Fra forlovet til singel.

Da kan jeg fortelle hva som har hendt den siste uken og hva som er grunnen til at jeg har tatt litt avstand fra bloggen.

Jeg har i lengere perioder følt at forholdet mellom meg og Fredrik har bestått av rutiner og trygghet, men at kjærligheten har blitt mindre.
Sist søndag tok jeg steget fult ut og sa at jeg måtte ha en pause å tenke på, komme meg bort litt og få ting litt på avstand.

Jeg flyttet da hjem til mamma og brukte uken på å tenke, føle og kjenne på situasjonen.
Det jeg kom frem til er at jeg ønsker å bo for meg selv, og sette meg selv først.
Så jeg måtte da ta det tyngste valget jeg noen gang har gjort, gå fra den mannen jeg har tilbringt 6,5 år sammen med, planlagt å gifte meg og bli gammel med.
Det har vært beintøft, og jeg føler virkelig at dette er et nederlag for meg på mange måter.
Men når følelsene mine for han er mer vennskapelige enn kjærlige, og når jeg er en uke fra han uten å savne han slik jeg burde, så er dette det eneste rette.

Jeg setter rett og slett meg selv først for første gang i hele mitt liv.
Jeg setter mine behov, mine ønsker og mitt liv før andre rundt meg, og det kjennes riktig ut.
Det har på mange måter vært en tøff uke, jeg har kjent på frihetsfølelsen av å kun ta vare på meg selv, jeg har kjent på savnet av å være i leiligheten der det er trygt, jeg har kjent på lykken ved å ta et så stort skritt for meg selv og kun meg selv og jeg har kjent på sorgen over å måtte gi tapt noe jeg håpet skulle vare for evig.

Men av og til er det slik i livet at forhold tar slutt, at personer vokser fra hverandre og utvikler seg på forskjellige måter.
Det føler jeg vi har gjort, jeg føler at jeg har vokst masse det siste året, og at jeg begynner å få lyst til å leve, jeg vilkjenne på følelsen av å være selvstendig for første gang i mitt liv, jeg vil bo alene å bli kjent med Silje som person, jeg vil kjenne på mestringsfølelsen av å være helt alene.

Det vil bli tøft, og det er tøft å se at jeg har påført han så mye smerte som jeg nå har gjort, jeg skulle så virkelig ønske at ting ikke hadde gått så langt, men desverre er de det og da er det bedre at jeg gir han muligheten til å få det livet han fortjener..
Og ikke minst det livet jeg fortjener..
Jeg vet ikke hvordan bloggingen kommer til å bli fremover, men jeg kommer tilbake for fult når jeg føler meg helt klar for det.

Dette er altså det som har skjed i mitt liv den siste uken.
Forferdelig uvant å stå på egene bein, og jeg kjenner på frykten for å misslykkes, redd for at jeg vil angre og redd for at jeg skal gå ti skritt tilbake igjen.
Men det er dette som føles rett for meg, og jeg har valgt dette kun for meg selv.

Det er tøft, men det føles riktig, heldigvis er vi gode venner fortsatt <3