Selvskading. (kan være triggende)

Denne teksten kan være triggende for noen, hvis du sliter med selvskading og blir trigget av at andre skriver om det så er det best du forlater siden uten å lese!

Når jeg var yngre, da snakker vi 13-14 år gammel oppdaget jeg selvskadingen og hva denne kunne gjøre for meg.
Jeg opplevde følelsen av å få puste igjen etter en kamp med meg selv, jeg opplevde å slappe av, jeg fikk rett og slett alt jeg ikke kunne gi meg selv når jeg skadet meg selv..

Når jeg møtte Fredrik for litt over 6 år siden kastet jeg alt og sluttet, jeg hadde noen som kunne ta bort smerten bedre enn kniven.
Men i fjor i januar var det noe som sa stopp, nå trengte jeg denne hjelpen igjen, og selvskadingen ble igjen en del av min hverdag.

Jeg var ganske kraftig når det kommer til skadingen på denne tiden, her snakker vi om så og si hver dag over en lengere periode på mange månder.
Spesielt ille ble det hvis jeg drakk, eller hvis noe trigget meg, slik som pappa, svigermor, krangling eller følelsen av å ikke være god nok.

Jeg gikk fra å kutte meg på armene til å kutte på låra, for kuttet jeg på låra så ingen andre enn meg det!
Låra mine ser ikke bra ut etter den tøffe behandlingen de har fått, men jeg er ikke flau over det for hvert eneste arr er et bevis på at jeg har overlevd!

Men dette innlegge skulle handle om at det går an å komme bort fra selvskadingen hvis du bare får hjelp.
I mitt tilfelle er det noen ting som er viktige for at jeg skal holde meg unna..

1. Ikke bli sint.
   Pårørende blir redde og reagerer gjerne med sinne og forakt, men det hjelper ikke den som har det vondt.
   Jeg forstår at pårørende blir redde når de ser blodet renner og den du er glad i har det så vondt at hun/han må skade seg selv.
   Men prøv å behold fatningen, pust og forklar deg rolig mens du hjelper den som sliter, tør blod, hold rundt og si at det vil gå bra.
2. Oppmuntring.Igjen og igjen og igjen, en dag uten selvskading, ja så fortell at du er stolt.
   Si at den som sliter er flink, at hun/han ser bra ut, støtt og oppmuntre den som sliter hele tiden, det blir ikke for mye.
3. Trygghet.
   Vis at du er der, ikke skyv den som sliter bort og ikke vær avisende.
   Trygghet er viktig, for meg var selvskadingen også en prøve for Fredrik, for å se om han fortsatt sto ved meg, når han viste meg at han ikke ble skremt og rømte fikk jeg bekreftelsen jeg trengte.
4. Ærlighet.
   Prat med den som sliter, si hva du tenker og føler om at hun/han skader seg selv, vær åpen og ærlig.

Det er mulig å slutte, selv har jeg holdt opp nå siden januar en gang, låra mine har ikke lengere sår og skorper og jeg er inne i en god periode.
Men jeg vet at jeg kan gå på en smell igjen, derfor vil jeg ikke si -aldri mer-, for det kan jeg ikke love..

Men det er mulig å slutte, det er mulig å finne noen som liker deg og som gir deg det du behøver som selvskadingen også gir deg..
Du må bare tørre å satse!

Jeg vil ikke og kommer heller ikke til å legge ut bilder som viser skadene, rett og slett fordi at det i seg selv kan være triggende..

Selvskadingen gir deg noe der og da, en ro eller en rus alt etter hvem du spør.
Men i etter tid, når du sitter med masse arr og tenker tilbake så har den ikke gitt noe annet enn plager.
Selvskadingen er ikke løsningen på det som er galt, det du må gjøre er å ta tak i problemet, og tankene for å få det bedre med deg selv.

Jeg angrer på at jeg startet, men jeg er ikke redd for å vise arra mine, for det er som nevnt over her et bevis på den kampen jeg har kjempet, et bevis på at jeg har klart det, jeg lever..

For du må ha det ganske jævlig inni deg når det eneste som hjelper er å skade deg selv, og påføre deg selv fysisk smerte!
Jeg har klart det, jeg lever og jeg har ikke kutt på kroppen lengere.