Hei alle sammen.
Da var jeg tilbake i leiligheten igjen etter en uke hos min kjære og barna.
Det har vært en koselig, hektisk og krevende uke for meg, det er jo ikke til å legge under en stol at jeg ikke er vant med å ha barn rundt meg hele dagen hver dag lengere, og sist jeg hadde barn rundt meg var det søskena mine og det blir ikke det samme.
Jeg har stått opp mellom 6 og halv 7 hver morgen (bortsett fra lørdag og søndag) laget kule matpakker som ungene kaller det, funnet frem klær, mast om at de må spise frokosten sin, kysset farvel og ryddet hus.
Vært i byen for å pakke ned de siste tinga mine, besøkt pappa, turer med Asti, laget middag, vært på middag, hatt middags gjester, lekser, ved, lek og morro.
For det er mye lek og morro med barn, det er mye kos og kjærlighet, barne latter og små krangling.
Det er herlig å være en del av familien og uansett hvor sliten jeg blir elsker jeg det.
Men som sagt er det krevende.
Hvertfall for meg, for jeg har på et vis gått inn i en ny rolle ang psyken min.
En rolle der jeg igjen må være best, gjøre mest, strekke til på alt og alt skal være perfekt.
En idiotisk del av meg føler jeg aldri gjør nok, noe bra nok eller at jeg er flink nok, usikkerheten er noe dritt.
For jeg vet at jeg gjør masse, og at det blir satt pris på.
Jeg vet at ungene liker å ha meg rundt når de er hjemme, når jentungen ser på meg med "de" øynene når jeg spøker med at jeg skal hjem smelter jeg, når guttungen gir meg natta klem og vil at jeg skal legge han vet jeg at jeg har kommet langt.
For for noen mnd var det pappa for alle pengene, det kom ikke på tale med noen klem og hvertfall ikke at pappa skulle reise bort noen timer.
Nå blir han nesten kastet ut av huset hver søndag når det er fotball trening.
Men til tross for at det er kjempe koselig må jeg bli bedre på å benytte meg av leiligheten min.
Jeg trenger ikke være der ute hele uken, jeg kan trekke meg tilbake når jeg kjenner at jeg blir sliten.
For når jeg blir sliten så trekker jeg meg inn i meg selv, små ting som egentlig ikke betyr noe tar jeg til meg som kritikk, jeg blir veldig usikker og venter på å bli hevet på dør.
Jeg vet at dette ikke er realistiske tanker, men jeg klarer ikke snappe ut av det når det først kommer.
Når min kjære skadet foten på søndag på treningen og derfor ikke klarte å ligge inntil meg den natten fikk jeg for meg at jeg hadde gjort noe veldig galt, at han plutselig ikke elsket meg lengere og at jeg ikke gjorde nok i huset.
Hvor teit er ikke DET da?
Så der lå Silje våken lenge å tenkte på noe som er så langt i fra sannheten som mulig, han hadde jo bare vondt og måtte derfor ligge på en annen måte..
Nå blir jeg hjemme i leiligheten noen dager, ungene er hos moren denne uken og han skal jobbe litt ekstra.
Derfor skal jeg ha noen dager for meg selv sammen med Asti, hente de siste tinga mine i leiligheten i morgen, scrappe litt og egentlig bare gjøre som jeg føler for.
Dette ble nok et rotete innlegg, men sånn blir det, litt av alt hehe.
Da var jeg tilbake i leiligheten igjen etter en uke hos min kjære og barna.
Det har vært en koselig, hektisk og krevende uke for meg, det er jo ikke til å legge under en stol at jeg ikke er vant med å ha barn rundt meg hele dagen hver dag lengere, og sist jeg hadde barn rundt meg var det søskena mine og det blir ikke det samme.
Jeg har stått opp mellom 6 og halv 7 hver morgen (bortsett fra lørdag og søndag) laget kule matpakker som ungene kaller det, funnet frem klær, mast om at de må spise frokosten sin, kysset farvel og ryddet hus.
Vært i byen for å pakke ned de siste tinga mine, besøkt pappa, turer med Asti, laget middag, vært på middag, hatt middags gjester, lekser, ved, lek og morro.
For det er mye lek og morro med barn, det er mye kos og kjærlighet, barne latter og små krangling.
Det er herlig å være en del av familien og uansett hvor sliten jeg blir elsker jeg det.
Men som sagt er det krevende.
Hvertfall for meg, for jeg har på et vis gått inn i en ny rolle ang psyken min.
En rolle der jeg igjen må være best, gjøre mest, strekke til på alt og alt skal være perfekt.
En idiotisk del av meg føler jeg aldri gjør nok, noe bra nok eller at jeg er flink nok, usikkerheten er noe dritt.
For jeg vet at jeg gjør masse, og at det blir satt pris på.
Jeg vet at ungene liker å ha meg rundt når de er hjemme, når jentungen ser på meg med "de" øynene når jeg spøker med at jeg skal hjem smelter jeg, når guttungen gir meg natta klem og vil at jeg skal legge han vet jeg at jeg har kommet langt.
For for noen mnd var det pappa for alle pengene, det kom ikke på tale med noen klem og hvertfall ikke at pappa skulle reise bort noen timer.
Nå blir han nesten kastet ut av huset hver søndag når det er fotball trening.
Men til tross for at det er kjempe koselig må jeg bli bedre på å benytte meg av leiligheten min.
Jeg trenger ikke være der ute hele uken, jeg kan trekke meg tilbake når jeg kjenner at jeg blir sliten.
For når jeg blir sliten så trekker jeg meg inn i meg selv, små ting som egentlig ikke betyr noe tar jeg til meg som kritikk, jeg blir veldig usikker og venter på å bli hevet på dør.
Jeg vet at dette ikke er realistiske tanker, men jeg klarer ikke snappe ut av det når det først kommer.
Når min kjære skadet foten på søndag på treningen og derfor ikke klarte å ligge inntil meg den natten fikk jeg for meg at jeg hadde gjort noe veldig galt, at han plutselig ikke elsket meg lengere og at jeg ikke gjorde nok i huset.
Hvor teit er ikke DET da?
Så der lå Silje våken lenge å tenkte på noe som er så langt i fra sannheten som mulig, han hadde jo bare vondt og måtte derfor ligge på en annen måte..
Nå blir jeg hjemme i leiligheten noen dager, ungene er hos moren denne uken og han skal jobbe litt ekstra.
Derfor skal jeg ha noen dager for meg selv sammen med Asti, hente de siste tinga mine i leiligheten i morgen, scrappe litt og egentlig bare gjøre som jeg føler for.
Dette ble nok et rotete innlegg, men sånn blir det, litt av alt hehe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)