Jeg var ikke blitt 14 år en gang, jeg var fortsatt bare et barn, et barn som var på vei til å bli en ungdom og alt det innebærer.
Jeg så på verden som et trygt sted, jeg så på damer og menn som snille, jeg så på kjærlighet som noe spesielt og jeg hadde så vidt begynt å tenke på sex og nærhet.
Jeg var et barn på vei til å bli en ungdom.
Dette ødela du!
Jeg var hjemme alene, nøt friheten jeg hadde fått og hadde det fint.
Jeg husker at det var overskyet men at solen tittet så smått frem, jeg følte meg som en rebell der jeg satt å røykte på stua.
Tenk det, jeg røyket innendørs selv om jeg viste at mamma og Øystein hatet det, jeg hadde også stjelt noen sjokoladebiter fra skapet.
Dette var mine største bekymringer, dette var spenning og dette var barnslig ungdommelig utagering selv om ingen ville merke det.
Dette var ikke noen bekymring etter den dagen, jeg hadde andre ting å frykte.
Du kom på besøk helt uventet, jeg gikk først ut i gangen å låste døra før jeg viste at det var deg, så gikk jeg ut på verandaen for å se hvem det var.
Jeg så at det var deg og sa at det ikke var noen hjemme og at du måtte kjøre dit de var.
Du ville vente hos meg imenst, det var bedre sa du.
Dette er første gangen jeg kan huske at jeg kjente på det jeg nå vet at er angst.
Jeg låste opp døra mens kroppen skrek <ikke gjør det>.
Jeg angrer på at jeg ikke lyttet til kroppen min den dagen, hvordan hadde livet vært nå hvis jeg hadde lyttet og vært sterkere?
Du kom inn og jeg ble rastløs.
Jeg begynte å rydde litt uorganisert i huset med deg hakk i hel.
Det luktet sterkt av tobakk og noe søtt når du gikk forbi meg, det luktet også gammel svette.
På kjøkkenet tok du tak i meg for første gang, under døra la du de tørre, skittende hendene dine rundt livet mitt og trakk meg inntil deg.
Jeg frøs til is, kroppen stivnet og hodet tenkte bare på en ting <LØP, kom deg ut>.
Du snakket til meg, sa ting som at jeg var deilig, sexy og hadde fine former.
Du holdt meg hardt inntil deg, og jeg måtte bruke makt for å komme meg bort, det hele tok sikkert under et minutt, men for meg tok dette bort tilliten.
Jeg gikk ut i gangen for å ta en telefon til pappa, til noen, til hvem som helst.
Jeg ville si i fra at du var der til noen.
Tårene presset på men jeg bet de i meg.
Du kom ut å tok på deg en sko, jeg ble lettet og tenkte at du skulle gå.
Du ble stående å se på meg!
Pappa tok telefonen å jeg fikk sagt noe som at jeg hadde besøk av deg, at du var der og at mamma og de ikke var hjemme.
Jeg håpet han ville forstå hva jeg snakket om, men han forsto ikke.
Jeg satt igjen med deg, alene, i huset jeg en gang var trygg i!
Jeg husker han la på, jeg husker at munnen ble tørr, at jeg svettet, at jeg letet etter utveier.
Men jeg kunne jo ikke være uhøffelig mot deg, jeg kunne jo ikke be deg gå.
Jeg var jo en snill pike som var lært til å varte opp gjestene våre, lært til å ikke være frekk, være høflig med de som var voksene.
Du sto fortsatt å så på meg.
Du tok tak rundt meg en gang til, denne gangen med en hånd rundt midjen min og en på baken.
Det luktet fortsatt tobakk, søtt og svette av deg, jeg så at du ikke hadde tatt sjegget på noen dager, sikkert ikke dusjet heller.
Du så på meg mens du holdt meg å sa at jeg ikke måtte være redd.
Du var ingen voldtektsmann, du sa ting som at jeg var så deilig å se på, at du ble kåt av meg, at jeg var blitt en vakker ung dame.
Du kløp meg i rumpa og jeg hørte at pusten din endret seg.
Jeg var redd!
Jeg gikk inn å satt meg i stolen, hvorfor jeg ikke bare løp ut vet jeg ikke.
Du satt deg i sofan og rullet en røyk.
