Har du noen gang opplevd å få dårlig samvittighet fordi du har det godt i livet og er lykkelig?
Når du vet at noen nær deg, eller noen som ikke er så nær deg har det vondt?
Har du opplevd å holde igjen gleden når du blir spurt hvordan det går av disse personene?
Har du noen gang opplevd å være redd for å gni inn din egen lykke og glede og derfor heller legger frem ting som ikke er fult så bra til dem du vet/tror ikke har det så greit?
Slik har jeg det nå for tiden.
Jeg er utrolig lykkelig, jeg har en kjæreste som jeg har det utrolig bra med og som jeg elsker ubeskrivelig høyt, jeg har to reservebarn som jeg ser hver andre uke og som jeg blir mer og mer glad i for hver dag (selv om jeg hver dag tenker at det ikke går å bli mer glad i de), jeg har en vennekrets som virkelig er fantastisk, som stiller opp, som jeg kan prate med og finne på ting med, jeg har også en familie som er fantastisk.
Jeg har det bra, helt ekstremt bra faktisk.
Men..... av og til får jeg dette lille stikket, denne klumpen i magen, denne dårlige samvittigheten som sniker seg på, for jeg har det veldig bra, mens en jeg kjenner går gjennom et rent helvete.
Jeg skulle helt ærlig ønske at jeg kunne byttet ut litt av min lykke for at han skulle fått det litt bedre, for ar han skulle sett lyset i enden av tunellen, for at han skulle fått mot til å kjempe.
Jeg hadde gjort det på flekken!
Men jeg kan ikke, og det er heller ikke min jobb å gjøre det, jeg kan kun stille opp så godt jeg gjør og kan, jeg kan si oppløftende ting, jeg kan vise at jeg er her men jeg kan ikke gjøre noe mer enn det.
Og det er sårt.
For det gjør vondt å være vitne til dette, vondt å ligge om nettene å lure på hva han tenker og føler, om han får sove eller ikke, om han klarer å se de små positive tingene.
Jeg merker at jeg blir fortere irritert selv også, jeg går i denne lille boblen min, men gjør så godt jeg kan for at ingen skal se det, for at ingen skal se hvor vondt det faktisk gjør, hvor tøft det faktisk er av og til.
Men av og til blir det små sprekker i fasaden og da reagerer jeg med irritabilitet istede for å bare si det som det er..
Men jeg har det bra, jeg har alt jeg trenger og mer til.
Men av og til tar samvittigheten overhånd.
Når du vet at noen nær deg, eller noen som ikke er så nær deg har det vondt?
Har du opplevd å holde igjen gleden når du blir spurt hvordan det går av disse personene?
Har du noen gang opplevd å være redd for å gni inn din egen lykke og glede og derfor heller legger frem ting som ikke er fult så bra til dem du vet/tror ikke har det så greit?
Slik har jeg det nå for tiden.
Jeg er utrolig lykkelig, jeg har en kjæreste som jeg har det utrolig bra med og som jeg elsker ubeskrivelig høyt, jeg har to reservebarn som jeg ser hver andre uke og som jeg blir mer og mer glad i for hver dag (selv om jeg hver dag tenker at det ikke går å bli mer glad i de), jeg har en vennekrets som virkelig er fantastisk, som stiller opp, som jeg kan prate med og finne på ting med, jeg har også en familie som er fantastisk.
Jeg har det bra, helt ekstremt bra faktisk.
Men..... av og til får jeg dette lille stikket, denne klumpen i magen, denne dårlige samvittigheten som sniker seg på, for jeg har det veldig bra, mens en jeg kjenner går gjennom et rent helvete.
Jeg skulle helt ærlig ønske at jeg kunne byttet ut litt av min lykke for at han skulle fått det litt bedre, for ar han skulle sett lyset i enden av tunellen, for at han skulle fått mot til å kjempe.
Jeg hadde gjort det på flekken!
Men jeg kan ikke, og det er heller ikke min jobb å gjøre det, jeg kan kun stille opp så godt jeg gjør og kan, jeg kan si oppløftende ting, jeg kan vise at jeg er her men jeg kan ikke gjøre noe mer enn det.
Og det er sårt.
For det gjør vondt å være vitne til dette, vondt å ligge om nettene å lure på hva han tenker og føler, om han får sove eller ikke, om han klarer å se de små positive tingene.
Jeg merker at jeg blir fortere irritert selv også, jeg går i denne lille boblen min, men gjør så godt jeg kan for at ingen skal se det, for at ingen skal se hvor vondt det faktisk gjør, hvor tøft det faktisk er av og til.
Men av og til blir det små sprekker i fasaden og da reagerer jeg med irritabilitet istede for å bare si det som det er..
Men jeg har det bra, jeg har alt jeg trenger og mer til.
Men av og til tar samvittigheten overhånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)