Bussangst og slikt

Igår satt jeg meg ned flere ganger for å få skrevet noe, men det var liksom ingen ting som kom ut, total stopp rett og slett.
Derfor ble det ikke postet noe i går heller.

Men jeg kom på ista at jeg helt har glemt å fortelle dere hvor flink jeg har blitt med busstreningen min.
Den siste uken har jeg på eget insiativ tatt bussen fra mamma til byen, ja til og med spontant har jeg gjort det.
Dette er jo en rute jeg er kjent med fra før, men det er fortsatt et stort skritt for meg å ta.

Jeg har ventet på en buss som har vært forsinket uten å få for sterk angst av det.
Jeg har sittet på bussen og følt meg uvanlig rolig hele turen, jeg har til og med klart å kunne lese litt.
Jeg har gått av i byen og gått gjennom byen med hodet hevet, ja til og med møtt blikket til de som går forbi meg.
Jeg har faktisk klart å ta en buss jeg aldri har tatt før, jeg viste ikke en gang hvor jeg skulle dra i snora for å komme av.

Jeg syns selv jeg har vært veldig flink, ja jeg har faktisk vært utrolig flink som har klart dette.
Bussen blir mindre og mindre skummel for hver gang, klart jeg fortsatt har ubehag når jeg skal ta bussen, men den er ikke like sterk som den var for en mnd eller to siden.

Jeg har kommet langt når jeg ser tilbake.
Jeg har en deilig ro inni meg, en følelse av kontroll jeg ikke har kjent før.
Selvtillitten min stiger sakte men sikkert og jeg stoler mer og mer på meg selv.
Ting går riktig vei med alt for tiden og det er så deilig å se.

Jeg har stor tro på at denne sommeren kommer til å bli fin.
Ja for det er egentlig opp til meg, det er jeg som bestemmer hva jeg vil gjøre ut av den.
Jeg kan fokusere på det positive rundt meg eller det negative rundt meg.
Det er opp til meg hvor mye energi jeg vil bruke på det negative rundt meg, og hvor dypt jeg vil grave meg ned i det..