Brev til Silje.

Dette innlegget skrives på etterspørsel fra Ivan.
Hva vil Silje i dag si til Silje da hun var på sitt "svakeste"

Jeg vet at du har det vondt og at livet akkurat nå ser ut til å være mer enn du klarer å takle.
Jeg vet at du helst vil sove deg gjennom alt å våkne opp en dag og oppleve at alt er bra igjen, at livet er verdt det.
Jeg vet at du gråter når ingen ser det og at du skader deg selv i skjul.
Jeg vet at livet av og til er så mørkt at du ikke ser noen utvei.

Jeg vet at livet er vanskelig, at det å møte folk føles som verdens undergang, at du heller ville blitt sperret inne i et mørkt rom for alltid fremfor å ta en kort tur på butikken.
Jeg vet at du kommer hjem fra en liten tur og man skulle trodd at du hadde løpt maraton fordi du er så sliten, at hjertet banker så hardt at du får medisiner for å regulere hjerterytmen, at svetten pipler på kroppen, at nervene er i beredskap og at du er redd.
Jeg vet at du reagerer med sinne fordi du ikke vil vise dine svakheter.

Silje, jeg vet at du sliter og at livet er en kamp, at du føler at drømmene dine ikke er verdt noe lengere, du ser ingen utvei og du kan ikke fatte at du noen gang skal bli det andre kaller normal.
Du skader deg selv for å få fri, fri fra tanker og følelser.
Du skader deg selv for å vise verden at du sliter, at livet ikke er en lek.
Du drikker for å glemme, for å gråte, for å prate og for å le, du føler at du må drikke for å komme gjennom dagen, at det er det eneste som hjelper.
Du trekker deg unna venner og familie fordi du ikke vil dem så vondt, så vondt det vil gjøre å se at du kaster bort livet ditt, du vil heller ikke virkelig vise hvor vanskelig alt er.

Silje, jeg vet at du ikke selv vet det, men jeg skal fortelle deg noe som gjør at det er verdt å kjempe.

En dag Silje, en dag om ikke så lenge vil du bli tøffere, du vil bli mer selvstendig og du vil få tro på deg selv.
Alt vil skje gradvis, du vil faktisk ikke merke det selv før andre påpeker det.
Litt etter litt vil du forstå at endringer må til for å få det livet du ønsker og drømmer om.
Drastiske endringer, store endringer og utrolig skumle endringer, men de MÅ tas.
En dag vil du møte en som vil møte deg med en styrke, en tro og en forståelse som gjør at du forstår selv.
En som vil hjelpe deg til å se ting på en annen måte, du vil måtte ta et valg, et valg som vil være avgjørende for ditt liv.
Hvis du velger riktig og tenker godt gjennom det vil du få et fantastisk liv, et nytt liv, det livet du drømte om.
Men du må også legge bort mange av de drømmene du har holdt fast i, for du kan ikke få i pose og sekk.

En dag vil du møte en mann, du vil møte en som vil irritere deg fordi det virker som han ikke forstår, men litt etter litt vil du forstå at han faktisk forstår deg, han er bare hard fordi han vil hjelpe deg opp og frem.
Du vil få to fantastiske reservebarn som vil ta deg imot med åpene armer, som vil elske deg og ha tillit til deg.
Du vil komme deg ut i jobb, litt etter litt vil du mestre jobb og familie liv.
Du vil få familie idyllen du har drømt om, det vil bli tøft og det vil bli tårer, men det er så verdt det.
Når ungene kommer å gir deg en stor klem uten at du har spurt om det, når de setter seg på fanget ditt, når de spør etter deg på vei hjem og når de lager ting til deg vil du tenke at alt har vært verdt det.

Du vil kunne ta bussen igjen, det er slutt på tiden der taxi var den eneste måten å komme rundt på, du vil få kontakt med venninnene dine igjen, til og med få nye venner.
Du vil bli sosial og virke selvsikker.
Du vil til og med kunne se deg selv i speilet og tenke at du ser bra ut.

Men for å klare dette må du slutte med selvskadingen, for selvskading har ingen ting rundt barn å gjøre, jeg er nødt til å fortelle disse nydelige små hvorfor jeg har arr på kroppen, og hvordan forteller du det til to barn?
Jeg må face svigerfamilie når de spør hvorfor jeg har arr på kroppen, jeg må selv se på arra mine og tenke at det virkelig ikke var verdt det.
Du må også tørre å utfordre deg selv, hoppe på bussen selv om tårene presser på, oppkasten sitter i halsen din og du rister som aspeløv.
Du må tørre å gå inn i noe helt nytt, lære en annen å kjenne og ikke minst åpne deg for noen, vise hele deg, gi av deg selv og tørre å være sårbar.
Det er mye du må gjøre og til tider en tøff vei å gå.
Men tro meg når jeg sier at det ER VERDT DET..

Silje, lesere, pårørende.
Jeg vet at du har det tøft, jeg vet at det er sårt å sitte der du sitter, jeg vet at det føles ut som at ingen forstår deg.
Men jeg vet også at du har styrken i deg til å kjempe, at du har muligheten til å oppnå alt du drømmer om, at DU nettopp du kan klare dette..

DET ER VERDT DET..