Jeg merket at noe var galt (del 1)

Jeg er 20 år, har nettopp tatt fagbrev som omsorgsfag arbeider.
Jeg har jobbet 70% det siste året pga depresjon men hadde kontroll over dette til en viss grad.
Jeg er ferdig med læretiden min på den mest fantastiske plassen jeg kan tenke meg.
Jeg mister tryggheten med fast lønn, gode kollegaer, fantastiske brukere og støtteapparat rundt meg, alt forsvinner på den støreste dagen av mitt liv.

Dagen etter starter jeg i ny jobb, som kassa dame på en stor coop OBS butikk, der min mor og min bror jobber.
Jeg gleder meg, det er en snill sjef, gode ansatte og bra miljø.
Jeg er jo vant med press så dette skal jeg mestre..

De første ukene mot jul går bra, jeg jobber hver dag alt fra 3-7,5 timer om dagen.
Jeg er flink i jobben, flink med kundene å får mye skryt.
Dette mestrer jeg.

Jeg kjenner jeg begynner å bli sliten rett før jul, det er daglig 10 kasser åpene, det er ofte 5-10 meter kø i alle kassene.
Det er få pusterom og det er mye press.
Mer press enn jeg er vant til, anderledes press en jeg er vant til, for før kunne jeg trekke meg unna, før kunne jeg låse døra og ta meg 5 minutter..

Jeg starter for alvor å kaste opp på morgenen, men også utover dagene nå.
Ikke fordi jeg vil kaste opp, men fordi kroppen bare gjør det.
Jeg skjønner ikke hva som skjer, er jeg alvorlig syk?

Så noen uker etter jul.
Ting har roet seg men formen er fortsatt den samme.

Jeg har hentet en kopp kaffe å skal utenfor sammen med mamma.
Hun spør meg om noe nederst i trappen, mens jeg står på toppen.
Ut av det blå kommer tårene.

Tårene renner, jeg blir redd fordi jeg ikke forstår.

Jeg hulker, hyperventilerer å skremmer nok mamma veldig.

Hun tar meg med ut, setter meg ned å spør hva som er galt.
Jeg vet ikke, jeg vet ærlig talt ikke hva det er.
Jeg sammler meg igjen, går inn i kassen å oppfører meg som vanlig.

Hyggelig mot kundene, selvom kvalmen velter opp i meg.
Ringer til sjefen å spør om hun kan ta over litt.
Løper på toalettet å kaster opp.

En ukes tid senere skjer det samme igjen.
Jeg bryter ut i krampegråt forran mamma nok en gang.
Denne gangen sender hun meg hjem, får beskjed om å slappe av.

( Jeg kan ha kommet til skade med å skrive annen fakta enn her, men åra har gått veldig sammen så derfor er det fort gjort å ta feil.
Men nå har jeg sett gjennom dokumenter, lege rapporter, psykolog timer og slikt, så det som står her er det som stemmer)

Fortsettelse kommer i morgen!

(Dette skjedde altså for snart 2 år siden, hverdagen er helt anderledes nå enn den gang, men dette viser hvor langt det faktisk gikk.!)

* Hva sitter du igjen med etter å ha lest dette?