slo meg rett og slett ned i kjelleren.
Jeg har aldri sett på maken og jeg innser hvor mye jeg rett og slett har sperret ute når jeg har vært der, hvor mye jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det ikke er SÅ ille der.
Men det er det...
Jeg vet ikke hvordan jeg kan starte å beskrive det en gang, jeg finner ikke ord.
Det er snakk om et hus som ikke er beboelig egentlig, et hus som vil koste mer å pusse opp enn det vil å rive huset og bygge nytt, et hus som er et eneste stort kaos, mitt barndomshjem.!
Det er det som gjør det så forbanna sårt, for dette er mitt barndomshjem, mine barndomsminner, mine drømmer, mine håp, mine helger, familie middager, samtaler på kjøkkenet, rosemaling, det huset er trygghet!
Det huset er det siste jeg har etter pappa som den han var, det huset er det jeg har holdt fast med i alle år, det er der jeg kunne lukke øynene å gjenskape minnene igjen.
Nå er det ødelagt, drømmen er knust, spyttet på, minnene byttet ut med kaos og mugg.
Det er det verste jeg har sett, jeg hadde aller mest lyst til å bare sette meg på gulvet å gråte av frustrasjon, hvordan har det gått så langt?
Det har brent seg fast, dyttet ut de gode minnene med spørsmålet om hva jeg gjør videre.
Hvor ligger ansvaret?
Hvem gjør hva?
Hva forventes?
Hva må jeg, hva bør jeg hva, hva, HVA?
Jeg angrer på at jeg i det hele tatt dro ut dit kjenner jeg, jeg vil aller helst bare lukke 2 september 2012 døra i hodet mitt og glemme dagen helt, glemme huset, glemme tankene som kommer, glemme tapet, glemme dagen.
At jeg ikke var så smart at jeg forberedte meg selv mentalt på hvordan det kunne være før jeg dro, men jeg hadde da virkelig trodd at de som har styret med det hadde gjort noe, tenkt på noe og at det ikke hadde sett så jævlig ut.
Men den gang ei.
Akkurat nå føler jeg dagen bare har vært kaos, selv om vi har fått gjort mye og det har vært gode ting ødela det så mye, ja jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal sette ord på det.
Jeg vet at det gir seg etter hvert, skuffelsen altså.
Men akkurat nå syns jeg bare alt er ille, og enda verre er det å være alene, selv om jeg ikke hadde pratet noe mer om det om han hadde vært her vel og merke, men da hadde jeg ikke hatt muligheten til å tenkt på det på samme måten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)