Jeg merket at noe var galt (del 3)

(Fortsettelse fra del 2!)

Til slutt ser han på meg, lener seg fremmover å sier.

- Det er jo ikke rart at du ikke har det bra Silje, du er ikke bare deprimert.
Ikke??
- Det virker som at du er utbrent, har sterk panikk angst, sosial angst og dyp depresjon.
Her kan jeg ikke gjøre annet enn å skrive ut en sykemelding til deg på 2 uker først.
Så kommer du tilbake om 2 uker.-

Jeg forsto plutselig mer om hvorfor ting var slik.
Jeg har ikke kreft eller en annen alvorlig sykdom.
- Jo sier han, du har en ALVORLIG sykdom Silje, dette ER alvorlig.-

Jeg blir sendt hjem for å hvile, han henviser meg til psykolog samtidig.
Skriver ut antidepresiva å ønsker meg lykke til.

Jeg føler nederlag, hvorfor klarer jeg ikke å jobbe?
Er jeg bare lat?
Er det virkelig så ille?

Det er nå tankene om døden kommer for alvor.
Det er omtrent alt jeg tenker på, hvordan skal jeg gjøre det, hvordan skal det gå med familien, de fortjener så mye mer enn meg.
Jeg tenker, planlegger men sier ingen ting til noen.
Før noen uker senere (men det er en annen historie) når jeg treffer en som lytter til det, uten å si at jeg må slutte å tulle..

Etter to uker får jeg nye to uker sykemelding.
Jeg har ikke blitt bedre, heller værre.
Nå klarer jeg ikke gå på butikken å handle mat, ut å lufte hunden eller at noen ser på meg før panikk angsten tar meg og jeg bryter sammen..
Det virker som at frykten kommer sterkere med diagnosen, det blir som en lammende frykt som spiser meg opp, en tur på butikken krever alt jeg har av energi og styrke iløpet av en hel dag, jeg orker ikke tappe meg for så lite.

Jeg bestemmer meg i sammråd fra legen å si opp jobben min.
Han tror dette vil bli en lang vei å gå.
Jeg sier opp jobben i påsken (mars/april 2010).
Jeg starter på arbeids avklarings penger fra NAV i april, og får nå beksjed av legen om å ta vare på meg selv i året som kommer.

NAV sa de skulle stille opp, å hjelpe meg til å komme tilbake til arbeidslivet igjen (men dette tar jeg i eget innlegg en gang).
Drar ut til pappa i en uke for å slappe av helt alene.
Kun tenke på meg selv, få mat servert å ingen ansvar.

Ikke minst for å ha noen som hjelper i meg mat, de siste måndene har jeg spist mindre og mindre og det bekymrer ikke bare psykologen min, men alle rundt meg.
Maten vokser i munnen på meg, jeg klarer maks en halv skive per måltid og jeg får maten servert og blir presset til å spise.
Psykologen truer med innleggelse hvis jeg ikke gjør noe drastisk snart, hun liker ikke utviklingen, ikke jeg heller.
Hos pappa går det bedre, jeg klarer skate men sikkert å spise mer, jeg kaster bare opp 3 ganger den uken og jeg begynner sakte men sikkert å føle meg trygg.

Det er konfirmasjon til broren min den uken, der mange av han sin familie er, en familie jeg frykter.
Jeg gruer meg, men kommer meg gjennom dagen uten de store problemene.

Jeg er fysisk og psykisk sliten, jeg er sur og jeg kjefter konstant.
Jeg hater livet mitt, jeg hater at jeg ikke klarer det jeg vil.
Men pappa er støttende, han oppmuntrer uten å grave, han bare er der på den måten pappa kan.

Jeg kommer litt ovenpå.
Føler meg nesten frisk igjen.
Men ikke viste jeg at kampen akkurat hadde startet!

Pappa får slag denne sommeren, noe som gjør at jeg finner andre måter å rømme på.
Jeg tyr til alkoholen, finner trøst i den og en måte å få ro i hjemmet på.
Drikkingen og overspising blir min nye last, og vekten raser opp over noe som ikke hjelper på følelsene mine.

Nyttårsaften inn i 2011 starter jeg med selvskadingen igjen, bare for morro første gangen frem til jeg innser hvor mye jeg har savnet den, det er dette som skal til for at jeg skal ha det bra innbiller jeg meg.
2011 blir et år med mange arr, mange vonde følelser, mange nedturer ja et år jeg virkelig ikke hadde det bra.
Jeg startet slankingen våren 2011, da var det nok.
Men å kombinere slanking, drikking og selvskading er ikke det lureste, så det var først på høsten vekten gikk skikkelig nedover, etter jeg tok meg sammen på mange måter.

Februar 2012 kommer en ny nedtur, noe som skal gi meg den største selvskadings opplevelsen jeg har hatt, en opplevelse som skremmer meg så mye at jeg aldri mer skal skade meg selv.
Jeg bruker et annet redskap i desperasjon når jeg ikke finner det jeg vanligvis bruker, kutter for dypt og blir rett, mer blod enn jeg er vant til, jeg ser at kutta burde sys men tør ikke si i fra av frykt for hva de vil tenke.
Ender med at jeg plastrer meg selv så godt jeg kan og lar det gro av seg selv.
Dette var siste gangen jeg skadet meg selv med vilje!

Nå et halvt år etter er angsten kraftig redusert, selvskadingen fortsatt borte, depresjon vet jeg ikke lenger hva er for noe og maten har jeg et normalt forhold til.
Det samme har jeg med alkoholen, jeg drikker nå for å kose meg, ikke for å bli full eller rømme.
Nå, et halvt år etter har jeg det bra, jeg kan virkelig si at jeg er glad jeg kjempet og jeg er glad for at jeg er i live.

Veien har vært lang men det er så verdt det nå!

Nå er det to år siden disse hendelsene fant sted, to lange, vanskelige og tøffe år.
Det har vært to år der jeg har jobbet 24/7 med meg selv og min psyke, der jeg sakte men sikkert har blitt bedre..Jeg ble gradvis kvitt oppkasten når angsten melder seg, jeg ble bedre av panikk angsten, jeg ble frisk av depresjonen men sliter fortsatt med sosial angst og transport angst..

Det har vært to slitsomme år og kampen er enda ikke helt ferdig.
Jeg har desverre ikke kommet ut i jobb enda, men dette er noe jeg jobber aktivt for å kunne klare etter hvert.
Det jeg egentlig har som mål med disse innleggene er å fortelle dere at det har vært ille, det har vært tøft..
MEN man kan komme ovenpå igjen.
Det tar tid, det går sakte, det er tilbakefall og det er den viktigste jobben du noen gang vil gjøre..
Men det er SÅ utrolig verdt det!!!

Ikke gi opp, ikke vær redd for å be om hjelp og ikke minst, tro på deg selv, vit at du kan!

Verdens fineste pappa<3
Som hjalp meg mer enn han aner den tiden.