Det å gråte foran andre.

Dette her med å grine foran andre er noe jeg har store problemer med å gjøre.
Når jeg har drukket går det forsåvidt greit, da slipper jeg en del av sperrene jeg har så på en måte klarer jeg å være mer meg "selv" da.
Men i edru tilstand er det vanskelig.


Hvorfor vet jeg ikke, for jeg har alltid vært av den som sier at å gråte ikke er et svakt tegn, men et tegn på at du er sterk.
For det er jo sant, hvis du kan gråte foran andre, slippe følelsene løs og vise deg fra den såre siden så ER du sterk.
Klarer du å slippe andre inn på den sårbare delen av deg er du sterk.
Jeg kan dessverre ikke skryte av at jeg er akkurat det på den delen.

Det er noe med det å skulle vise den såreste delen av meg, når jeg gråter føler jeg meg mer naken enn noen gang ellers.
Jeg vil gjerne kunne gråte foran andre, men uansett hvor mye behov jeg har for det klarer jeg det ikke, tårene vil ikke komme før jeg trekker meg bort.
Hvis jeg trekker meg bort et sted jeg er alene så kommer de, det kan være et bad eller et rom som er borte fra de andre eller det kan være leiligheten, det spiller ingen rolle hvor det er bare det ikke er foran andre.

Det er et få tall mennesker som har sett meg gråte i edru tilstand, jeg kan nesten telle på en hånd hvem jeg klarer å gjøre det foran.
Det irriterer meg for jeg VIL så gjerne kunne være så tøff at jeg kryper inn i en arm krok og bare gråter når jeg føler for det, selv om jeg vet eller ikke vet hva det er for noe.
Jeg vil være så tøff at jeg ber om en klem mens tårene triller eller at jeg legger meg inntil min kjære hvis jeg har en vond drøm eller tanke på kvelden.
Jeg vil så veldig gjerne men jeg klarer det ikke og det irriterer meg.

For må man alltid ha en grunn til å grine?
Kan ikke følelsene av og til bare renne over, presset bli for stort og at man må få det ut?
Kan man ikke bare svare -Jeg vet ikke hva det er, tårene bare kom- uten å føle seg teit når man får spørsmålet -Hva er det vennen?-.

Jeg vil så gjerne bli den personen jeg ønsker å være, men da må jeg kunne gråte også.
For jeg vil at mine barn som en gang kommer skal lære at det er greit å gråte, at voksende gråter og at det er normalt.
Hvordan kan jeg lære bort det hvis jeg ikke klarer det selv?
Hvis jeg ikke tror på at det er greit selv, hvis jeg ikke tror på at jeg har lov til å gråte?

Akkurat denne delen av meg selv hater jeg, jeg vil ikke at Asti skal trøste meg når jeg gråter, jeg vil ligge inntil min kjære å få trøst og omsorg, jeg vil få gode ord og føle meg trygg.
Selv om Asti er veldig flink etter 4 år, vil jeg ha mer.
Men da må jeg også steppe ut av det trygge skallet mitt..

Slik som i natt når jeg lå å tenkte på at Tequila skulle avlives i dag, minnene vi har sammen dukket opp, historien, kosen og nærheten vi har delt.
Tårene strømmer og jeg snufser så stille jeg bare kan for å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, for stakkar min kjære må jo sove, han skal jo på jobb..
Og hvis han hadde merket det, hva skulle jeg da liksom sagt?
Jeg tenkte bare på tequila og alt det fine vi har delt?
Hva hadde jeg fått til svar, hvordan reaksjon hadde jeg fått, hadde det vært teit eller hadde det vært bedre enn å ligge alene?
Jeg vet ikke fordi jeg er så forbanna feig at jeg ikke tør å prøve.

Jeg må seriøst finne ut hvordan jeg kan komme over den sperren, hvordan jeg kan la være å analysere hva andre vil tenke, si og gjøre hvis jeg gråter.
For spiller det egentlig noen rolle hva andre tenker, sier og føler?
Jeg er temmelig sikker på at alle ville prøvd å trøste så godt som mulig hvis jeg hadde begynt å gråte, ingen hadde sagt eller gjort noe for å såre meg eller avvise meg.
Så hvorfor kan jeg ikke bare slippe ut tårene når jeg føler for det da?


Er det så forbanna mye bedre å gråte i skjul, tro at andre ikke ser at du har grått når de tydelig ser det?

* Klarer du å gråte når du føler for det?