Blogging er ikke lenger det samme.

Også var jeg hjemme igjen for en natt eller to.
Jeg har tenkt gjennom dette med bloggen litt, og funnet ut at jeg rett og slett ikke har det samme behovet for å blogge slik som før lengere.
Når jeg startet å blogge var det fordi jeg var så langt nede og trengte et sted å tømme meg, et sted jeg kunne skrive akkurat det jeg følte og få sympati, jeg skal ikke legge skjul på det for dere, det var godt å få støtte fra et sted i denne perioden.

Så ble bloggen en vane, en venn, noe som fikk tiden til å gå.
Jeg fikk venner gjennom bloggen, jeg delte av meg selv og noen av dere kjente dere igjen i det jeg skrev om.
Jeg fikk mail der dere delte historier og spurte om råd, jeg følte at jeg hadde noe å bidra med som igjen gjorde at jeg fikk utfordret meg litt.
Det var ikke mye utfordringer for meg i hverdagen, ikke noe jeg kunne bruke hjernen min til og alt jeg faktisk sitter inne med.
Derfor var bloggen viktig.

Men så ble jeg sammen med Tor Erik, fikk erfare hva alle som klager over for få timer i døgnet egentlig mente.
Ble sosial, fikk kontakt med venner igjen, brukte tid på å finne på ting istede for å sitte inne å blogge.
Bloggen ligger i bakhodet mitt, dette kan jeg blogge om, dette bør jeg skrive om osv, men det blir liksom aldri tid.
Jeg kan ikke bare skrive for å skrive, jeg må finne roen, ha musikken, ikke bli forstyrret rett og slett, det er ikke lett med kjæreste, venner og stebarn rundt meg.
Derfor blir det stort sett bare tid til det hjemme i leiligheten.

Det er også ikke lett å blogge når jeg har en kjæreste som ikke vil på bloggen, for aller helst vil jeg jo dele han med dere som jeg deler mye annet, jeg vil skryte av han, vise han frem og vise dere alle hvor bra jeg har det.
Det kan jeg ikke så derfor holder jeg igjen, hvor mye er det greit å skrive? Hvordan gjør jeg det når jeg ikke kan legge ut bilde av oss to sammen? Ikke lett..
Men jeg håper jeg kan gjøre han litt rund i kantene etter hvert, at jeg hvertfall skal kunne vise han frem av og til ;)

Jeg savner bloggen min, det gjør jeg.
Jeg savner å ta masse bilder for å vise dere hvordan dagen har vært, skrive og fortelle.
Men det er ikke lengere et stort behov for meg, og det er litt godt.
Dagene mine består av kjæreste som jeg elsker å bruke tid med, stebarn som jeg begynner å bli veldig glad i, valper som er høyt og lavt, venner som jeg prøver å få tid til og familie som jeg gjerne vil stille opp for.
Døgnet har dessverre bare 24 timer, alt for lite tid, alt for mye som skulle vært gjort..
Men jeg nyter også hver eneste dag, hver morgen jeg våknet opp til et kyss av min kjære, hver kveld når jeg blir holdt rundt i sofan, hver natt jeg kan kysse han god natt, hvert ord som blir hvisket i øret mitt, når navnet mitt blir skreket ut av barnemunn, venninner jeg kan prate med kommer på besøk og familien ringer for å takke for besøket.
Jeg elsker livet mitt, og jeg lever!!

Igår var vi på kino og så batman, jeg har ikke vært på kino på mange mange år og det er noe jeg egentlig har mye angst for.
Den var der i går også, spesielt når vi ventet på å komme inn, satt oss ned og når folk begynte å bevege seg i salen på vei ut.
Men jeg overlevde 3 timer i en mørk, trang og stor sal, fordi min kjære holdt hånden min hardt å var der for meg..

Du er fantastisk Tor Erik, jeg elsker deg så utrolig høyt for alt du har gjort for meg <3