VG har i dag en sak om at voldtektsoffer og overgripere skal møtes under kontrollerte forhold, dette er et nytt tiltak fra norsk konfliktråd.
HER kan dere komme direkte til saken.
Dette høres jo forsåvidt bra og vell ut det, offeret skal kunne møte overgriper under kontrollerte forhold der alt er planlagt ned til minste detalt, helt ned til hvem som går inn først.
Offeret skal få spør og få svar på alt hun lurer på og etter det vil ting bli bedre.
Vel, akk og ja hvor skal jeg starte.
Det første som slår meg er jo spørsmålet om hvor mange overgripere som faktisk kommer til å stille opp på dette, for det første må de da erkjenne det de har gjort, for det andre må de møte den de har skadet og for det tredje må de svare på spørsmål fra denne personen, jeg håper mange stiller opp men jeg tviler dessverre.
Så over til en annen tanke, hadde dette bare fantes når jeg slet som værst, hadde bare min(e) overgriper(e) blitt frivillig med på dette hadde jeg sluppet å tatt det på gaten.
For det var akkurat dette som hjalp meg til å innse, ta ansvar og deretter gå videre etter overgrepet.
Når jeg møtte overgiperen min på MINE premisser, der jeg hadde kontrollen og kunne konfrontere han slik jeg hadde behov for, ja da kunne jeg gå forbi han senere med hevet hode.
Det som skjedde i min sak var at min overgriper holdt seg borte fra sentrum (eller jeg så han hvertfall ikke) på mange år, og når jeg først så han fikk jeg panikk angst anfall for første gang og gikk i kjelleren, alle minner, tanker, lukter og følelser kom tilbake og jeg utviklet også sterkere sosial angst pga dette.
Det at han da hadde vist seg i byen en gang gjorde at jeg var livredd for å møte han igjen.
Men så tok jeg tak i meg selv og laget en avtale om at neste gang jeg så han, skulle jeg gå bort til han, prate med han og si at jeg tillga han.
Ukene gikk og mnd gikk før det skjedde og når jeg da først så han var det en sen/fuktig kveld på byen.
Jeg gikk bort til han, klappet han forsiktig på skulderen og spurte om han kunne ta en prat med meg, alle rundt meg som kjente meg var informert om dette slik at de kunne holde et øye med meg.
Han ble med utenfor utestedet, og jeg kan helt ærlig ikke forstå hvor jeg fikk styrken fra.
Men ja, jeg spurte han rett ut hvorfor han hadde ødelagt livet mitt for så mange år siden, og fikk til svar at jeg hadde funnet på alt sammen og ødelagt han sitt liv, da forsto jeg at jeg ikke kom til å få noen beklagelse fra han eller at jeg ikke kom til å komme noen vei.
Det jeg da gjorde var å se han inn i øynene, han sto ikke mer enn en halv meter fra meg kan jeg tippe, og jeg kikket han rett inn i øynene å sa helt kaldt og rolig - Uansett hvor mye du har ødelagt for meg disse åra, uansett hva du selv har innbilt deg at du har gjort, så tilgir jeg deg.-
Etter å ha sagt dette snudde jeg meg rundt å gikk.
Og vet dere hva, den følelsen jeg hadde etter jeg hadde sagt det var så ekstrem, det var en blanding av adrenalin, angst, stolthet og lettelse.
Jeg følte meg på en rar måte fri alt da.
Etter det når jeg så han så tok jeg det uten angst.
Klart det ikke er godt å se en som har gjort noe slikt mot deg, men det var ikke lengere altoppslukende vondt, jeg klarte å gå forbi han uten at han lengere hadde makten, nå var det jeg som hadde makt, fordi jeg var den sterke.
Det jeg prøver å si er at dette er et veldig bra tilbud for de offer og overgripere som faktisk får til et slik møte og det går bra, og jeg er virkelig for et slikt tilbud, jeg tror det kan hjelpe mange i og med at dette er frivillig og dermed noe offeret selv må ha lyst til.
For noen fungerer det å møte overgriper og si det du ønsker å si, for andre vil det gjøre ting værre, det er kun deg selv som vet hva som funker.
Også må jeg si en ting til, det at jeg tilgav min overgriper betyr ikke at jeg er villig til å drikke kaffe og prate om vær og vind med han, eller at det han gjorde var greit, det betyr rett og slett at jeg ikke ville bruke mer energi i mitt liv med å hate han som person, jeg ønsket ikke å føle et så stort hat, reddsel og avsky for et annet menneske når det tok så mye av min tid.
Derfor tilgav jeg han for å selv kunne gå videre og begynne/fortsette det livet jeg satt på vent.
Jeg har tilgitt men ikke glemt!