Spurte om jeg ville ha, jeg sa ja takk.
<Under samme tak> sto på TV, solen tittet frem ute men jeg la ikke lengere merke til det.
Pus ville ikke ligge på fanget ditt og hoppet over til meg, merket han at jeg var redd?
Du lente deg mot meg for å klappe pus, pus ville ikke bli klappet av deg så han hoppet bort.
Du fortsatte å klappe der pus hadde vært, først på magen min, så gikk hånden din lengere ned.
Du strøk hardere nå, på låret mitt, på innsiden av låret mitt og opp mellom beina mine.
Jeg burde stoppet deg, jeg burde slått deg, sparket deg eller noe.
Jeg burde gjort NOE, men jeg klarte det ikke, jeg klarte ikke reagere.
Satt bare å så på TV uten at jeg husker hva jeg så.
Du kneppet opp knappen i dongeribuksen min, strøk meg litt der knappen hadde vært og prøvde å lirke fingeren under trusa mi.
Jeg tenkte bare <nå voldtar han meg, nå blir jeg voldtatt, bare ikke mamma kommer hjem>.
Døra gikk opp, og plutselig sto to nabovenner i stua, lurte på om jeg ville være med å ta en røyk.
Jeg nikket og løp ut, sko trengte jeg ikke, jeg løp på sokkene.
Jeg husker ikke om jeg løp eller gikk ned, men når jeg kom til hønsehuset brøt jeg sammen.
Venninnen min spurte hva det var, jeg klarte ikke si noe, hun spurte om han hadde gjort noe med meg, jeg nikket.
Jeg ble med de hjem, jeg husker ikke hvem andre som var der eller hva som hendte videre.
Jeg husker jeg ble hentet, men ikke av hvem.
Hjemme sto det politi, jeg tror det var en stor og en liten bil men jeg husker ikke, jeg så bare bilen til deg.
Jeg kom inn, du gråt, mamma var stram i masken og politiet så medfølende på meg.
Jeg ble ført ned på rommet mitt for å bli avhørt.
De tok deg med.
--------------
Dette er 9 år siden, det er 9 år siden du tok fra meg ungdomstiden min.
9 år siden det å røyke inne var min største bekymring.
9 år siden jeg brått ble voksen og lærte meg at ikke alle rundt meg vil meg godt.
9 år siden du tok fra meg så mye.
Jeg gikk fra å være en sprudlende, litt utagerende og positiv 13 år gammel jente, til å bli en som kledde seg i alt for store klær, måtte hentes på skolen fordi jeg fikk panikk, ønsket å ta livet mitt, ble redd og startet med selvskading for alvor..
Du tok fra meg så forbanna mye, du har ødleagt så mye.
Jeg kan fortsatt ikke huske mesteparten av 9. og 10. klasse, jeg kan ikke huske mye av reaksjonene jeg har blitt fortalt at jeg hadde.
Men jeg kan huske den søte lukten, lukten og synet av blod, fjeset ditt, bilen din og frykten.
Dette er 9 år siden, og fordi jeg brukte så mye krefter på å fornekte alt, være sterk og late som at alt var bra sitter jeg enda å sliter med dette.
Dette har fortsatt et vis overtak over min følelse rundt nærhet og menn.
Dette har vært med på å gjøre at jeg har slitt med angst og depresjoner, ja ikke minst selvskading i mange år.
Dette har gjort at jeg ikke tenker "normalt" når det kommer til sex, nærhet, omsorg og menn.
Jeg var et uskyldig barn, uten alvorlige bekymringer, søsteren til sønnen din.
Du endret meg for alltid, du tok fra meg så mye og du påførte meg så store smerter.
Men for å en gang komme videre har jeg tilgitt deg, men jeg glemmer det aldri.
Men jeg må tilgi for å kunne se deg, for å kunne gå forbi deg på gaten, for å få kontrollen tilbake.
Du var og er syk, du innser ikke hva du har gjort og kommer aldri til å gjøre det!
Dette virker kanskje ikke så alvorlig ut for noen, noen vil kanskje mene at jeg har lagt for mye i det, at det var uskyldig og at det ikke skulle påvirket meg så mye som det har.
Det er eventuelt deres meninger.
For meg var dette det største tillitsbruddet jeg har opplevd, for meg var dette alvorlig, for meg har dette ødelagt mye.
