Det blir bedre..

Denne bloggen heter jo minveiFREMOVER og jeg ønsker å holde mest mulig fokus på fremtiden her inne.
Men jeg syns også det er viktig å ta med litt av fortiden, iallefall når andre kan kjenne seg igjen i det.

Jeg husker den perioden når jeg var lengst nede så utrolig godt..

Når jeg ble lei meg hver morgen jeg sto opp, kun fordi jeg fortsatt var i live..
Når jeg lå lenge i sengen etter jeg våknet og tenkte på at jeg ikke ville eller orket å leve mer, men hvordan skulle jeg få avsluttet dette?

Fredrik kom ofte inn og sa at koppen min med "godt for magen" te var ferdig, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å komme meg ut av sengen og starte dagen..

Jeg fikk ofte i meg noen slurk av teen før angsten satt skikkelig inn.
Full panikk angst uten at jeg noen gang fant ut HVA jeg hadde angst for.
Jeg springer på toalettet, hiver meg over skålen og brekker meg, oppkasten kommer ut, bare galle og varm te..
Fredrik kommer inn og legger klar papir for meg, og jeg tørker meg rundt munnen, så kommer andre runde.
Enda en gang kommer det galle, og slik fortsetter jeg helt til det er tomt inni meg..

Fredrik står bak meg hele tiden, tar frem papir, stryker meg på ryggen og sier at alt går bra..

Sliten, deprimert og lei.

Jeg går så ut på stuen, setter meg apatisk i sofaen og stirrer tomt på tv eller pcèn..
Inni meg kverner tankene igjen på hvordan jeg kan avslutte dette livet, hvilket live er det å leve når jeg ikke klarer noen ting?

Jeg later som ting er ok rundt meg, slik at jeg ikke skremmer Fredrik mer enn jeg alt har gjort..
Han spør om jeg vil være med ut med Asti eller på butikken.
Umidelbart kommer oppkasten tilbake, ny runde med å løpe på toalettet, tørke og gråte..

Jeg kommer meg ikke ut i dag heller..
Angsten river i meg fra jeg står opp til jeg legger meg.
Depresjonen tapper meg for krefter, jeg vil ikke dusje, stelle meg eller kle meg skikkelig..
Hvorfor skal jeg?
Jeg er jo ikke verdt noen ting..!

Igjen spør han om jeg vil være med ut, denne gangen reagerer jeg med sinne..
Jeg kjefter og kaller han de styggeste ting jeg kommer på, knuser det som kan knuses rundt meg.
Ja jeg blir skikkelig forbanna..
Men jeg skjønner ikke selv at denne sinnen ikke er agresjon, men panikk angst..

Jeg roer meg ned, gråter og beklager meg.
Han sier at det går bra, men at jeg må slutte med dette..

Igjen kommer tanken om hva jeg gjør her.
Hvorfor må jeg ha det så ille?

Kvelden kommer, jeg er utslitt og går fortsatt i joggebuksen fra i går, ugredd hår og udusjet..
Jeg føler meg ekkel..

Jeg legger meg på min side av sengen, Fredrik prøver å holde rundt meg men jeg støter han fra meg..
Hva vil han med meg?
Jeg er ikke verdt noen ting..

Jeg gråter stille for meg selv, helt til jeg sovner av utmattelse..

Så åpner jeg øynene på ny, en ny dag begynner akkurat som i går..

---

Dette var min hverdag så alt for lenge..
Hver eneste dag i over et halvt år hadde jeg det slik, samme tankene, samme følelsene og sammen utbrudda...
I over et år før hadde jeg det like ille men uten selvmordstankene. 

Men så var det noe som endret seg, plutselig våknet jeg opp en morgen uten og tenke på å ta livet mitt..
Dagen fortsatte som vanlig men det var et steg.
Så våknet jeg opp og kunne gå helt til 14 før jeg kastet opp, enda et steg.

Så kastet jeg bare opp når jeg skulle møte noen, jeg sluttet å kaste opp på morgenen kun fordi jeg var redd..
Enda et steg..

Og slik fortsatte det helt til i dag..

Nå er jeg kvitt depresjonen 99%, altså ikke helt men bort i mot..
Jeg vet at den lusker inni meg enda, og at det ikke skal mye til.
Men jeg kaster ikke opp lengere, jeg tør å gå ut så lenge noen er med meg, jeg klarer og la Fredrik holde rundt meg.
Og ikke minst har jeg fått hygienen tilbake igjen..
Jeg bryr meg også mer om meg selv, hvordan jeg ser ut og hvordan jeg føler meg.
Ikke minst kan jeg ha det GØY..

 

Livet som deprimert er et forferdelig liv mens det står på..
Men det er IKKE slutten, ting VIL bli bedre en gang..

Det tar bare tid..
Det vil være tårer og tunge tider, men det VIL bli bedre!!! 

Ting tar tid, men ikke gi opp!

Nå har jeg hatt det bra i snart et år, Det er 2 år siden jeg var på det værste og kastet opp hver dag::
Det tar tid, men det er så deilig når man kommer så langt som jeg er kommet nå.