Det å ikke stole på noen.

Den følelsen jeg sitter igjen med når jeg tenker tilbake på barndommen og vennskap er svik, usikkerhet og utrygghet.
Om det var fordi vi flyttet mye eller om det rett og slett bare er jeg som aldri helt har lært disse sosiale "reglene" og aldri helt har passet inn vet jeg ikke, men jeg hadde fra starten av vanskeligheter med å knytte nære vennskap.

Jeg husker en venninne jeg hadde på barneskolen, kan det ha vært 1.-2. klasse tro, vi var på besøk hos hverandre, stilte opp for hverandre og holdt sammen, men så flyttet hun, noe jeg tok veldig hardt.
Jeg hadde også en kompis som jeg hjalp, han ble mobbet og jeg tok på meg beskytter rollen ovenfor han, lekte med han, hjalp han og var en god venn, så flyttet han også og jeg ble igjen kjempe lei meg.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde flere skikkelige venner en disse, klart jeg lekte med noen her og der, men som oftest søkte jeg kontakt fra lærerene eller de eldre barna ved å være et sårbart lite barn, det virket og det var det viktigste.

Etter vi flyttet igjen og jeg startet på Lyngør skole, en skole med 19 (?) elever på det meste fra 1-7 klasse gikk det ikke bedre.
Det var en jente gjeng på 4-5 stykker som fra tid til annen ville ha meg med, for så å fryse meg ut igjen, ergo holdt jeg meg mest for meg selv her også, eller sammen med lillebror som ble mobbet.
Igjen gikk jeg inn i en beskytter rolle og passet på han, stilte opp for han og tok igjen for han, det var det eneste jeg følte meg flink til.

Så byttet jeg skole enda en gang, her fikk jeg noen venner, men nok en gang til og fra venner som fra tid til annen frøs meg ut av gjengen for så å ta meg inn igjen.
Her snakker vi "bygge opp og rive ned" en person.
Det ble til at jeg holdt meg mest med de yngre elevene, helt ned til 2.-3. klasse selv om jeg selv gikk i 6.-7. klasse.

Når jeg fant ut at det var tøft å ha kjæreste og at det var det som skulle til for å bli akseptert gikk jeg fra den ene til den andre.
Det var to stykker jeg virkelig fikk kontakt med og som jeg vil kalle venner herfra, kjærester eller ikke så stilte de alltid opp, noe som betyr utrolig mye i etter tid.
Det hjalp ikke akkurat på jente vennene vel og merke, mobbingen kom inn for fult på denne tiden og minnene fra friminuttene er egentlig preget med nervøsitet fordi jeg aldri viste om jeg hadde noen å gå sammen med eller ikke, om noen skulle være ekle nå eller ikke.
Igjen brukte jeg "liten og sårbar" teknikken min, den eneste jeg kunne, og de eldre jentene stilte opp for meg og tok meg til seg.

Jeg hadde av og til venner med hjem, men det var mest guttevenner slik jeg kan huske det.
For det meste holdt jeg meg for meg selv, ute i naturen, laget min egen trygge verden, mitt fri sted.
Jeg knyttet meg ikke til noen, for det hadde jeg lært at om du blir glad i noen eller stoler på noen er sviket så mye dypere når de snur ryggen til.

Så flyttet vi igjen, ny skole, ungdomskolen denne gangen.
Jeg kom inn i en gjeng der de tok meg imot, men jeg hadde ikke de samme tingene å prate om, jeg hadde ikke hest, hund, venner eller fester.
Ikke viste jeg hvordan jeg skulle forholde meg heller, i alle år hadde jeg jo lært mer og mer at det lønner seg å holde kjeft, nå ble det plutselig sett på som galt, jeg måtte jo bare hive meg på.
Enden på visa ble at jeg kuttet de eneste som har tatt meg inn og gikk over til "røyke" gjengen, de skumle, de store og de sterke.
De som sloss i friminuttene, som røyker og kjefter på lærerene.
Her følte jeg meg hjemme, her var det kun deg selv du kunne stole på, noe som passet meg bra.
Her fikk jeg to gode venner, trodde jeg.
Etter en stund gikk disse sammen og startet mobbingen, jeg hadde gjort noe galt men fikk aldri vite hva, men nok til at jeg gikk rundt med konstant frykt for å bli banket, brent, spyttet på og andre ting.

