Det er nesten så jeg ikke tørr å skrive om det, og enda mindre å snakke om det, rett og slett fordi jeg ikke helt vil tenke på det selv.
For noen kan det virke lite og som en bagatell, men for meg er dette et stort skritt, en stor ting og en ganske skummel ting.
Idag skal jeg nemlig møte en coach og psykriatisk sykepleier for å kartlegge hva jeg ønsker å jobbe med og hvor mye jeg tror jeg klarer å jobbe.
Som dere forstår er dette første skritt tilbake til arbeidslivet igjen, et stort, skummelt men nødvendig skritt å ta.
For jeg ønsker ikke å være på NAV resten av livet, gå et liv hjemme uten å ha noe å gå til.
Jeg ønsker ikke å kun kunne bidra minimalt i hjemmet med økonomien.
Jeg ønsker ikke å vise barna at det er greit å¨gå hjemme.
Jeg ønsker jo å komme meg ut i jobb, tjene mine egene penger, få ferie penger, skatte penger eventuelt, planlegge ferie de 5 ukene i året som alle andre.
Jeg ønsker å ha det sosiale med en jobb, det utfordrende med en jobb, men mest av alt ønsker jeg å være selvstendig.
Jeg har jo fagbrevet som omsorgsfag arbeider, og det er jo det yrke jeg brenner for, men slik situasjonen min er nå, uten lappen, med to barn som er her 50% av tiden, angsten min som fortsatt er til stede osv så har jeg valgt å legge det yrke på hylla for en periode.
For å jobbe innen helsevesenet er en tøff jobb, det er en jobb som krever deg 100%, du har ansvar for andres liv, og det er en psykisk og fysisk krevende jobb.
Det er også en jobb jeg ikke klarer å legge fra meg på jobb, og derfor velger jeg for mitt eget beste å avstå fra slik type jobb frem til jeg har startet i arbeidslivet, fått tro på meg selv på at jeg faktisk klarer å jobbe og ikke minst til jeg har fått lappen.
Hvor jeg ønsker og jobbe og hva det blir til skal prates om i dag, jeg er veldig spent på om jeg vil kunne gjøre meg forstått så mye som jeg ønsker, og om de kommer til å være enige med meg, men heldigvis har jeg god støtte i ryggen fra psykologen min hvis det skal bli problemer.
Jeg kjenner tydelig på angsten i slike situasjoner, skjelver, kvalm og får derfor ikke i meg mat, halsen og brystet snører seg, konsentrasjonen er lik 0, blir fort irritert, vondt i hodet, kort pustet, svetter osv.
Ingen god følelse men jeg vet at det vil gå over så fort jeg er ferdig med møtet.
Jeg håper hvertfall på at dette blir en bra dag, og at jeg snart kommer meg ut i jobb :)
* Hva skal du gjøre i dag?
For noen kan det virke lite og som en bagatell, men for meg er dette et stort skritt, en stor ting og en ganske skummel ting.
Idag skal jeg nemlig møte en coach og psykriatisk sykepleier for å kartlegge hva jeg ønsker å jobbe med og hvor mye jeg tror jeg klarer å jobbe.
Som dere forstår er dette første skritt tilbake til arbeidslivet igjen, et stort, skummelt men nødvendig skritt å ta.
For jeg ønsker ikke å være på NAV resten av livet, gå et liv hjemme uten å ha noe å gå til.
Jeg ønsker ikke å kun kunne bidra minimalt i hjemmet med økonomien.
Jeg ønsker ikke å vise barna at det er greit å¨gå hjemme.
Jeg ønsker jo å komme meg ut i jobb, tjene mine egene penger, få ferie penger, skatte penger eventuelt, planlegge ferie de 5 ukene i året som alle andre.
Jeg ønsker å ha det sosiale med en jobb, det utfordrende med en jobb, men mest av alt ønsker jeg å være selvstendig.
Jeg har jo fagbrevet som omsorgsfag arbeider, og det er jo det yrke jeg brenner for, men slik situasjonen min er nå, uten lappen, med to barn som er her 50% av tiden, angsten min som fortsatt er til stede osv så har jeg valgt å legge det yrke på hylla for en periode.
For å jobbe innen helsevesenet er en tøff jobb, det er en jobb som krever deg 100%, du har ansvar for andres liv, og det er en psykisk og fysisk krevende jobb.
Det er også en jobb jeg ikke klarer å legge fra meg på jobb, og derfor velger jeg for mitt eget beste å avstå fra slik type jobb frem til jeg har startet i arbeidslivet, fått tro på meg selv på at jeg faktisk klarer å jobbe og ikke minst til jeg har fått lappen.
Hvor jeg ønsker og jobbe og hva det blir til skal prates om i dag, jeg er veldig spent på om jeg vil kunne gjøre meg forstått så mye som jeg ønsker, og om de kommer til å være enige med meg, men heldigvis har jeg god støtte i ryggen fra psykologen min hvis det skal bli problemer.
Jeg kjenner tydelig på angsten i slike situasjoner, skjelver, kvalm og får derfor ikke i meg mat, halsen og brystet snører seg, konsentrasjonen er lik 0, blir fort irritert, vondt i hodet, kort pustet, svetter osv.
Ingen god følelse men jeg vet at det vil gå over så fort jeg er ferdig med møtet.
Jeg håper hvertfall på at dette blir en bra dag, og at jeg snart kommer meg ut i jobb :)
* Hva skal du gjøre i dag?
Du har gode grunner til hvorfor du vil jobbe igjen! Å ha en jobb gir virkelig mye så lenge man har en jobb man trives i! Håper møtet gikk greit og at du kan ta det i ditt tempo og etter hvert få det fint i jobb! Du er god :) Stå på!!
SvarSlett