Fremtidsplaner nå og for 6 mnd siden.

For 6 måneder siden var fremtidsplanene mine for de 2 neste åra intensiv gruppe terapi.
Gruppeterapi der jeg 3 ganger i uken skulle opp på dps, sitte i ring og fortelle om mine tanker, problemer og følelser.
Der jeg skulle lytte til andres tanker, følelser og problemer.
Der jeg skulle finne mine strategier, min personlighet og hvorfor ting var slik de var.
Etter disse to åra skulle det være et år med oppfølging via psykologen.
Jeg så for meg hvertfall 2 år til på NAV, 2 år uten jobb, uten god inntekt og uten annet mål enn å komme meg til DPS når jeg skulle.

Nå, 6 mnd senere er livet snudd opp ned.
Nå ser jeg ikke lengere på fremtiden min som ovenfor.
Nå ser jeg for meg at jeg har fast stilling innenfor helse innen 2 år, og har kommet meg ut av NAV for alltid.
At jeg har mulighet til å spare og dra på ferie om noen år.
Nå ser jeg for meg at jeg har lappen iløpet av neste sommer, kanskje til og med bil.
Jeg ser for meg psykolog time en gang i mnd som oppfølgning frem til jeg har kommet greit inn i arbeidslivet igjen, bare for å ha noen å tømme meg på hvis stresset og presset blir for stort.

Nå ser jeg en fremtid, jeg ser for meg et liv som er sosialt, dette var min største frykt for bare 6 mnd siden!
Jeg ser for meg et liv fylt med glede, respekt og mestringsfølelse.
Jeg ser for meg et liv der jeg har kontroll over angsten og ikke motsatt..

Hvis noen hadde sagt til meg for 6 mnd siden at jeg skulle kjøpe busskort i sommer, ta opp til 4 busser om dagen, ta telefoner til NAV og ta fly til Tyrkia hadde jeg bare sett dumt på personen å spurt om h*n viste hvem h*n pratet til!
Hvordan skulle liksom jeg, som ikke klarte å få til noe klare alt dette?
Jeg som hatet buss og ikke turte å ta en telefon til det offentlige liksom klare å mestre det?Jeg som aldri mestret noe.
Hvordan har jeg egentlig klart å oppnå så mye?

Jo jeg har satt meg selv først og tatt et valg.
Jeg har det greit slik jeg har det, men jeg kan få det fantastisk hvis jeg flytter ut.
Jo jeg har angst, men bare jeg kan gjøre noe med det!
Jo jeg er usikker, men da må jeg heller fokusere på de tingene jeg er sikker på.
Ikke minst har jeg fått masse støtte og opp backing fra venninner, familie og kjæreste, dere har sagt og gjort alt det rette hver og en av dere, jeg kan aldri takke dere nok.
Men det er JEG som har gjort jobben, det er JEG som har klart dette og det er meg selv jeg skal takke mest av alt.

Jeg valgte å leve det beste livet jeg kan for meg selv den dagen jeg pakket sekken og dro til mamma.
Jeg satt meg selv og mine behov først og jeg valgte å kjempe, noe jeg også har gjort og fortsatt gjør hver eneste dag!
Jeg endret synet mitt på mange ting, men viktigst var det å se de små gledene i hverdagen.
Før så jeg bare de negative tingene, irritasjonsmomentene, de tunge skyene.
Nå har jeg endret fokuset til å se smilet til de som går forbi meg, til å heller se den lille flekken med blå himmel istede for alle skyene som er ellers.
Jeg ser hva jeg klarer (stort sett) istede for hva jeg ikke klarer.
Jeg ser ting på en anderledes måte nå enn før.

Jeg har også sagt til meg selv at jeg for pokker ikke vil måtte gå til psykolog og DPS i 2 år til, og så intensivt som de ønsket, jeg vil ikke utsette arbeidslivet lengere, jeg vil ikke måtte forklare senere arbeidsgivere hvorfor jeg har vært uten jobb i 4 år istede for 2 år.
Jeg valgte livet, og det føles herlig.

Det å kunne være trygg nok på meg selv og andre til å sende en melding å spør om vi skal finne på noe en dag, uten å sitte med angst for å få nei, er ganske stort.
For hvis jeg får et nei tilbake, er ikke det fordi de ikke vil møte meg, det er fordi det ikke passer akkurat da.
Jeg kan sette meg på bussen selv om jeg kjenner angsten uten at den hemmer meg, og jeg er kjempe stolt hver eneste gang jeg klarer det!!!

For angsten er der enda, jeg kan ikke si at jeg liker buss men jeg liker å klare å ta buss!
Angsten begynner en halv time før bussen går, topper seg litt når jeg venter på bussen, topper seg mer når jeg går inn på bussen også roer den seg igjen.
Det er krevende for meg, hjerte slår og hodet forteller kroppen at den må finne en rømningsvei og løpe alt den klarer.
Munnen er tørr og halsen snører seg, svetten pipler frem og jeg føler alle ser på meg.
Men jeg blir stående, går inn på bussen med hodet hevet, smiler og sier hei.
Jeg går sakte men selvsikkert bakover i bussen til jeg finner et sete og setter meg ned.
Jeg ser rundt meg rolig før jeg tar opp boka.
Hadde jeg spurt de rundt meg hvordan deres syn på meg var ville jeg nok fått omtrent dette svaret tilbake: Vi ser en selvsikker, positiv og åpen dame som er vant til å ta buss.
For ingen av de rundt meg legger merke til noe annet, nettopp fordi jeg har bestemt meg for at jeg kan styre mye selv!

Slik er det med mye for tiden, jeg har en sterk maske oppe for de rundt meg, og for meg selv.
Ikke fordi jeg ikke takler ting og fordi jeg vil rømme, men fordi det er dette som får meg gjennom dagen, situasjoner og som gjør at jeg vinner over angsten.
Men også fordi jeg vil skåne en del av de rundt meg, jeg vil fremstå som sterk slik at de skal være stolte av meg.
Jeg går med hodet hevet og sier til meg selv at jeg er sterk, selvsikker og vakker.
Selv om jeg innerst inne føler det motsatte, men det hjelper meg å si det til meg selv, da er ikke verden så skummel.

For tenk hvor sterk jeg egentlig er.
Hvor mye jeg har klart gjennom livet, og hvor langt jeg har kommet.
Tenk hvor mye styrke jeg faktisk har, som klarer å stå i mot angstens monster og heller vise verden den jeg ønsker å være.
Tenk hvor langt jeg vil komme iløpet av de to åra jeg skulle gått i terapi.
Ikke minst, tenkt hvor sterk jeg kommer til å være om noen år, jeg finner sakte men sikkert tilbake til Silje som har sterke meninger, som står på sitt, og som klarer alt hun bestemmer seg for.
Som pappa sa til meg: Hvor har du vært henne?
Han mente ikke at det var lenge siden sist, men han mente at det var lenge siden han hadde sett Silje som han var sikker på at kunne holdt styr på alle menn i militæret, eller alle politikere på stortinget kun fordi hun klarte alt hun gikk inn for..

Jeg er tilbake, og angsten burde bare løpe å gjemme seg.
For den kommer til å tape uansett hvor hardt den prøver, Silje er tilbake!