Jeg merket at noe var galt (del 2)

Fortsettelse fra i går.

Jeg kommer hjem, er totalt tappet for energi.

Hva skjer med kroppen min?
Går på jobb som vanlig dagen etter.

Til nå har jeg bare kastet opp hjemme eller på jobben, aldri ute blandt folk.
Denne dagen skjer det.
Mitt værste mareritt.

Strålen står bokstavelig talt ut av munnen, akkurat i det skolebussene tømmes og mange ungdommer kommer ut.
Jeg kan ikke sjule meg, folk stirrer, hvisker å peker.
Men ingen spør om jeg trenger hjelp!
Jeg kjenner angsten så utrolig godt.

Jeg kommer meg på jobb, men kvalmen har fått overtak i meg.
Jeg klarer å gjøre jobben før vi åpner, men forstår ikke hvordan jeg skal klare å smile.
Være hyggelig eller sosial resten av dagen.

Jeg setter meg et kvarter på badet, gråter av redsel over hva som skjer, av utmattelse å av flauhet.
Tørker meg, legger sminken på nytt før jeg går ut i kassen..

Jeg er så hyggelig jeg kan.
Men desverre er ikke alle kundene så snille tilbake.
En mann klager over at han må betale for posene, jeg forklarer at det desverre er slik, for posene er ikke gratis for oss heller.

Etter dette føler jeg at jeg vil miste jobben.
Hvorfor skal jeg ikke det? jeg svarte jo tilbake (hyggelig og smilende).
Jeg ringer sjefen, hun kommer bort å jeg forklarer situasjonen.
Hun sier at jeg har gjort det rette, jeg har da ikke gjort noe galt!
Jeg tror hun ser at jeg ikke har det bra, så hun tar over for meg så jeg kan gå ut litt..

Der ute sitter mamma.
Igjen bryter jeg sammen i gråt.
Jeg spør henne hva som skjer med meg?
Jeg vet ikke jenta mi svarer hun meg.

Jeg blir sendt hjem nok en gang, men denne gangen må jeg ringe legen min først for å få time sier mamma.
Jeg får time noen dager senere, mamma skal bli med meg.

Vi er nå i februar et sted.
Jeg går på jobb hver dag frem til timen.
For jeg trives jo så godt.
Alle støtter meg jo, skryter og jeg har til å med faste kunder..

Når legetimen kommer så forklarer jeg situasjonen til legen.
Han ser at jeg har diagnosen depresjon fra før å spør om jeg går på antidepresiva.
Nei jeg gjør ikke det lengere.

Han spør meg litt om hva jeg føler og hvordan jeg føler det når jeg får "utbrudd" å kaster opp,
Jeg forklarer, mamma forklarer hvor lite som skal til.
Jeg gråter meg gjennom timen.

Fortsettelse følger:)

(del 2 ble så lang at jeg måtte dele den opp enda en gang.)
(Dette er nå 2 år siden og mye har blitt bedre heldigvis )