Blogg var noe jeg startet med når jeg var lengst nede for 2 år siden.
Jeg satt stort sett hjemme fordi jeg ikke turte å møte folk, ensomheten tok meg, jeg følte meg ikke bra nok på noen måte og jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å kunne fungere normalt.
Jeg har alltid likt å skrive, dette var noe jeg savnet veldig når jeg fikk knekken, men jeg orket ikke sette i gang, fordi jeg viste ikke hvordan jeg startet.
Det endte med at jeg ut av det blå startet den første bloggen min, der fikk jeg utløp for tankene mine, fikk tilbakemeldinger på at jeg hjalp andre med det jeg skrev og jeg fikk sortert tankene mine på en helt ny måte.
Da var det gjort for meg, og blogging er blitt en stor del av livet mitt.
Både når jeg har det bra og når jeg har det mindre bra, og jeg kan ofte sitte å lese tilbake for å sammenligne før og nå.
Jeg vet at en del av de rundt meg mener at jeg er for åpen og ærlig på bloggen, noen liker ikke en gang konseptet blogg og forstår ikke hvorfor man skal fortelle hele verden hva man gjør og hva man tenker.
Jeg respekterer disse meningene, for det er ikke alle som forstår dette med blogging.
Men jeg forventer å få respekt tilbake igjen.
Blogging er ikke noe jeg kommer til å slutte med, greit nok at jeg vil bruke mindre tid på bloggen i perioder men slutte kan jeg ikke tenke meg å gjøre (enda).
Jeg har fått mange venner gjennom bloggen, noen jeg har møtt, noen jeg bare prater med utenom bloggen og mange jeg følger gjennom deres egen blogg.
Et blogg vennskap kan bety like mye som et hvilket som helst annet vennskap.
Du blir kjent med en person ganske bra gjennom en blogg, hvertfall om de blogger om livet generelt slik at du får et innblikk.
Jeg vet hvertfall at jeg setter stor pris på alle jeg har blitt kjent med gjennom bloggen.
Det er også dette med å kunne hjelpe andre som holder meg i gang, ofte får jeg mail eller brev på facebook fra dere lesere der dere spør om råd om ting jeg har skrevet om.
Noen av dere forteller at det er oppmuntrende å lese at en som har slitt med selvskading,depresjon, angst ol kan få det så bra som jeg har det nå.
Noen av dere forteller deres overgreps historie for å lette hjerte, og andre spør hva de kan gjøre videre med saken sin.
Slike ting setter jeg utrolig stor pris på, det er jo mye derfor jeg blogger også, for å kunne vise at livet er mer enn den depresjonen du sitter i nå, eller selvskading eller angst anfall.
Livet kan virkelig bli super bra hvis du legger jobb i det..
Bloggingen for meg fungerer bedre enn hvilken som helst anti depresiva ;)
Og jeg lover at jeg skal fortsette lenge enda..
Hvis det er noe dere lurer på for tiden må dere bare stille spørmål i kommentar feltet så tar jeg å svarer på de som måtte komme i eget innlegg :)
Jeg satt stort sett hjemme fordi jeg ikke turte å møte folk, ensomheten tok meg, jeg følte meg ikke bra nok på noen måte og jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å kunne fungere normalt.
Jeg har alltid likt å skrive, dette var noe jeg savnet veldig når jeg fikk knekken, men jeg orket ikke sette i gang, fordi jeg viste ikke hvordan jeg startet.
Det endte med at jeg ut av det blå startet den første bloggen min, der fikk jeg utløp for tankene mine, fikk tilbakemeldinger på at jeg hjalp andre med det jeg skrev og jeg fikk sortert tankene mine på en helt ny måte.
Da var det gjort for meg, og blogging er blitt en stor del av livet mitt.
Både når jeg har det bra og når jeg har det mindre bra, og jeg kan ofte sitte å lese tilbake for å sammenligne før og nå.
Jeg vet at en del av de rundt meg mener at jeg er for åpen og ærlig på bloggen, noen liker ikke en gang konseptet blogg og forstår ikke hvorfor man skal fortelle hele verden hva man gjør og hva man tenker.
Jeg respekterer disse meningene, for det er ikke alle som forstår dette med blogging.
Men jeg forventer å få respekt tilbake igjen.
Blogging er ikke noe jeg kommer til å slutte med, greit nok at jeg vil bruke mindre tid på bloggen i perioder men slutte kan jeg ikke tenke meg å gjøre (enda).
Jeg har fått mange venner gjennom bloggen, noen jeg har møtt, noen jeg bare prater med utenom bloggen og mange jeg følger gjennom deres egen blogg.
Et blogg vennskap kan bety like mye som et hvilket som helst annet vennskap.
Du blir kjent med en person ganske bra gjennom en blogg, hvertfall om de blogger om livet generelt slik at du får et innblikk.
Jeg vet hvertfall at jeg setter stor pris på alle jeg har blitt kjent med gjennom bloggen.
Det er også dette med å kunne hjelpe andre som holder meg i gang, ofte får jeg mail eller brev på facebook fra dere lesere der dere spør om råd om ting jeg har skrevet om.
Noen av dere forteller at det er oppmuntrende å lese at en som har slitt med selvskading,depresjon, angst ol kan få det så bra som jeg har det nå.
Noen av dere forteller deres overgreps historie for å lette hjerte, og andre spør hva de kan gjøre videre med saken sin.
Slike ting setter jeg utrolig stor pris på, det er jo mye derfor jeg blogger også, for å kunne vise at livet er mer enn den depresjonen du sitter i nå, eller selvskading eller angst anfall.
Livet kan virkelig bli super bra hvis du legger jobb i det..
Bloggingen for meg fungerer bedre enn hvilken som helst anti depresiva ;)
Og jeg lover at jeg skal fortsette lenge enda..
Hvis det er noe dere lurer på for tiden må dere bare stille spørmål i kommentar feltet så tar jeg å svarer på de som måtte komme i eget innlegg :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)