Hvor mye kan en jente klare?

Hvor store mengder med tunge og vanskelige beskjeder kan et menneske klare å håndtere før det sprekker?
Hvor mange vanskelige og tunge beskjeder kan en familie utsettes for før den brister?
Hvor mye er det normalt å få av disse tingene i livet?

Når du får den ene tunge beskjeden etter den andre, det ene sjokket større enn det andre, den ene utfordringen etter den andre.
Er det rart man reagerer?
Er det rart man tenker, grubler, analyserer, forbereder seg på det værste, hele tiden er i beredskap?
Når det har vært slik i så mange år?

Er det rart man blir forbanna når de rundt deg sier ting som at alt går bra, ikke tenk på det, tenk positivt, ikke bruk energi på det, bare kutt det ut ol?

Dette er min måte å forberede meg på det som kommer, for er det noe jeg har lært her i livet så er det at det vil komme, igjen og igjen.
Det blir ikke lettere å håndtere beskjedene og sjokka hvis jeg tenker positivt, det blir verre for meg.
Verre fordi jeg ikke er forberedt, hvis jeg er forberedt på det værste går jeg ikke så i kjelleren når det skjer.
Jeg er i beredskap hele tiden, men det må jeg for pokker være også, de få gangene jeg slapper av og tar alt som det kommer rakner jo alt rundt meg.
Jeg må ha kontroll på den måten at jeg forutser det værste, slitsomt for andre å høre på, ja den ser jeg.
Men da kan de ikke bry seg mye om hva som er best for meg, for dette er best for meg.

Det er dette som viser at jeg er menneske, for det er bare det jeg er.
Hadde hvem som helst sittet i min situasjon de siste måndene med alt som har skjedd, og min bakgrunn på toppen hadde de også reagert.
Jeg er lei av å smile å godta at jeg skal tenke positivt.
Det er for faan ikke noe positivt i de beskjedene jeg har fått nå!!!!!
Det eneste jeg kan gjøre er å forberede meg på det værste, og håpe på det beste.

Jeg må sette kroppen min inn i overlevelses modus, sette på maska for alle rundt meg, stenge folk enda mer ute enn før, for nå må jeg være sterk i tiden som kommer, så kan jeg rakne når alt er over og alle har det bra.
Jeg kan ikke be om hjelp, jeg kan ikke si sannheten til dere som bryr dere høyt, jeg kan ikke si at jeg virkelig trenger noen som presser meg til å prate, noen som presser meg til å prate uten at de skal komme med masse positivt vrøvl!!
At jeg trenger å grine, kjefte, slå og skrike.
Jeg kan ikke si at det første jeg ønsker når beskjeder som i dag kommer er å grine hysterisk fordi jeg blir redd, men jeg biter tennene sammen til jeg er alene fordi dere rundt meg trenger støtten og kreftene jeg kan gi.
Dere trenger at jeg er positiv rundt dere, noe jeg ønsker å være men derfor må det negative få utløp et sted, og det er på bloggen som til nå i dag har inneholdt fine ferie minner som jeg fortsatt gleder meg over!!

Jeg kan ikke si høyt at det første jeg gjør når jeg er alene er å sette meg ned på gulvet å la tårene renne, i nøyaktig 2 minutter før jeg tar meg sammen og skyver tankene bort på andre ting.

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt alt dette høyt, at jeg kunne sagt at jeg trenger dere, at jeg er redd, føler meg liten og at jeg mister alt rundt meg.
Men jeg klarer det ikke!!

Det er så mye jeg isåfall må ta inn over meg, og jeg vet ikke om jeg er sterk nok hvis jeg først sier det høyt.
Selv når jeg skriver klarer jeg ikke skrive hva det handler om, mye av respekt for de det gjelder men også fordi jeg ikke klarer det.
Jeg prøver men det er fysisk umulig å skrive det.

Hvor mye skal en jente på 22 år egentlig møte av motgang før det blir bedre tider over lengere tid?
Hvor mye skal en kropp på 22 år klare å holde inne å sette en maske over før den revner helt?
Hvor sterk skal hun være for alle rundt bare for at de skal være glad i henne, føle seg trygg, for at hun skal virke sterk, voksen og stor?
Jeg håper ikke det er så mye mer nå på en stund, selv om jeg har en følelse av at dette året vil være tøft året ut, mye tilsier at 2012 ikke er mitt år slik jeg håpet på.

Eller på kjærlighets fronten er det mitt år, der har mye positivt skjedd, og jeg er evig glad for det.
Men slike stunder som akkurat nå, akkurat i kveld så forsvinner det også i tankene og bekymringene.
Det er mye som står på spill, mye som kan forandre seg iløpet av bare denne uken, ja hele livet kan snus på hodet eller det kan fortsette slik som dette en stund til før det rakner.

Hvor mye klarer en kropp, en familie, et liv, et hode?
Og når er det egentlig på tide å åpne sluken for at det ikke skal renne over?

Ja jeg er sint, lei meg og redd akkurat nå, bær over meg er dere snille.
Jeg har det egentlig bra men det topper seg av og til for meg også.