Alt som var,ikke ble og ikke blir.

Noen av dere vet det fra før, noen vet det kanskje ikke så derfor tar jeg med en rask forklaring.

Pappa fikk slag for snart to år siden og har etter det ikke vært seg selv.
Han kom seg veldig fort på det fysiske planet, hvertfall så bra som mulig.
Det eneste han egentlig sliter med fysisk er stiv venstre side, og at han fornekter venstrearmen en del..

Før han ble syk.

Men på det psykiske har det bare gått en vei.
Han var litt surrette fra før av, men det var liksom bare i perioder.
Men etter slaget har han bare blitt værre sakte men sikkert..
Han glemmer mye, han roter med klokkeslett, årstall, årstid, ukedag, alder på seg selv og andre.
Han lever litt i fortiden og huker ikke så godt nå tiden.
Han er til tider svært depresiv og har hatt perioder med selvmordstanker.

Han har også perioder med paronoia, misstanker, sinne, fustrasjon osv..
Han klarer ikke lenger å holde på med sin store lidenskap som er rosemaling, rett og slett fordi han har mistet finmotorikken.
Han klarer ikke holde orden hjemme lengre, han tør ikke sove på soverommet siden han er redd for å falle ned trappen slik han gjorde når han fikk slaget.
Han er engstelig, redd og ensom store deler av tiden..

Et år etter.

Dette er sårt for meg som datter å se.
Være vitne til at en så sentral del av livet mitt faller sakte men sikkert bort skjærer meg i hjerte.
Jeg har aldri forstått de som har fortalt om sorg for et menneske som fortsatt lever, før nå.
For det er det jeg har når jeg tenker på pappa.
Sorg, sorg over det jeg har mistet, over det jeg aldri får igjen, over det som aldri ble og over det som kommer til å bli.

Sorg over å miste faren min, for det er det jeg har gjort, mistet pappa.
Det ytre er der jo fortsatt, men det indre, det som var pappa er borte, og det lille som er igjen forsvinner også mer og mer for hver gang jeg møter han.

Høsten 2011.

Men det værste er nok følelsen av å være en dårlig datter..
For det er det jeg føler, jeg er en elendig datter for min far.

Fordi jeg ikke ringer han hver dag, nettopp fordi han hører dårlig og derfor ikke får med seg hva jeg sier, men også fordi det er smertefullt for meg å høre hvor dårlig han er.

Jula 2011 </3.

Fordi jeg ikke kommer så ofte på besøk til han, jeg var ikke ofte på besøk før heller men da besøkte jeg han med glede.
Nå besøker jeg han av plikt, ikke fordi jeg vil.
For tenk deg dette -du kommer inn i barndomshjemmet ditt, huset du elsker og huset du har drømt om å overta.
Du ser at huset er falleferdig, det er så skittent at du vil brekke deg til tider, du ser at det bor en som ikke klarer å holde orden der.
Du går hjem med en enda større følelse av sorg, depresjon, engstelse og redsel.

Fordi jeg møter han hver onsdag men ikke klarer å bli mer enn max en time.
Rett og slett fordi det nok en gang gjør så ufattelig vondt, det er min far som sitter der, eller han som en gang var!
Det er vanskelig å ikke kunne fortelle alt jeg vil fortelle fordi han ikke får det med seg, det er vondt når han ikke husker hva vi pratet om dagen før, det er vondt når han klemmer meg og sier at han er glad i meg, jeg er jo gull jenta (dette sa han sjeldent før)..

Det er rett og slett vondt!

Idag har jeg sett han igjen, klemt han, møtt han, trekt inn lukta av pappa`n min.
Bare det at lukten av pappa er terpentin, oljemaling, tobakk, ro og trygghet.
Ikke tobakk, skitt og redsel...

Frisk og rask, fortsatt farge i håret og fæle briller ;)

Jeg har fortalt at jeg er glad i han, jeg har sagt at jeg savner han, jeg har gjort min "plikt".
Klart det er godt å se han igjen, der og da..
Nå i etter tid er det bare vondt.
Det stikker i hjerte og det ender alltid med at hele dagen går med på å tenke, tenke på alt som var, ikke ble og ikke blir..