Det å være 22 år og stemor for 2.

Som en 22 år gammel singel jente så jeg ikke for meg at jeg skulle inn i et forhold til en mann som hadde to barn med det første (egentlig så jeg vel ikke det for meg noen gang).
"Stemor" til 2 som 22 år gammel der den eldste snart er 8 år gammel er litt av en oppgave.
Det er mye ansvar å skulle være en rollemodell for barn, for det er jo akkurat den rollen jeg går inn i nå som jeg satser på oss.
Nå som jeg er involvert i barna, har møtt de, overnattet og er kjæreste med pappa`n har jeg med en gang også sagt ja til å være en rollemodell.

Noen av spørsmålene jeg har stilt meg selv mange ganger er.

1. Er jeg klar for å ha en så stor rolle?
2. Er jeg "frisk" nok til å gi disse barna det de trenger fra meg?
3. Er jeg moden nok til å ta til meg denne rollen?
4. Kan jeg klare å gi 100% for at barna skal ha det så bra som over hode mulig?

Dette er noen av spørsmåla.
For selv om forholdet er nytt er det så pass seriøst at ungene er involvert, og for de spiller det ingen rolle om vi har vært sammen i en uke eller 2 måneder.
For barna er jeg en voksenperson, en "stemor" og kjæresten til pappa.
For barna er det viktig at jeg prøver så godt jeg bare kan å vise hvordan voksende kan og bør være.

For å svare på de spørsmålene jeg stiller meg selv over her.

1. Ja jeg er klar for en så stor rolle som jeg har gått inn i, hadde jeg vært i tvil hadde jeg aldri gjort det.
   Rett og slett fordi jeg vet hvor tøft det kan være for skilsmisse barn å knytte seg til nye mennesker som forsvinner igjen.
2. Ja jeg er uten tvil frisk nok til å gi alt for at de skal ha det bra.
   Jeg har enda ikke opplevd å trekke meg unna mens ungene er til stede, annet enn det som de fleste andre hadde gjort så klart, for noen ganger må man trekke seg litt unna å puste ut for å kjenne at kroppen fortsatt er der.
3. At jeg er moden nok er jeg ikke i tvil om.
   Jeg er vant med barn, jeg er flink med barn og jeg husker fortsatt mye av hvordan jeg selv tenkte når jeg var 8 år gammel, eller når mamma fikk ny kjæreste osv.
4. Jeg hadde ikke gått inn i denne rollen hvis jeg ikke kunne gitt alt for at de skulle hatt det bra.

For å gi noen eksempler på hvordan jeg har gjort det beste ut av situasjonen og hvordan jeg har bidratt til nå.

Jeg, kjæresten og ungene hadde vann krig for noen uker siden.
Vi var kliss klass fra topp til tå alle sammen og når vi skulle inn sa faren at alle kler av seg ute slik at det ikke blir bløtt inne.
Jeg stivnet til da mitt forhold til kroppen var (og er) anstrengt og hvertfall foran fremmede.
Men jeg tok det i meg og tenkte at jeg alltid har sagt at barn jeg skal ha noe med skal ha et naturlig forhold til kroppen, og hvis jeg skal skjule meg og være vanskelig viser jeg det motsatte.
Så jeg kledde av meg og gikk rolig inn på badet i undertøy.
På denne måten håper jeg at jeg klarte å vise at det er normalt å kunne kle av seg når man er blaute, grisete eller andre ting, og at kropp ikke er noe å skamme seg over.

Når barna roper på meg går jeg alltid bort til de for å spør hva det er.
Jeg viser på denne måten at jeg bryr meg, at jeg er interessert i hva de tenker, vil og mener.
Jeg viser at jeg stiller opp og at de alltid kan spør hvis de lurer på noe.

Hvis faren sier en ting og barna ikke hører eller spør meg passer jeg alltid på at jeg holder meg til det han har sagt.
Jeg støtter han i han sine avgjørelser, og på denne måten viser jeg at voksende holder sammen, at pappa har rett og at det ikke hjelper å spør meg så lenge en har sagt noe.

Hvis de gjør noe ikke jeg liker slik som å kile under føttene sier jeg også i fra.
Da forklarer jeg at der liker ikke jeg å bli kilt og at de heller kan kile andre plasser (selv om jeg ikke liker det heller).
Jeg viser også at jeg er et menneske med egene regler og at de ikke kan gjøre akkurat som de vil med meg.

Jeg passer alltid på å rose masse når de gjør noe riktig, jeg gir de små oppgaver som å rydde etter seg for så å fortelle hvor flinke de er.
Det er en måte jeg selv er oppvokst med og syns er viktig å få inn, for barn kan klare mye bare de blir spurt riktig, og barn trenger masse ros når de er flinke.

Hvis jeg ber om at de tar lekene opp på rommet og de gjør det sier jeg alltid takk for hjelpen.
Slik lærer de ansvar, og de mottar ros som de vokser på.

Men så er det også dette med at det ikke er mine barn jeg omgås.
Jeg er ikke mamma, jeg er ikke en foreldre og jeg lager ikke reglene.
Men jeg er involvert i livene deres nå og da er det viktig å stille krav, si hva som er greit for meg som person og holde meg til reglene jeg vet er fra før av.
Det er en gylden middelvei det der, for barn vil alltid prøve å lure deg, hvertfall i starten.
Og noen ganger blir man lurt, andre ganger tar man feil, men det er det man lærer av.

Jeg er ikke mor, jeg er helt ny i rollen jeg er i og jeg vil sikkert gjøre mine feil.
Jeg vet at det er snille barn jeg har med å gjøre (og takk for det) og at jeg vil få noen såre kommentarer iløpet av åra.
Jeg vet at det ikke alltid vil være like kult med Silje,Silje,Silje og derfor nyter jeg det nå mens det varer.

Men når du merker at ungene blir tryggere på deg, de vil at du skal leke før legge tid, at du skal legge de, de blir med på tur alene med deg, inn på butikken eller spør deg om råd så kan jeg gladelig ta i mot tyngre tider når de kommer.

Det er vanskelig å gå inn i denne rollen, være til stede for 2 barn 24 timer i døgnet når du er vant med deg selv og en kjæreste noen timer om dagen.
Men det er også verdt det, så lenge du er glad i barn, prater bra med forelderen, spør og graver når du lurer på noe og gjør ditt beste går det som oftest bra.
Jeg stor koser meg hvertfall og kjenner at jeg vokser på oppgaven for hver dag jeg har med de.