Jeg er ikke et offer, jeg er en overlevende!
Jeg så på verden som et trygt sted, jeg så på damer og menn som snille, jeg så på kjærlighet som noe spesielt og jeg hadde så vidt begynt å tenke på sex og nærhet.
Jeg var et barn på vei til å bli en ungdom.
Dette ødela du!
Jeg var hjemme alene, nøt friheten jeg hadde fått og hadde det fint.
Jeg husker at det var overskyet men at solen tittet så smått frem, jeg følte meg som en rebell der jeg satt å røykte på stua.
Tenk det, jeg røyket innendørs selv om jeg viste at mamma og Øystein hatet det, jeg hadde også stjelt noen sjokoladebiter fra skapet.
Dette var mine største bekymringer, dette var spenning og dette var barnslig ungdommelig utagering selv om ingen ville merke det.
Dette var ikke noen bekymring etter den dagen, jeg hadde andre ting å frykte.
Du kom på besøk helt uventet, jeg gikk først ut i gangen å låste døra før jeg viste at det var deg, så gikk jeg ut på verandaen for å se hvem det var.
Jeg så at det var deg og sa at det ikke var noen hjemme og at du måtte kjøre dit de var.
Du ville vente hos meg imenst, det var bedre sa du.
Dette er første gangen jeg kan huske at jeg kjente på det jeg nå vet at er angst.
Jeg låste opp døra mens kroppen skrek <ikke gjør det>.
Jeg angrer på at jeg ikke lyttet til kroppen min den dagen, hvordan hadde livet vært nå hvis jeg hadde lyttet og vært sterkere?
Du kom inn og jeg ble rastløs.
Jeg begynte å rydde litt uorganisert i huset med deg hakk i hel.
Det luktet sterkt av tobakk og noe søtt når du gikk forbi meg, det luktet også gammel svette.
På kjøkkenet tok du tak i meg for første gang, under døra la du de tørre, skittende hendene dine rundt livet mitt og trakk meg inntil deg.
Jeg frøs til is, kroppen stivnet og hodet tenkte bare på en ting <LØP, kom deg ut>.
Du snakket til meg, sa ting som at jeg var deilig, sexy og hadde fine former.
Du holdt meg hardt inntil deg, og jeg måtte bruke makt for å komme meg bort, det hele tok sikkert under et minutt, men for meg tok dette bort tilliten.
Jeg gikk ut i gangen for å ta en telefon til pappa, til noen, til hvem som helst.
Jeg ville si i fra at du var der til noen.
Tårene presset på men jeg bet de i meg.
Du kom ut å tok på deg en sko, jeg ble lettet og tenkte at du skulle gå.
Du ble stående å se på meg!
Pappa tok telefonen å jeg fikk sagt noe som at jeg hadde besøk av deg, at du var der og at mamma og de ikke var hjemme.
Jeg håpet han ville forstå hva jeg snakket om, men han forsto ikke.
Jeg satt igjen med deg, alene, i huset jeg en gang var trygg i!
Jeg husker han la på, jeg husker at munnen ble tørr, at jeg svettet, at jeg letet etter utveier.
Men jeg kunne jo ikke være uhøffelig mot deg, jeg kunne jo ikke be deg gå.
Jeg var jo en snill pike som var lært til å varte opp gjestene våre, lært til å ikke være frekk, være høflig med de som var voksene.
Du sto fortsatt å så på meg.
Du tok tak rundt meg en gang til, denne gangen med en hånd rundt midjen min og en på baken.
Det luktet fortsatt tobakk, søtt og svette av deg, jeg så at du ikke hadde tatt sjegget på noen dager, sikkert ikke dusjet heller.
Du så på meg mens du holdt meg å sa at jeg ikke måtte være redd.
Du var ingen voldtektsmann, du sa ting som at jeg var så deilig å se på, at du ble kåt av meg, at jeg var blitt en vakker ung dame.
Du kløp meg i rumpa og jeg hørte at pusten din endret seg.
Jeg var redd!
Jeg gikk inn å satt meg i stolen, hvorfor jeg ikke bare løp ut vet jeg ikke.
Du satt deg i sofan og rullet en røyk.
Spurte om jeg ville ha, jeg sa ja takk.
