Jeg er lei av å være sterk.

Ting går bra her i byen, det er ganske rart å skal sove "hjemme", dusje "hjemme" og ta meg til rette, noe som egentlig er litt trist også.
For dette var mitt hjem i 5 år nesten, det er her jeg har skapt minner, her jeg har innredet, her jeg har utfoldt meg på kjøkkenet og her jeg har kalt hjemme i nesten 5 år.
Nå står plutselig ikke navnet mitt på postkassen lengere, tingene mine er borte (bortsett fra noen pynte ting) og jeg kommer på besøk med bagasje..

Klart det er mye følelser rundt dette og jeg fikk et skikkelig gråteanfall i går på dagen når jeg kom inn.
For det gikk plutselig opp for meg at jeg faktisk ikke har et sted å kalle hjem lengere.
Jeg har ikke et sted som jeg kan kalle mitt hjem.
Uansett hvor mye jeg bor hos mamma er det bare et rom jeg låner, jeg har to skap hyller til alle klæra mine og jeg spør om å kunne ta mat fra skapene (selvom jeg bare må ta).

Det kom som et smell i går, det gikk opp for meg at jeg er lei av å sette på en sterk maske for alle rundt meg.
Jeg er lei av å høre hvor sterk jeg var som tok det valget jeg gjore for meg selv.
Jeg er lei av å høre at det er bra at jeg ikke har noen følelser etter bruddet..

Jeg er så forbanna lei!!
Men det er mitt eget valg, jeg dro fra han, jeg tok et knalltøft valg der jeg satt meg selv først i rekken.
Jeg var sterk og jeg beholdt den masken rundt alle, bortsett fra mamma og naboen som fikk se meg grine.
Det er snakk om nesten 6,5 år sammen med samme gutten, dette er min ungdomskjæreste, dette er han jeg trodde jeg skulle leve sammen med resten av mitt liv selvom det nok ikke hadde blitt et lykkelig og rikt liv, men det var det jeg trodde skulle skje.

Det er minner, det er drømmer, det er håp og det er opp og nedturer jeg tar med meg.
Det er masse historie bak forholdet vårt.
Men det er også en familie jeg har blitt glad i jeg mister oppi dette, jeg mister gode turer med x-svigerfar og Shira.
Jeg mister 1. juledag middagen som var fast hvert år med hele Fredrik sin side av familien.
Jeg mister en hel familie rett og slett.
Jeg tar også med meg bagasje fra dette forholdet, slik som at nyttårsaften alltid vil være sår for meg og det tror jeg kan være vanskelig for andre å tålerere.
Bruddet er fortsatt så ferskt at det er umulig å ikke nevne han av og til, for husk det at jeg er vant til å kun prate om Fredrik uansett hvem jeg pratet med.
Fredrik var det eneste livet jeg hadde for en mnd tid siden!
Det er en omstilling for meg å kutte ut det og innse at jeg faktisk har andre ting å prate om..

Jeg er lei av å beholde denne sterke masken, den som sier at jeg ikke har tatt dette tungt, at det var lett å dra, at jeg aldri griner, at jeg ikke er redd for fremtiden, at jeg ikke er trist fordi jeg mistet alt da jeg dro, men jeg fikk også alt.

Et smil og litt sminke kan skjule de såreste følelser.

Den brutale sannheten er at jeg gråter, jeg gråter ofte, rett og slett fordi jeg er livredd for alt det nye, alt jeg må lære meg på nytt, alt jeg ikke får tid og alt andre missforstår.
Jeg gråter fordi jeg har gått glipp av de siste og mest spesielle ukene av drektigheten til MIN hund, min baby, min beste venn.
Jeg gråter fordi jeg ikke vet hva livet har i vente, jeg har gått fra å vite hvordan livet mitt ville bli til å ikke ha kontroll i det hele tatt.
Jeg gråter fordi alle tror at det er lett for meg, eller jeg vet at ikke alle tror det men det er den følelsen jeg får av og til.

Jada jeg er en tenker, jeg er en bekymrer, jeg er usikker på mye og jeg klarer ikke alltid tenke positivt.
Men se det fra min side er dere snille.
Jeg har gått fra å ha full kontroll over hvordan livet mitt skulle bli, til å ha 0 kontroll over noe.
Jeg må lære meg å kjenne andre, jeg må lære meg å prate om andre ting enn Fredrik, jeg må lære meg å gå på butikken alene.
Jeg må lære å møte ukjente, drikke med ukjente og ikke minst må jeg lære meg å åpne meg for nye folk.
Jeg må praktisk talt lære meg å leve på nytt, og det er ikke gjort på en dag..

Er det rart jeg er usikker?
Er det rart jeg er redd?
Er det rart jeg tenker og bekymrer meg mye?

Jeg er lei av å late som at alt er greit lengere.
Og det føltes så godt å bare kunne grine hysterisk i går og få ut alt sammen (nesten alt hvertfall), jeg trenger ikke noen andre tilbakemeldinger enn å høre at det går bra, at jeg vil klare det, at jeg er sterk som gråter og åpner meg.
At jeg har overlevd masse og fint vil overleve dette også..

Helt til slutt må jeg si at jeg ikke angrer på at jeg tok dette valget og dro fra Fredrik.
For på lengere sikt er det dette som måtte til for at vi begge skal få et bra, lykkelig og rikt liv.
Jeg vet at det var det rette å gjøre, men det er også det tyngste valget jeg noen gang har tatt.
Det er det største og første valget jeg har tatt for meg selv, der jeg kun tenkte på meg.
Eller som boka jeg leser i (og som er utrolig lærerik) har lært meg, jeg tok dette valget for min ånd, dette ga næring til min indre ånd som igjen gjør at jeg har blitt bevist på hva jeg tror på.

Jeg ser det klart nå, det har egentlig alltid ligget i meg men jeg har stengt av.
Det er dette som er min tro og det er dette som i det lange løp vil hjelpe meg til å få et lykkelig liv.
Selv om det blir litt tvetydig nå med alt jeg har skrevet så vet jeg at det er sant.
For slik som nå, jeg sitter alene i leiligheten med Asti og har masse følelser etter jeg har skrevet dette (ufattelig) lange innlegget.
Så trekker jeg pusten og ber om hjelp til å få roen tilbake, få konsentrasjonen tilbake og ikke minst gleden........
Jeg konsentrerer om å høre hva jeg trenger å gjøre for å få det bra, og jeg får en følelse av at det var nettopp å skrive dette jeg måtte for å få det bra.
For nå har jeg fått det ut og kan gå videre..

Ja jeg ser positivt på ting, jeg gleder meg over at Asti venter valper, jeg nyter en sang og jeg ser lyst på livet.
Men jeg har faktisk lov til å være ærlig, og min måte å være ærlig på er å skrive om det, og dele det.
På den måten kan venner og familie lese det men jeg slipper å fortelle det selv til alle..