Det var en gang en jente....

Det var en gang en jente som ikke riktig viste hva livet var for noe, hun trodde livet besto av å ha det greit nok, overleve dagen og gjøre alle andre til lags.
Det var en gang en jente som ikke riktig stolte på seg selv, trodde på seg selv eller så seg selv, for hun betydde ingen ting i det lange løp, hun var bare en brikke i et spill.

Denne jenta begynte å våkne opp, bli oppmerksom på at det kanskje var et liv utenfor den lille borgen hun holdt til i, at hun kanskje var mer enn en brikke i et spill og at hun kanskje kunne bety mer for et annet menneske.
Denne jenta begynte å våkne til liv, sakte men sikkert åpnet hun opp sansene sine og bevistheten sin, men noe stagnerte henne, hun kom ikke videre.

Som i alle eventyr var det også her en prins som skulle avgjøre alt, men denne prinsen kom ikke ridende  på noen hvit hest, han var ikke overdådig kledd og skilte seg ikke totalt ut fra mengden.
Denne prinsen kom dansende inn i livet til jenta, forkledd som en vanlig mann.

Prinsen fikk jenta til å åpne følelsene sine igjen, til å åpne bevistheten og til å våge å satse.
Det var en lang vei å gå for å redde jenta fra borgen, for den eneste måten å redde jenta på var å vise henne veien ut, men hun måtte selv gå stega.
Det var en lang vei å få en jente som ikke turte stole på andre mennesker, til å stole igjen, men prinsen gav ikke opp selv om han følte at han fikk uklare tegn til tider.

Prinsen opparbeidet seg tillitt, fikk jenta til å forstå at det var mulig å stole på noen, at noen holdt ord.
Prinsen fikk jenta til å forstå at hun ikke bare var en brikke i et spill, at hun var verdt noe som person, at hun kunne gjøre en forskjell, at hun kunne oppnå noe.
Prinsen fikk jenta til å gråte og til å le, til å tenke og til å drømme.
Prinsen sto der hele veien og støttet jenta i den veien hun hadde foran seg, for begge viste de at det ville bli en lang og skummel vei.

Så en dag var jenta klar, hun hadde funnet veien ut og trengte en som tok henne i mot når hun kom ut i dagslys igjen.
Der sto prinsen som lovet.
Den første tiden utenfor borgen var skummel, jenta var redd og bekymret for borgen hun hadde forlatt, ville den klare seg eller ville den bryte sammen nå som brikken i spillet var borte?
Ville borgen klare å stå der alene uten noen som holdt den ved like?

Prinsen støttet jenta å sa at borgen ikke lengere var hennes ansvar, det samme gjorde vennene som jenta hadde fått tilbake etter mange år i borgen, vennene som hadde stått der men som jenta ikke hadde sett på samme måten som før.
Jenta hadde nå mange rundt seg som skulle fullføre redningsaksjonen.

Jenta kom seg, hun ble sterkere for hver dag som gikk, hun fikk tilbake de glemte drømmene, hun turte å stole mer på mennesker og tro på at de bare ville henne godt.
Av og til bekymret hun seg for borgen, men det var ikke så ofte som før.
Men jenta var redd for at prinsen skulle forlate henne.
For hva skulle han med en liten, svak jente som ikke hadde noe å tilby, han som var en vakker prins.

Prinsen jobbet hardt for å få jenta til å forstå at han ikke ville svikte henne, hun ble igjen tryggere på han og klarte å slappe mer av.
Men hva en prins ville med en vanlig jente forsto hun ikke.
Følelsene ble bare sterkere og de skremte jenta, hun hadde aldri opplevd slike følelser, slik godhet, slik samhørighet før.

Så, plutselig en vakker dag var jenta blitt sterk, hun hadde fått åpnet sansene sine igjen, hun var blitt et menneske, et liv, en egen person, ikke lengere bare en brikke i spillet.
Plutselig innså hun at prinsen ville bli stående ved hennes side, at det ikke var unaturlig at prinsen sto der akkurat med henne.
Plutselig innså jenta hva livet betydde, at hun var mer enn en brikke i spillet, at hun fortjente å ha det kjempe bra og at dagene ikke skulle overleves, de skulle leves.
Den dagen ble hun forvandlet til en prinsesse.

Den glemte prinsessen hadde blitt reddet av den vakre prinsen.
Så levde de lykkelige i alle sine dager<3