Kroppen sin kraft.

Det er ganske merkelig egentlig hvordan kroppen er satt sammen og fungerer.
Den klarer å holde ting gående, holde oppe fasaden og smilet selv om ting ikke er bra.
Den får meg til å gjøre og si det som må til og den klarer å holde seg sterk.
Helt frem til jeg er alene, og kan slappe av.
Da er det gjort, da raser alt av fasade sammen og kroppen reagerer på alt som skjer.

De reaksjonene som kan komme er skremmende, det er da jeg innser hvor mye krefter det er i kroppen min og hvor liten kontroll jeg faktisk har over den.
Oppkast som kommer på sekundet, det føles som jeg ikke rekker å komme meg på badet, men samtidig rekker jeg det akkurat.
Krampgråt som er så sterk at det kjennes ut som jeg skal kolapse, men kroppen klarer å fortsette.
Sjelvinger som får meg til å bli redd fordi det er så kraftig.
Kroppen reagerer på alle måter samtidig når den først setter i gang.

Det er forferdelig mens det står på, men det er så utrolig nødvendig.
Og ikke minst er det deilig når det gir seg, når jeg endelig kan puste igjen og kjenner at kroppen slapper litt mer av, hodet er tomt og det bare er stille tårer som renner..
Etter hvert forsvinner de også for en stund, og jeg er igjen sterk nok til å sette opp fasaden frem til neste gang jeg får mulighet til å reagere igjen.

Jeg er 100% meg selv og ærlig på bloggen, noen ganger for personlig vil noen si, men jeg gir ikke dere lesere alt selv om det kan virke slik.
Men jeg syns det er viktig å få frem at jeg også går i kjelleren, at selv om jeg har vært på min rosa sky lenge nå så er det noe som kan bryte ned alt sammen.
Men det at jeg faller sammen nå betyr ikke at jeg er tilbake som deprimert, det jeg sitter oppi nå er en situasjon som alle ville reagert kraftig på, og vi reagerer heldigvis på hver vår måte.
Men når det er noe som stikker så dypt, noe som gjør så vondt, noe som vil påvirke fremtiden min så mye som det dette gjør så hadde det vært unaturlig å ikke reagere..

Tross alt så er det bra at jeg klarer å reagere med følelser oppi dette.
Hadde dette vært for 4 månder siden hadde jeg sittet med kniven i hånda og fått ut følelsene på den måten, sånn sett har jeg kommet langt.
Jeg skal ikke skryte på meg at tanken ikke har slått meg, for det har den.
Trangen til selvskading har ikke vært så sterk siden Februar.
Men jeg vil ikke velge den lette veien, jeg vil ikke havne i den onde sirkelen nok en gang og viktigst av alt vil jeg ikke såre, skuffe og skremme de nærmeste rundt meg.
Jeg vil ikke finne på å gjøre noe slikt med barn i hus, de skal få lov til å være barn så lenge som mulig uten å måtte ha slike ting nært på seg.

Jeg holder meg unna, og jeg er utrolig stolt av meg selv for at jeg faktisk klarer det!