Rollene er byttet, jeg er den personen jeg ikke har.

Telefonen ringer og det er et ukjent nummer, hjertet hopper over et slag og du trekker pusten dypt før du svarer.
- Hei det er fra akuttmottaket-

Hjertet stopper, er det nå du skal få beskjeden du har fryktet i så mange år? Er det nå du får bruk for alt du har sett for deg?

-Det gjeder faren din, han har det ikke så bra.-
Han har det ikke så bra, ja da lever han hvertfall.. Enn så lenge...
Hva feiler det han, spør du..

- Han har fått noen tanker som ikke er så gode, så vi har han inne til en vurdering-

Det er slik igjen ja, en sånn periode, på an igjen...
Tankene kverner, tar deg tilbake noen år, når det var slik flere ganger i uken, frykten, frykten for å miste han..

- Har han hatt slike perioder før?- Spør hun i den andre enden..
-Ja han har hatt flere slike perioder, så dette er ikke noe nytt for oss, det er en stund siden sist nå..-
- Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, annet enn å gi han noe å roe seg på og eventuelt ha han på observasjon, hva mener du bør gjøres?-

Ballen blir sendt til meg, jeg som er 24 år skal avgjøre om pappa skal være til observasjon eller ikke, det er mitt ansvar om han sendes hjem og eventuelt noe skjer, ballen faller på meg..
Hva er riktig?
Hva skal jeg gjøre og hvordan skal jeg handle?

Jeg klarer ikke tenke klart, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg er så sliten, så ufattelig sliten av dette ansvaret, av denne påkjenningen som stadigvekk kommer, av telefoner fra akutten enten for det ene eller det andre..
Jeg, 24 år gamle jeg har blitt ansvarspersonen for han som skal være min klippe, min ansvarsperson, min pårørende.
Rollene er byttet og jeg sitter her med ansvaret, et ansvar jeg aldri har bedt om men som jeg bare må ta tak i, for det er slik det er nå.
Jeg er den personen jeg ikke har. Og jeg må gjøre jobben bra, jeg må ha avgjørelsene på mine skuldre hvis noe skulle skje..

Rollene er byttet...