Sorgen er så forbanna vond.

Sorgen er så hard.
Den er vond og altoppslukende, den river og sliter i kroppen og tankene mine.
Det er gått noen uker nå, men enda føler jeg ikke at jeg har forstått det helt, eller jeg vil ikke forstå det.

For hver gang tankene kommer på pappa presser også tårene på, og jeg vil ikke ha tårene, jeg kan ikke ha tårene for det er alltid noen rundt meg som trenger meg, og jeg må være sterk for alle.
Men så blir det plutselig kastet på meg, det kan være så lite som et bilde eller et minne som strømmer på også sitter jeg der, på gulvet mens jeg hikster etter pusten mens tårene renner som en bekk.
På et tidspunkt blir jeg redd for at jeg også skal dø, for det sprenger i brystet og jeg klarer ikke trekke pusten skikkelig.

Jeg tar meg sammen så godt jeg kan, tvinger meg til å puste roligere og tårene stopper etter hvert.
Jeg skyver tankene bort nok en gang og begraver minnene om min kjære far enda litt til.
Forteller meg selv at jeg kan sørge senere, at det ikke er tiden enda, når tiden er vet jeg ikke helt, kanskje aldri?
Kanskje er jeg alt for redd for smerten det vil føre med seg når jeg først tillater meg å føle, tenke, minne.

Kanskje er jeg redd for reaksjonene når jeg tenker på de siste dagene med pappa, hvordan jeg sto med spyttebekken å fikk pappa til å spytte ut slimet som nesten kvelte han, hvordan jeg strøk og oppmuntret når han hadde angst og var redd.
Hvordan jeg holdt han i hånden to døgn i strekk, mens jeg pratet om at det gikk bra, beroliget han om at jeg var her, at jeg brydde meg.
Hvordan jeg sovnet utmattet på brystet hans og våknet av at han ikke pustet jevnt lenger.
Og når jeg til slutt ble skuffet fordi han trakk pusten, fordi det var så vondt å se at han pintes.
Hvordan jeg på slutten ønsket at det skulle gå fort for han og min sin skyld.
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt han en uke til, selv om jeg måtte jobbet like hardt hele uken.
Men den realistiske delen av meg forteller meg at det var best for han å slippe, at han ikke hadde det godt.
Og det hjelper meg også.

Sorgen er så forbanna tung, vond og smertefull.
Jeg vil ikke kjenne på den, men noen dager blir den kastet på meg, og uansett hva jeg gjør så hjelper det ikke.
Det går opp for meg et lite øyeblikk, at min kjære, fine, sterke, gode og fantastiske pappa er død, borte og at jeg aldri noen gang skal se han igjen, kjenne huden hans, høre han puste, prate til meg, klemme meg, kalle meg gull jenta hans.
Og når det går opp for meg så er det så forbaska vondt!