Til alle dere som sliter.

Dette innlegget har vært lagret lenge, og det passer virkelig best å publisere nå.
Dette er til alle dere som sliter, til alle dere som føler at livet er vanskelig, til deg som skader deg selv, du som er redd for å gå ut døra og du som gråter deg i søvn!
Dette er til DEG, til MEG og til OSS!


Jeg ser ut i fra søker statistikken min at mange kommer inn på bloggen ved å søke om overgrep, senskader, selvskading, angst og depresjon.
Det syns jeg er utrolig leit å se, at det er så mange som søker opplysninger om disse tingene, for dette er noe jeg skulle ønske at folk slapp å skulle lese om.

Men dessverre er det ikke slik, det er alt for mange som sliter med disse tingene, mørketallene er store dessverre..
Ukentlig mottar jeg mail fra dere lesere der dere forteller deres historier, ber om råd eller hjelp på forskjellige områder.
Jeg er ingen lege eller psykolog, men jeg vil gjerne hjelpe dere så godt jeg kan med den kunnskapen jeg sitter inne med.

De som kjenner meg eller har fulgt bloggene mine gjennom de siste åra vet hva jeg har vært gjennom.
De nærmeste rundt meg vet hvor langt nede jeg har vært og hvor langt jeg har klart å komme.
Det jeg prøver å si er at det er mulig, det er mulig å få det bra selv om du er lengst nede, det er mulig å få det bra selv om livet ser mørkere enn mørkest ut.

Jeg har ingen fasit på hvordan, fordi det finnes ingen fasit.
Fasiten er det du som sitter på, for hver og en av oss har vår egen fasit på livet, det gjelder bare å finne den dypt inni deg.

Det jeg kan si er at det har vært en lang, tøff og vanskelig vei å gå.
Jeg har ofte blitt satt ti hakk tilbake, jeg har falt av hesten men valgt å sette meg opp på den igjen.
Det har vært blod og tårer, mange rundt meg har vært bekymret og redde for meg.
Men jeg har alltid hatt støtte, jeg har alltid hatt noen som kunne se på meg når ting var tøft.

Jeg har vært helt i kjelleren, der jeg følte at det å ta livet mitt var det eneste rette, der jeg tenkte på det dag og natt.
Jeg har sittet med kniven i hånden og skadet meg selv, fordi jeg følte at jeg fortjente det.
Jeg har nektet å spise, og jeg har spist for mye, kun for å straffe meg selv på den ene eller andre måten.
Jeg har brukt alkohol for å rømme fra problemene mine, ja til og med narkotiske stoffer har jeg rotet meg bort i, i håp om at alt skulle bli bedre.

Men det er ikke det som har vært svaret mitt, selvskadingen har bare gjort det værre på lang sikt, selvmord ville skadet flere enn det hadde gjort godt.
Mat skal ikke brukes som trøst, straff eller kos på den måten jeg gjorde.
Og alkohol å narkotika vil aldri gjøre at smertene forsvinner!!!

Så hvis du sitter der jeg satt, hvis du ser mørkt på livet, straffer deg selv eller ikke ser noen fremtid for deg selv.
Ikke gi opp, ikke prøv å rømme fra problemene dine, for de kan du ikke rømme fra, de sitter i kroppen din, i underbevistheten din, de vil alltid følge deg frem til du selv er tøff nok til å face det!

Det vil ikke bli lett, det tøffeste du kan gjøre er å stille opp for deg selv og velge å gå mot livet og ikke bort fra det.
Men det er også det beste du vil oppleve noen gang, det å kunne se tilbake på hvor langt du har kommet.
Det å se hvor sterk du er!

For du er sterk, du har en styrke i deg som kan overvinne alt.
Du må bare ta tak i styrken din, jobbe med den og ikke mot den.
Bruke den på en positiv måte, allier deg MED den!
Stol på meg når jeg sier at hvis du tar opp kampen for å bli frisk, komme ut av selvskading, angst, depresjoner, komme over overgrep og vonde traumer så vil du vinne!

Jeg lover deg at du vil klare det!!!

Dette innlegget har vært lagret lenge, og det passer virkelig best å publisere nå.
Dette er til alle dere som sliter, til alle dere som føler at livet er vanskelig, til deg som skader deg selv, du som er redd for å gå ut døra og du som gråter deg i søvn!
Dette er til DEG, til MEG og til OSS!