Kjærligheten!

Kjæresten har vært på jobb og foreldre møte i dag så jeg har derfor vært hjemme alene hele dagen, kun meg og meg selv (og Asti da).
Det har gått greit det altså, men når kvelden kommer og jeg helst vil krype inntil min kjæres varme kropp og bli holdt hardt rundt, føle meg trygg og avslappet men ikke kan det kommer savnet.
Savnet som sitter så dypt i hjerte at det gjør vondt til tider, savnet om sitter som en klump og gjør at du kunne gjort alt for å bli kvitt det, det savnet, kjærlighet kalles det.

Lite hjelper det at jeg velger å sette på balader på spotify, se på bilder fra de siste mnd og tenke tilbake på alt vi faktisk har opplevd sammen.
Savnet, kjærligheten, forelskelsen, alt setter seg i magen.
Jeg vil aller helst hive meg på en buss og dra ut til han, men bussene går ikke og han skal legge seg (noe jeg også burde snart egentlig siden jeg skal opp tidlig i morgen.

Men gud så deilig det egentlig er også, selv om det er vondt er det godt å savne noen så mye.
Elske noen så høyt, ja elske noen med alle cellene i hele kroppen rett og slett..
For det er det jeg gjør, jeg trodde jeg viste hvordan det var å virkelig elske noen, men jeg har aldri vært i nærheten en gang.

Den følelsen jeg får når han sier han elsker meg før jeg rekker å si det i telefonen, den varme følelsen jeg får når han ser på meg, kriblingen når han tar på meg, gåsehuden når han hvisker i øret mitt at jeg er deilig, tryggheten, varmen og roen jeg får når han holder rundt meg, KJÆRLIGHET!

Hvis det er slik ekte kjærlighet føles håper jeg at jeg kan holde på den følelsen for alltid.
Når vi ser hverandre dypt inn i øynene i det som virker som en evighet uten å si noe, men vi fører selv om en samtale.
Når han stryker meg over håret mens vi sitter tett inntil hverandre, når han sier han savner meg, når han kysser meg, berører meg, er der for meg, prater med og til meg, lytter, stiller opp, støtter meg ja uansett hva han gjør kribler det, varmer det og gir meg en trygg og god følelse..

Men så er det dette savnet da, som jeg egentlig kunne vært foruten, for det er ikke noe kult å legge seg helt alene når du heller vil ligge inntil den du elsker, det er ikke noe gøy å stå opp alene når du vil se han du elsker, det er ikke noe gøy å være alene når du vil være to istede.
Men det gjør godt, og jeg nyter tiden jeg kan savne han også, for jeg vet at det en gang vil være langt mellom gangene vi virkelig savner hverandre.
Derfor nyter jeg, for har jeg lært noe de siste åra er det at hverdagen kommer og inntar deg med full styrke til slutt.
Men det betyr ikke at kjærligheten og den gode følelsen må ta slutt, det betyr bare at man må jobbe hardere for å kjenne den <3

Nei nå skal jeg snart krype under dyna til min kjæreste, som lukter han og som er han, legge meg på plassen han pleier å ligge på og se på bilde som jeg har hengt opp der jeg sover og håpe jeg møter han i drømmene.
(Mens jeg er i gang, er det noen av dere som har svar på hvorfor jenter er så mye mer intense i kjærligheten og følelsene enn menn? Jeg tror liksom ikke han tenker slik jeg tenker).

Men ja, senga, drømme, lukte og sove.
Imorgen er det en lang dag med ettervernsgruppe på angst gruppen, konsert med mamma og forhåpningsvis kan jeg krype inntil kjæresten min når natten kommer<3
Men enn så lenge må jeg klare meg alene.