Alt dette fikk jeg en eller flere ganger gjennomgått også, men plutselig var jeg ok igjen og de ville være venner med meg, jeg gikk tilbake som jeg alltid gjør når noen vil ha meg, jeg nøt den lille tiden jeg hadde venner før de snudde ryggen til igjen.

Oppi dette opplevde jeg også at en voksen mann jeg hadde tillit til forgrep seg på meg, noe som bare bekreftet misstanken om at jeg ikke dugde til noe, at jeg ikke fortjente bedre, at jeg var udugelig og at jeg aldri kunne stole på noen, selv ikke de voksende.
Først når jeg startet med selvskadingen og de andre med et uhell fant ut av det ble jeg tøff, andre startet fordi det så stilig ut og jeg følte meg som en del av gjengen.
Selv om jeg brukte det til noe annet enn de, men jeg klarte å skjule det med at dette var tøft, når lærere og helsesøster spurte brukte jeg standarsvaret - fordi alle andre gjør det- noe som funket bra.

Disse tingene har satt sine spor, jeg skal ikke si noe annet.
Det er en grunn til at jeg forventer at andre svikter meg hvis jeg sier hva jeg mener, prater for mye, sier nei eller bare er til stede, for jeg er jo bare et hvilested før de går videre.
Dette er grunnen til at jeg ikke stoler lett på andre, fordi jeg er vant til å bli sviktet, komme sist i rekken, være ubetydelig.
Dette er grunnen til at jeg har vanskeligheter for å bli glad i noen og trekker meg unna hvis jeg får for sterke følelser for en annen, for det sårer så mye mer å bli sviktet når du er glad i noen.

Men jeg vet nå at jeg kan si meningen min, jeg kan si nei, jeg kan prate, stole på andre og ikke minst være glad i noen.
Det er skummelt, kjempe skummelt er det faktisk, men jeg stoler litt etter litt på at det er trygt, at jeg ikke bare er et pause sted før de går videre for å ha det gøy..

Men usikkerheten som ofte kommer, kommer av disse tingene, for så lite som en tullete avvisning kan være nok til at jeg trekker meg tilbake og venter på at døra skal åpne seg og jeg bli sparket ut.
Hvis jeg har gjort en liten feil forventer jeg å bli kjeftet på for så å kastet ut.
Hvis jeg sier noe som andre ikke er enig i forventer jeg å bli kalt dum og fryst ut..

Jeg vet at dette ikke er logisk for mange, men for meg er dette en stor frykt som sitter igjen.
Jeg er i det minste klar over den og prøver å prate fornuft til meg selv når det skjer, men det er ikke alltid det går.
Derfor betyr oppmuntring og bekreftelse så mye for meg, for da føler jeg at jeg betyr noe, at jeg duger til noe og at jeg ikke er så ille som jeg selv til tider skal ha det til.

Jeg vet at tankegangen min er feil, og det jobbes med.
Men med å skrive det slik det er, slik det var er det kanskje lettere for de rundt meg og forstå hvor mye styrke det ligger fra min side de gangene jeg sier at jeg ikke orker, eller de gangene jeg sier at jeg vil noe, eller når jeg står på mitt.
Det er de beste bevisa på at jeg jobber med det, jeg jobber med å bevise for meg selv at jeg kan være glad i andre, stole på de og ha venner uten å være redd for at jeg ikke er god nok.

-------------------
Innlegget er skrevet for et år siden, etter mye jobbing er dette blitt bedre, men jeg vet at jeg må jobbe med å opprettholde dette resten av livet.