Jeg ER normal.

Hvorfor kan jeg ikke bare bli helt  normal snart?
Ikke bli stresset over at jeg glemmer koden til kortet mitt når jeg betaler i butikken, ikke bli sliten når jeg har vært sammen med ungene og Tor Erik en uke, ikke tenke på gamle ting som har skjedd, ikke bekymre meg for hva andre tenker om meg, ikke ligge våken når jeg burde sove og ikke falle bort?
Hvorfor???

Jeg skulle gjerne levd et liv der jeg ikke ble stresset noen gang igjen, der jeg ikke rødmet når noen påpekte feil, der jeg ikke tenkte på fortid og der jeg ikke bekymret meg for noen verdens ting.
Men helt ærlig dere, er det ikke ganske normalt å ha det slik?
Jeg vil tro at alle har det slik på et eller annet tidspunkt?

Når du står foran kassen og skal betale, du er ukonsentrert og slår derfor feil kode, er det ikke normalt å bli litt stresset da egentlig?
Er det ikke normalt å fra tid til annen tenke på ting som har hendt? Gode som vonde?
Er det ikke normalt å bli sliten hvis du har fått for mange inntrykk på en gang, eller gjort noe du ikke er vant til?
Er det ikke egentlig normalt å bekymre seg for ting fra tid til annen?
Jo det er veldig normalt!

Forskjellen på de "normale" og meg er vel bare at jeg bekymrer meg for ting som ikke er noe å bekymre seg for (men er ikke det også egentlig litt normalt?)
At jeg av og til blir usikker på om jeg er god nok (Det er vel også litt normalt?).
Eneste som jeg vet at ikke er normalt for "friske" mennesker er å føle for å løpe for livet når du skal ta bussen, eller være sikker på at han du elsker forlater deg fordi du ikke vasket hele huset før han kom hjem fra jobb.

Men stort sett er jeg faktisk normal, for alle er vi ulike, det finnes ingen fasit på hva som er normalt og ikke, hva som er friskt og ikke.
Hver og en av oss er unike, hver og en av oss er normale på vårt vis, hver og en av oss har våre egene måter å reagere på når det kommer til ulike situasjoner, og vi er ikke unormale selv om.

Jeg er normal selv om jeg reagerer anderledes enn deg.
Jeg er normal selv om jeg blir tankefull, jeg blir tankefull fordi jeg har ting jeg fortsatt må bearbeide og ikke er ferdig med.
Jeg er normal selv om jeg blir stresset på bussen, i butikken eller når jeg skal ringe til legen.
Jeg er normal selv om jeg ligger våken noen timer å grubler før jeg sovner.
Jeg er normal selv om jeg blir sliten etter en uke med mange inntrykk.
Jeg er normal selv om jeg ikke klarer å jobbe 15 timer om dagen, eller to dager i uken enda, det har ingen ting med at jeg ikke er normal å gjøre det har med at jeg ikke stoler på at jeg klarer det enda.
Jeg er normal, fordi jeg er meg og dette er normalt for meg.
Hva som er normalt for deg vet jeg ikke men dette er normalt for meg og jeg forventer å bli respektert og sett på som normal!

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så mye tryggere, tøffere og innser mer når jeg er alene.
For når jeg er sammen med andre føler jeg meg bare unormal pga disse tingene.
Men nå som jeg er alene innser jeg at det som er normalt for deg ikke trenger å være normalt for meg.
Kanskje syns jeg du er unormal når du gjør slik du gjør?




Jeg kan ikke endre den jeg er for noen, hvis jeg skal endre meg selv er det fordi jeg føler for det.
Jeg skal ikke måtte forandre meg for at noen andre skal like meg, hvis de ikke kan like, respektere og godta meg for den jeg er så er det jo faktisk bare deres tap, ikke mitt.
Da er ikke de menneskene noe å ha i livet mitt.

Jeg må virkelig begynne å bli tøff igjen, for jeg er en jente med bein i nesa, det bare vises ikke så godt når jeg er sliten og usikker, men fy søren så mye bedre jeg liker den Silje som står for det hun mener..
Nei nå skal jeg jobbe aktivt for å finne tilbake til ho igjen, ho har ligget for lenge i dvale nå syns jeg,.
Se opp for en ny og enda bedre Silje i fremtiden :)