Det er nå livet starter

Da var alle tinga mine inne i leiligheten og det nye kaoset med å komme i orden kan starte.
Selve flyttingen gikk nokså bra, mange tunge ting som skulle opp alle trappene og lite folk som kunne hjelpe gjore det litt mer vanskelig.
Situasjonen med at kjæresten skulle hjelpe å flytte ut tingene fra x-en har også slitt på meg, er ikke akkurat en drømme situasjon liksom.
Men det gikk da greit og vi fikk alle tinga inn til slutt:)

Men jeg merket at det er litt vemodig å flytte alle tinga mine ut fra byen, det er liksom der jeg har bod i 6 år, mange av disse tinga har vi fått sammen og det var første plassen jeg bodde hjemmenfra.
Når jeg da også flytter ut alle tinga mine mens Asti fortsatt er der kjente jeg at det ble litt for mye.
Savnet etter Asti og valpene er veldig stort for tiden, de utvikler seg så mye for hver dag som går og jeg går glipp av nesten alt, det værste er nok at de rundt meg ikke klarer å forstå det, for de er det bare noen dyr.
For meg er det min beste venn og barna hennes, babyen min, trøsten min, støtten min.
Det er så mye mer enn bare et dyr..!

Så nå sitter jeg her helt alene, helt mutters alene i min første leilighet som bare er min, der alt bare er opp til meg hvordan ting skal være.
Det er bare mine ting her, jeg skal selv bestemme hvor alt hører hjemme henne, det er mitt..
Det er godt å være alene, kun meg og musikken og det o store internett.
Jeg kan reagere slik jeg ønsker fordi ingen ser meg, og det kjenner jeg at jeg har godt av.
Jeg har holdt igjen alt for mye de siste to dagene, som igjen har gjort at jeg har stresset mer enn jeg burde, for vet dere egentlig hvor vanskelig det er å skjule skuffelse, tårer og bekymring?
Da er det mye bedre at andre tror jeg er stresset og sint, det er hvertfall følelser som blir akseptert..

Det er nok noe med det at først nå er alt endelig med byen også.
Altså missforstå meg rett nå, jeg har aldri tenkt tanken på å gå tilbake som kjæresten til Fredrik, men det er først nå det virkelig er sant hvis dere forstår?
Nå har jeg flyttet ut fra leiligheten som jeg en gang kalte min, jeg skal aldri sove der, dusje der, lage middag der og slike ting, det er virkelig over, og jeg starter livet mitt der jeg er sjefen.
Det er en sår, skummel og uvant situasjon for meg å være i, dere ser den?

Men gud så deilig også, jeg føler det først er nå jeg virkelig kan nyte kjæreste tiden, nå trenger vi ikke alltid være hos han, nå har jeg ikke bekymringen med flytting på skuldrene mine.
Det er nå det virkelig starter for fult og nå jeg kommer til å finne meg selv.
Det er nå livet starter, men først skal jeg fortsette å pakke ut ;)