Og vet du hva, jeg er ufattelig stolt over at jeg hadde styrken til å gjøre det!
HER kan dere komme direkte til saken.
Dette høres jo forsåvidt bra og vell ut det, offeret skal kunne møte overgriper under kontrollerte forhold der alt er planlagt ned til minste detalt, helt ned til hvem som går inn først.
Offeret skal få spør og få svar på alt hun lurer på og etter det vil ting bli bedre.
Vel, akk og ja hvor skal jeg starte.
Det første som slår meg er jo spørsmålet om hvor mange overgripere som faktisk kommer til å stille opp på dette, for det første må de da erkjenne det de har gjort, for det andre må de møte den de har skadet og for det tredje må de svare på spørsmål fra denne personen, jeg håper mange stiller opp men jeg tviler dessverre.
Så over til en annen tanke, hadde dette bare fantes når jeg slet som værst, hadde bare min(e) overgriper(e) blitt frivillig med på dette hadde jeg sluppet å tatt det på gaten.
For det var akkurat dette som hjalp meg til å innse, ta ansvar og deretter gå videre etter overgrepet.
Når jeg møtte overgiperen min på MINE premisser, der jeg hadde kontrollen og kunne konfrontere han slik jeg hadde behov for, ja da kunne jeg gå forbi han senere med hevet hode.
Det som skjedde i min sak var at min overgriper holdt seg borte fra sentrum (eller jeg så han hvertfall ikke) på mange år, og når jeg først så han fikk jeg panikk angst anfall for første gang og gikk i kjelleren, alle minner, tanker, lukter og følelser kom tilbake og jeg utviklet også sterkere sosial angst pga dette.
Det at han da hadde vist seg i byen en gang gjorde at jeg var livredd for å møte han igjen.
Men så tok jeg tak i meg selv og laget en avtale om at neste gang jeg så han, skulle jeg gå bort til han, prate med han og si at jeg tillga han.
Ukene gikk og mnd gikk før det skjedde og når jeg da først så han var det en sen/fuktig kveld på byen.
Jeg gikk bort til han, klappet han forsiktig på skulderen og spurte om han kunne ta en prat med meg, alle rundt meg som kjente meg var informert om dette slik at de kunne holde et øye med meg.
Han ble med utenfor utestedet, og jeg kan helt ærlig ikke forstå hvor jeg fikk styrken fra.
Men ja, jeg spurte han rett ut hvorfor han hadde ødelagt livet mitt for så mange år siden, og fikk til svar at jeg hadde funnet på alt sammen og ødelagt han sitt liv, da forsto jeg at jeg ikke kom til å få noen beklagelse fra han eller at jeg ikke kom til å komme noen vei.
Det jeg da gjorde var å se han inn i øynene, han sto ikke mer enn en halv meter fra meg kan jeg tippe, og jeg kikket han rett inn i øynene å sa helt kaldt og rolig - Uansett hvor mye du har ødelagt for meg disse åra, uansett hva du selv har innbilt deg at du har gjort, så tilgir jeg deg.-
Etter å ha sagt dette snudde jeg meg rundt å gikk.
Og vet dere hva, den følelsen jeg hadde etter jeg hadde sagt det var så ekstrem, det var en blanding av adrenalin, angst, stolthet og lettelse.
Jeg følte meg på en rar måte fri alt da.
Etter det når jeg så han så tok jeg det uten angst.
Klart det ikke er godt å se en som har gjort noe slikt mot deg, men det var ikke lengere altoppslukende vondt, jeg klarte å gå forbi han uten at han lengere hadde makten, nå var det jeg som hadde makt, fordi jeg var den sterke.
Det jeg prøver å si er at dette er et veldig bra tilbud for de offer og overgripere som faktisk får til et slik møte og det går bra, og jeg er virkelig for et slikt tilbud, jeg tror det kan hjelpe mange i og med at dette er frivillig og dermed noe offeret selv må ha lyst til.
For noen fungerer det å møte overgriper og si det du ønsker å si, for andre vil det gjøre ting værre, det er kun deg selv som vet hva som funker.
Også må jeg si en ting til, det at jeg tilgav min overgriper betyr ikke at jeg er villig til å drikke kaffe og prate om vær og vind med han, eller at det han gjorde var greit, det betyr rett og slett at jeg ikke ville bruke mer energi i mitt liv med å hate han som person, jeg ønsket ikke å føle et så stort hat, reddsel og avsky for et annet menneske når det tok så mye av min tid.
Derfor tilgav jeg han for å selv kunne gå videre og begynne/fortsette det livet jeg satt på vent.
Jeg har tilgitt men ikke glemt!
Og vet du hva, jeg er ufattelig stolt over at jeg hadde styrken til å gjøre det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)