På slike dager som i dag.

Da var jeg endelig kommet meg inn i byen igjen.
Bussen var her vel og merke halv 12, men så møtte jeg Helene og noen venninner av henne også gikk timene.
Det er merkelig syns jeg, i snart 5 år har jeg bodd her i byen, i den mørke og triste leiligheten.
Dag ut og dag inn har jeg sett mer av naboen sin dør enn jeg har sett dagslys, filmer har jeg sett alt for mye av.

Nå blir jeg deppa når jeg kommer, ikke fordi jeg savner det men fordi det er så forbanna trist leilighet, plass og energi.
Ikke hjelper det når han sitter i total mørke fordi han ikke kan se film med lys på, når det eneste lyset jeg ser er det lille lyset som kommer inn fra stuevinduet, that`s it..
Total stillhet, jeg har ikke problemer med stillhet altså, men dette tar kaka.
Det får meg til å huske hvordan ting har vært, eller nesten huske hvertfall og jeg tenker med meg selv, hvordan holdt jeg egentlig ut?
Hvordan liv hadde jeg den gang?

Når vi sitter to voksende og 6 hunder og jeg føler meg så ensom som jeg ikke har gjort på lenge, da er det galt syns jeg..
Når jeg sitter her og bare tenker på andre ting enn valpene, ja til og med valpene klarer ikke gjøre det lyst her inne..
Når jeg sitter og irriterer meg over hvor uryddig og ukoselig det er blitt her hjelper ikke det stort..
På slike dager som i dag er jeg overbevist om at jeg har gjort det rette..
Det er jeg alltid altså, men på slike dager som i dag blir det sterkt bekreftet..
Og det er deilig.