Stemor rollen.

Nå har jeg prøvd 5 ganger å skrive et innlegg om stemor rollen, tanker rundt hvordan jeg tok imot og oppførte meg ovenfor min egen stefar og hvordan det er å jobbe og ha barn, men jeg klarer det ikke.
Jeg ville også få med hvor vanskelig det kan være å komme inn i et forhold med en som har hatt et liv før deg, en som har opplevd mange av de store drømmene du har hatt.
Men jeg klarer det ikke.

Hvorfor?
Fordi når jeg hver gang skrev dette :

Barna har tatt meg imot med åpene armer, alt har rett og slett gått på en dans på roser derfra.
Jeg blir overrøst med kjærlighet de dagene vi har dem, det er gode ord, det er kos og klemmer, det er åpene samtaler og det er latter men størst av alt er det tilliten jeg får, det er så utrolig verdt hver eneste lille diskusjon.
Hvis det jeg føler er et snev av morsinstinkt kan jeg nesten ikke vente til den dagen jeg får et barn som jeg har hatt inni meg, et barn som deler en del av meg, et barn jeg har laget.
For jeg kan virkelig si at jeg elsker de barna som har kommet inn i livet mitt, jeg elsker det de gir meg og den måten de får fortiden min til å være verdt all smerte og slit for å komme dit jeg er i dag.

Så klarte jeg ikke å skrive om det som er slitsomt, fordi det som er slitsomt ikke betyr en dritt (sorry ordbruk) når jeg har det livet jeg har.
Klart ingen ting er perfekt, klart det kan stikke litt i sjelen å vite at han har opplevd alt jeg kommer til å oppleve med barn før, at han sikkert ikke kommer til å bekymre seg like mye som meg i en graviditet, at han kan mer om akkurat spebarnstiden og slikt, men vet dere hva, det er et PLUSS alt dette.
Når jeg bare snur tankegangen min så ser jeg det klart, det er et pluss at han kan roe meg ned når den tid kommer, at han kan hjelpe meg og det vil fortsatt være første gang for han, fordi det er første gang med MEG.

Jeg kan ikke skrive hvor slitsomt det er å være stemor, fordi det er slitsomt å være mor også, det er helt normalt det er bare jeg som ikke har vært i rollen før.
Jeg syns jeg tar rollen godt jeg, jeg har som mål at ungene skal ha det så bra som over hodet mulig samtidig som de ikke skal bli bortskjemte, de skal ha folkeskikk og vite forskjell på rett og galt.
Det er vår og moren/stefaren sin rolle å lære de dette.

Livet er slitsomt, livet kan slå deg ut, men fy søren så fantastisk det er de dagene du har det bra hele tiden, ikke blir sliten, har energi til å hjelpe, vise, lære og være der hele tiden for ungene, når du får en hard kos og - jeg er glad i deg jeg- tilbake.
Når du får hemmeligheter, latter, kos, tårer, TILLIT!
Alt dette betyr alt, det er livet, det er VERDT det.