<Under samme tak> sto på TV, solen tittet frem ute men jeg la ikke lengere merke til det.
Pus ville ikke ligge på fanget ditt og hoppet over til meg, merket han at jeg var redd?
Du lente deg mot meg for å klappe pus, pus ville ikke bli klappet av deg så han hoppet bort.
Du fortsatte å klappe der pus hadde vært, først på magen min, så gikk hånden din lengere ned.
Du strøk hardere nå, på låret mitt, på innsiden av låret mitt og opp mellom beina mine.
Jeg burde stoppet deg, jeg burde slått deg, sparket deg eller noe.
Jeg burde gjort NOE, men jeg klarte det ikke, jeg klarte ikke reagere.
Satt bare å så på TV uten at jeg husker hva jeg så.
Du kneppet opp knappen i dongeribuksen min, strøk meg litt der knappen hadde vært og prøvde å lirke fingeren under trusa mi.
Jeg tenkte bare <nå voldtar han meg, nå blir jeg voldtatt, bare ikke mamma kommer hjem>.
Døra gikk opp, og plutselig sto to nabovenner i stua, lurte på om jeg ville være med å ta en røyk.
Jeg nikket og løp ut, sko trengte jeg ikke, jeg løp på sokkene.
Jeg husker ikke om jeg løp eller gikk ned, men når jeg kom til hønsehuset brøt jeg sammen.
Venninnen min spurte hva det var, jeg klarte ikke si noe, hun spurte om han hadde gjort noe med meg, jeg nikket.
Jeg ble med de hjem, jeg husker ikke hvem andre som var der eller hva som hendte videre.
Jeg husker jeg ble hentet, men ikke av hvem.
Hjemme sto det politi, jeg tror det var en stor og en liten bil men jeg husker ikke, jeg så bare bilen til deg.
Jeg kom inn, du gråt, mamma var stram i masken og politiet så medfølende på meg.
Jeg ble ført ned på rommet mitt for å bli avhørt.
De tok deg med.
--------------
Dette er 9 år siden, det er 9 år siden du tok fra meg ungdomstiden min.
9 år siden det å røyke inne var min største bekymring.
9 år siden jeg brått ble voksen og lærte meg at ikke alle rundt meg vil meg godt.
9 år siden du tok fra meg så mye.
Jeg gikk fra å være en sprudlende, litt utagerende og positiv 13 år gammel jente, til å bli en som kledde seg i alt for store klær, måtte hentes på skolen fordi jeg fikk panikk, ønsket å ta livet mitt, ble redd og startet med selvskading for alvor..
Du tok fra meg så forbanna mye, du har ødleagt så mye.
Jeg kan fortsatt ikke huske mesteparten av 9. og 10. klasse, jeg kan ikke huske mye av reaksjonene jeg har blitt fortalt at jeg hadde.
Men jeg kan huske den søte lukten, lukten og synet av blod, fjeset ditt, bilen din og frykten.
Dette er 9 år siden, og fordi jeg brukte så mye krefter på å fornekte alt, være sterk og late som at alt var bra sitter jeg enda å sliter med dette.
Dette har fortsatt et vis overtak over min følelse rundt nærhet og menn.
Dette har vært med på å gjøre at jeg har slitt med angst og depresjoner, ja ikke minst selvskading i mange år.
Dette har gjort at jeg ikke tenker "normalt" når det kommer til sex, nærhet, omsorg og menn.
Jeg var et uskyldig barn, uten alvorlige bekymringer, søsteren til sønnen din.
Du endret meg for alltid, du tok fra meg så mye og du påførte meg så store smerter.
Men for å en gang komme videre har jeg tilgitt deg, men jeg glemmer det aldri.
Men jeg må tilgi for å kunne se deg, for å kunne gå forbi deg på gaten, for å få kontrollen tilbake.
Du var og er syk, du innser ikke hva du har gjort og kommer aldri til å gjøre det!
Dette virker kanskje ikke så alvorlig ut for noen, noen vil kanskje mene at jeg har lagt for mye i det, at det var uskyldig og at det ikke skulle påvirket meg så mye som det har.
Det er eventuelt deres meninger.
For meg var dette det største tillitsbruddet jeg har opplevd, for meg var dette alvorlig, for meg har dette ødelagt mye.
Jeg er ikke et offer, jeg er en overlevende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)